vitenskapsteori

Hermeneutikk betyr 'oversettelse og tolkning'. I den vestlige vitenskapsteoretiske tradisjonen har hermeneutikken røtter tilbake til Aristoteles’ verk De interpretatione ('Om tolkning'). Her undersøker Aristoteles en rekke sammenhenger mellom språk og logisk tenkning. Han beskriver hypotetiske setninger, hvis sannhetsverdi avhenger av fremtidige hendelser. Vi kan altså ikke med sikkerhet avkrefte eller bekrefte hypoteser, men må forholde oss åpent, undersøke og tolke dem.

Den tidlige hermeneutikken foregikk primært innenfor rammene av en religiøs verdensforståelse. Den tolket hellige skrifter, som for den troende per definisjon inneholder den absolutte sannhet, men allikevel viser seg å være åpne for tolkning. Løsningen på denne tvetydigheten var hermeneutikk forstått som en metodisk, rasjonell tilnærming til tolkning av religionens tekster og andres tolkning av dem.

Moderne hermeneutikk oppsto som del av renessansen på 1400- og 1500-tallet. Her løsrev hermeneutikk seg delvis fra den religiøse kontekst, blant annet ved gjennom omhyggelig historisk arbeid å påvise at også religiøse tekster har en komplisert tilblivelseshistorie som har betydning for hvordan de har blitt til og hvordan de skal forstås.

I løpet av 1700- og 1800-tallet utviklet blant andre Friedrich Schleiermacher og Wilhelm Dilthey hermeneutikk til en humanistisk disiplin som gikk ut på å forstå eller utlegge teksters historiske opprinnelse og utvikling.

Senere argumenterte Hans-Georg Gadamer for at hermeneutikk beskriver en grunnbetingelse for all menneskelig forståelse. For Gadamer vil forståelse alltid være betinget av en historisk situert for-forståelse, som ikke kan reduseres eller fjernes med et metodisk grep.

Andre som Karl Popper la frem en såkalt objektiv hermeneutikk, der hermeneutikk – forstått som en fremadskridende vitenskapelig prosess – er en vei til en gradvis bedre felles forståelse av objektive saksforhold.

• Les mer om hermeneutikk.

I forhold til hermeneutikk er positivisme som vitenskapsteori en relativt ny oppfinnelse. Området ble lansert og utviklet av den franske filosofen, matematikeren og sosiologen August Comte.

På samme måte som 1800-tallets hermeneutikere anså Comte vitenskap og vitenskapsteori som knyttet til en historisk kontekst, altså som foranderlig og påvirket av samfunnsmessige utviklinger. Han var allikevel, som de fleste andre på hans tid, fast overbevist om at både vitenskap og samfunn gjorde fremskritt.

Positivismens grunnleggende idé er at vitenskapen selv utvikler metoder til frembringelse av positiv kunnskap. Ordet positiv betyr her det gitte eller det faktuelle, men også det som er nyttig og formålstjenlig i forbindelse med vitenskapens eget fremskritt og samfunnets beste.

• Les mer om positivisme.

På 1900-tallet oppsto den logiske positivismen med fokus på det observerbare. Det var mange vitenskapsteoretikere og filosofer knyttet til eller inspirert av den logiske positivismen, som Moritz Schlick, Ludwig Wittgenstein, Rudolf Carnap og Carl G. Hempel.

Av samme grunn har den logiske positivismen hatt stor innflytelse, i tillegg til at den har mange nyanser. Det er generelt et ønske om å gjøre vitenskapelige teorier så logiske, det vil si så presise, sammenhengende og dekkende som overhodet mulig.

I tillegg er det et verifikasjonsprinsipp som sier at vitenskapelige utsagn eller hypoteser skal kunne etterprøves eller verifiseres gjennom positiv kunnskap. Ellers er de meningsløse som vitenskap.

I motsetning til den logiske positivismen, som hadde mange opphavsmenn er den kritiske rasjonalismen som vitenskapsteoretisk retning primært knyttet til én persons navn, nemlig Karl R. Popper. Andre bidragsytere til den kritiske rasjonalisme er filosofen Hans Albert, nevrofysiologen John C. Eccles, og samfunnsforskeren Ernest Gellner.

