transfeminisme

Et viktig analytisk begrep innen transfeminisme er transmisogyni, som først ble utviklet av den amerikanske transaktivisten Julia Serrano (f. 1967). Begrepet referer til en spesifikk form for diskriminering med to komponenter. Den ene komponenten er transfobi, som er en nedlatende holdning eller negativ emosjonell respons til transpersoner. Den andre komponenten er misogyni, som er en nedlatende holdning eller negativ emosjonell respons til kvinner og til feminitet.

Transmisogyni er en spesifikk og interseksjonell form for undertrykkelse som rammer transkvinner spesielt, samt andre personer som kan oppfattes som trans og som fremstår feminine i sitt kjønnsuttrykk (for eksempel drag queens). Den rammer for eksempel ikke transmenn som innehar et klart maskulint kjønnsuttrykk, fordi et maskulint kjønnsuttrykk blir sett på som å ha større verdi enn et feminint kjønnsuttrykk, ifølge Serrano.

Transmisogyni har også, ifølge Serrano, sitt opphav i to andre ideer eller holdninger. Den ene er det hun kaller «opposisjonell sexisme», som er ideen om at kjønn er nødt til å være «rigide og gjensidig utelukkende kategorier», slik at det å gå utenfor eller krysse disse kategoriene ikke tolereres. Den andre er det hun kaller «tradisjonell sexisme», der det å være mann eller maskulin regnes som bedre enn å være kvinne eller feminin.

Siden transkvinner og transfeminine personer både bryter normene iboende i opposisjonell sexisme, og samtidig uttrykker en kjønnsrolle som er nedvurdert, så blir resultatet at transkvinner og transfeminine havner i bunnen av et kjønnet sosialt hierarki, sammenlignet med ciskjønnede menn og kvinner, samt transmenn og transmaskuline individer.

Ideen om transmisogyni brukes altså til å forklare hvordan transkvinner og transfeminine er hierarkisk underordnet andre kjønnskategorier, noe som videre brukes til å forklare hvordan transkvinner og transfeminine blir særlig dårlig behandlet i sosiale systemer, og hvordan transkvinner og transfeminine blir særlig utsatt for vold, trakassering og undertrykkelse.

Siden slutten av 2010-tallet har mange transfeminister fokusert på transpersoners levekårsutfordringer for å fremheve behovet for å fremheve transpersoners interesser og behov.

Studier og undersøkelser av transpersoners levekår viser ofte betydelige forskjeller mellom levekår for transpersoner og cispersoner. Slike undersøkelser viser at transpersoner i større grad oppgir å ha blitt utsatt for vold, seksuelle overgrep, trakassering på jobb eller studiested og i det offentlige rom, samt å ha mistet tilhørighet til familie. Transpersoner oppgir også en betydelig høyere grad av fattigdom og lav inntekt, hjemløshet, arbeidsløshet, rusavhengighet, dårligere fysisk og psykisk helse, selvmordstanker og selvmordsforsøk.

Der forskjellene er undersøkt, så viser disse undersøkelsene også at transkvinner ofte kommer dårligere ut enn transmenn og ikke-binære transpersoner på de fleste av disse levekårsfaktorene. Transkvinner har også høyere sannsynlighet for å ha utført sexarbeid og høyere utsatthet for HIV-smitte.

Slike forhold er utgangspunktet for politisk aktivisme for å gjøre samfunnsendringer for å bedre transpersoners levekår.

En viktig del av den transfeministiske kampen har vært å få innpass i sosiale og politiske bevegelser. Selv om det finnes mange tidlige eksempler på hvordan transkvinner og andre transpersoner har vært aktive og integrerte i LHBT- og kvinneorganisasjoner, så finnes det også en tydelig historie med ekskludering og mangel på innpass i slike fora.

Transfeminismen har i stor grad vært inspirert av tenkere innenfor «svart feminisme», for eksempel bell hooks. Disse tenkerne har kritisert den feministiske bevegelsen for å ta utgangspunkt i opplevelsene og problemene til hvite kvinner, og dermed at den ikke har tatt høyde for opplevelsene og problemene som svarte kvinner møter. Kritikken påpeker at dersom feminisme antar at alle kvinners erfaringer er det samme som hvite kvinners erfaringer gir ikke feminismen rom for svart kvinnekamp. Grunntanken i svart feminisme blir dermed at det ikke finnes noen universell kvinnelig erfaring og at kvinnekamp ikke kan abstraheres bort fra kampen mot rasisme. Dette beskrives som at feminismen bør være interseksjonell. Det vil si at den er nødt til å fokusere på flere undertrykkingsgrunnlag samtidig.

På samme måte argumenterer transfeminister ofte for at en kvinnekamp som utelukkende fokuserer på ciskjønnede kvinners erfaringer og problemer, ender opp med å ignorere transkvinner. Med tanke på de omfattende erfaringene med diskriminering og levekårsutfordringer som transkvinner utsettes for, så ender en feminisme som ikke er transfeministisk opp med å ikke være tilstrekkelig til hjelp for transkvinner og andre transpersoner. Transmisogyni blir dermed å regne som en interseksjonell form for undertrykkelse som transfeminisme mener feminismen generelt må fokusere på, i kombinasjon med andre undertrykkelsesmønstre.

• feminisme
• transperson
• diskriminering
• sexisme
• kjønnsuttrykk
• kjønnsidentitet

• Emi Koyama: The Transfeminist Manifesto (2001)
• Stanford Encyclopedia of Philosophy: «Feminist Perspectives on Trans Issues» (2014)

• Judith Butler (2004). Undoing Gender
• Julia Serrano (2007). Whipping Girl: A Transsexual Woman on Sexism and the Scapegoating of Femininity
• Shon Faye (2021). The Transgender Issue: An Argument for Justice
• Talia Mae Bettcher (2007). «Evil deceivers and make-believers: Transphobic violence and the politics of illusion»
• Vivian Namaste (2009). «Undoing Theory: The "Transgender Question" and the Epistemic Violence of Anglo-American Feminist Theory»