streng (musikk)

Strenger kan lages av dyretarm, silke, nylon, metall (stål) eller bambusfibrer, som skjæres ut av instrumentkroppen på enkelte musikkinstrumenter av bambus. Strengen kan også være sammensatt av ulike materialer gjennom å bestå av en kjerne av ett materiale som er overspunnet av tråd av et annet materiale. Strengene som lager de dype tonene, er ofte overspunnet med sølv- eller kobbertråd.

Strengen på et musikkinstrument produserer toner gjennom å strykes (fiolin), knipses (gitar), anslås (piano) eller eksponeres for vind (eolsharpe eller vindharpe). Tonehøyden og tonekvaliteten bestemmes av en kombinasjon av strengens materiale, tykkelse (masse), vibrerende lengde (mensur) og spenn.

Oppfinnelsen av overspunnete strenger, for eksempel nylon eller dyretarm dekket med overspunnet metalltråd, representerte et stort framskritt i teknologien knyttet til strengeinstrumenter fordi en overspunnet streng kan produsere en lavere tonehøyde enn en streng av kattetarmer med tilsvarende tykkelse. Dette gjorde at strengeinstrumenter kunne lages med basstrenger av mindre tykkelse, som derfor var enklere å spille på. Samtidig ga den overspunnete strengen en noe mer stabil tone.

På fiolinen var strengene opprinnelig mest trolig lagd av ren dyretarm, men på slutten av 1600-tallet begynte man i Sør-Europa å produsere G-strenger for fiolin av tarm spunnet med sølv eller kobber. Dette skyldtes at det var den dypest stemte strengen som var tykkest og dermed minst stabil og vanskeligst å spille på. De øvrige strengene, som var tynnere og mer stabile, ble imidlertid fortsatt primært lagd av ren tarm fram til et godt stykke inn på 1900-tallet, og når det gjelder A-strengen, helt fram til cirka 1970. Den første E-strengen av metall (stål) dukket først opp rundt 1910.

En streng vibrerer i form av et sammensatt harmonisk mønster. Når en streng settes i bevegelse (svingninger), vil et spesifikt utvalg av frekvenser resonere basert på overtone-rekken. Den fundamentale frekvensen, som vi gjerne kaller grunntonen, bestemmes ut fra strengens masse, lengde og spenn.

Av og til opptrer et fenomen som vi kaller medklingende strenger, det vil si strenger som synes å vibrere av seg selv. Dette opptrer når lydbølgene treffer strengen på en frekvens som ligger nært strengens grunntone eller en av dens overtoner. I Norge kjenner vi særlig til dette fenomenet i tilknytning til hardingfela, som i tillegg til spillestrengene er utstyrt med et antall understrenger som ikke berøres av buen, men som likevel settes i svingninger og gir lyd (klang) når man spiller på instrumentet. Dette fenomenet opptrer også på andre instrumenter med resonansstrenger som blant annet den svenske nyckelharpan, den indiske sitaren og viola d'amore.

• musikkinstrumenter
• strengeinstrumenter