utvandring

I uminnelige tider har mennesker flyttet på tvers av de norske landegrensene, og vikinger fra Skandinavia reiste over havet og bosatte seg blant annet i Normandie, Storbritannia og på Island. Det er også rapportert om nordmenn som allerede på 1600- og 1700-tallet reiste til Amerika etter først å ha utvandret til Amsterdam eller andre hollandske byer. Fra første halvdel av 1800-tallet fikk den oversjøiske utvandringen fra Norge til Amerika en mer regulær form. Utvandringen vokste forholdsvis langsomt til 1866, da masseutvandringen begynte. Alt i alt utvandret om lag 800 000 personer fra Norge.

Man kan skjelne tre store bølger – den første fra 1866 til 1873, den andre og største fra 1879 til 1893 og den tredje i det første tiåret av 1900-tallet. I 1882 utvandret nesten 29 000 personer, og fra og med 1879 til og med 1893 utvandret nesten en kvart million mennesker fra Norge. En fjerde, men mindre bølge kom i perioden 1923–1929. Utvandringen fra Norge gikk i det alt vesentlige til USA. Det er beregnet at omkring fjerdeparten av dem som utvandret i årene 1881—1930 etter hvert vendte tilbake til Norge.

Fra 1917 og ved hjelp av flere lover i 1920-årene forsøkte myndighetene i USA å begrense innvandringen. I 1920-årene gikk norsk utvandring derfor i større utstrekning til Canada. Den økonomiske verdenskrisen stanset utvandringen og bidro til tilbakevandring.

Utvandringen fra Norge er blant annet dokumentert ved Norsk utvandrermuseum på Ottestad ved Hamar og ved Vestnorsk utvandringssenter i Radøy kommune, Hordaland.

Etter andre verdenskrig har utvandringen mange steder i verden hatt et omfang som i historisk perspektiv tilsvarer folkevandringer. Denne utvandringen har dels vært økonomisk bestemt, dels skyldes den forskjellige former for forfølgelse, og dels har den vært en følge av politiske endringer.

Etter grenseendringene i Øst-Europa i 1945 utvandret flere millioner tyskere vestover fra områder som ble russisk, polsk og tsjekkoslovakisk land. Flere revolusjoner og maktskifter i land i Asia, Afrika og Sør-Amerika har blant annet hatt som følge at mange har utvandret fra disse landene. I Europa har ikke minst de økonomiske forskjellene mellom nordlige og sørlige regioner, med hensyn til arbeidsmuligheter og levestandard, ført til en betydelig flytting av såkalte gjestearbeidere og deres familier, som til dels har utvandret permanent.

Norge har fra siste halvdel av 1960-årene gjennomgående hatt et innvandringsoverskudd (flere innvandringer enn utvandringer), mens vi tidligere hadde et betydelig utvandringsoverskudd (flere utvandringer enn innvandringer). Utvandringen har likevel økt ganske betydelig de siste tiårene, og de siste årene har utvandringen fra Norge sannsynligvis vært høyere enn under de store utvandringsbølgene sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet. Tallene er ikke helt sammenlignbare, siden det tidligere bare var oversjøisk utvandring som ble ført i statistikken.

I 2024 ble det registrert 32 000 utvandringer fra Norge. En viktig forskjell mellom den tidligere utvandringen fra Norge og dagens utvandring er at flertallet av de som utvandrer nå, er innvandrere som har kommet til Norge tidligere. Det er særlig innvandrere fra andre europeiske land, som har bodd kort tid i Norge, som utvandrer i høy grad.

Innvandringen til Norge i 2024 var på drøyt 66 000. Mange av dem var flyktninger fra Ukraina-konflikten. Når vi trekker fra antall utvandringer, får vi en nettoinnvandring i 2024 på 34 000. Det er noe lavere enn i toppårene 2022 og 2023, da nettoinnvandringen til Norge for første gang i historien var høyere enn 50 000 årlig.