soloppgang

Soloppgang er et daglig fenomen som inntreffer hver morgen når Sola stiger opp over horisonten. Når Sola om kvelden forsvinner under horisonten, kalles det for solnedgang. Alle planeter som beveger seg i bane rundt en stjerne (sol) opplever soloppgang og solnedgang.

I astronomien defineres soloppgang mer presist som det øyeblikket om morgenen da solskivens øvre kant faller sammen med en såkalt ideell horisont. Nær horisonten vil en atmosfærisk brytning føre til at lysstrålene fra Sola blir bøyd. Det gjør at soloppgangen kan observeres mens solskiven fremdeles er geometrisk under horisonten. Avbøyningen er avhengig av atmosfæriske forhold, og definisjonen gjelder derfor under ideelle meteorologiske forhold, med standard brytning av solens stråler. Tidspunktet for faktisk soloppgang vil da skje rundt to minutter etter at den øvre delen av solskiven ser ut til å passere horisonten. Den ideelle horisonten opptrer når terrenget som omgir observatøren er flatt, har samme høyde over havet, og overflaten som danner horisonten står i rett vinkel til en vertikal linje som går gjennom observatørens posisjon på Jorden.

Solas bevegelse over himmelen er en illusjon som skyldes at Jorden dreier seg om sin egen akse. Soloppgang kan observeres fra alle steder på Jorden én gang per døgn, unntatt i områdene nær polene. På vårjevndøgn og høstjevndøgn går Sola opp i retning øst. Med unntak av områder nær Nordpolen (hvor det kan være mørketid eller midnattsol) går Sola på den nordlige halvkule opp i nordøst om våren og sommeren. Om høsten og vinteren går Sola opp i sørøst. På den sørlige halvkule er det omvendt.

Steder lenger nord for den nordlige polarsirkelen og sør for den sørlige polarsirkelen opplever minst én gang i året at det ikke er full soloppgang. På Nordpolen og Sydpolen skjer soloppgang og solnedgang bare én gang i løpet av året.