Popper kritiserte den logiske positivismens verifikasjonsprinsipp for å være uoppnåelig, og foreslo å erstatte det med et falsifikasjonskriterium. Ifølge Popper er det kun de teoriene som gir anledning til falsifiserbare hypoteser, som kan og bør være en del av vitenskapen.

Popper brukte selv betegnelsen den hypotetisk-deduktive metode for å forklare falsifikasjonsprinsippet. Den hypotetisk-deduktive metoden består i å utlede (dedusere) hypoteser som kan falsifiseres gjennom observasjoner.

Kritisk rasjonalisme er en utvidet utgave av falsifikasjonskriteriet og den hypotetisk-deduktive metoden. Den kritiske rasjonalismen sier at vitenskap er en kritisk, rasjonell tilnærming til alle metoder, teorier og resultater, hvilket betyr at all vitenskap skal kunne – og bør – vurderes objektivt av andre vitenskapsfolk.

Ifølge Poppers kritiske rasjonalisme bør vitenskapsfolk hovedsakelig interessere seg for de minst sannsynlige vitenskapelige hypotesene, som gir størst mulighet for falsifikasjon. Den kritiske rasjonalisme forstår ikke vitenskap som en samling av godt begrunnede teorier og derav følgende hypoteser, men derimot som en fortløpende, fremadskridende prosess som gjør oss i stand til å forkaste det vi med sikkerhet ikke vet.

• Les mer om Karl Popper og hypotetisk-deduktiv metode

Fenomenologi oppstod samtidig med den logiske positivismen på begynnelsen av 1900-tallet. Akkurat som den logiske positivismen var det bak fenomenologien mange vitenskapsfolk, som Edmund Husserl, Martin Heidegger, og Maurice Merleau-Ponty.

Fenomenologi henviser til en bred vifte av forskjellige filosofiske interesser, og vitenskapsteori er ikke den mest fremtredende av disse. Som vitenskapsteoretisk retning er fenomenologien kritisk innstilt overfor et snevert fokus på spørsmålet om vitenskapelige hypotesers sannhetsverdi, altså det som kjennetegner både den logiske positivismen og Poppers hypotetisk-deduktive metode.

Generelt er fenomenologer interessert i å undersøke verdens fenomener i all sin mangfoldighet, deriblant – inspirert av filosofen Immanuel Kant – de erkjennelsesmessige betingelsene i vår bevissthet som muliggjør at fenomenene opptrer for oss som de gjør.

Fenomenologer er for eksempel opptatt av å finne ut hvordan forskjellige sanseinntrykk – som visuelle, auditive eller taktile – preger måten vi oppfatter verden på, eller å undersøke den betydning vi tillegger verden og dens mange fenomener.

Den fenomenologiske vitenskapsteori forstår derfor vitenskap som en rekke forskjellige praksisformer og -fellesskap, alle oppstått historisk og hver med sine egne normer, metoder og teorier. Det er de konkrete praksisene og fellesskapene som i henhold til en fenomenologisk vitenskapsteori utgjør mulighetsbetingelsene for vitenskapelig erkjennelse og forståelse.

I likhet med fenomenologien er den pragmatiske vitenskapsteorien opptatt av å forstå de konkrete og historisk situerte praksisene og fellesskapene som utgjør vitenskapen. I tillegg er det ofte innenfor pragmatismen et ønske om å beskrive eller sette opp retningslinjer for god, vitenskapelig praksis på det konkrete vitenskapelige feltet.

Charles Sanders Peirce var den første som formulerte et pragmatisk grunnlag for vitenskapelig praksis. Hans pragmatiske maksime sier at vitenskapsfolk undersøker betydningen av vitenskapelige teorier ved å formulere hypoteser utledet av teoriene og deretter undersøke sannhetsverdien av de praktiske konsekvensene som hypotesene har.

I motsetning til positivismens verifikasjonsprinsipp og Karl Poppers falsifikasjonisme er det i Peirces pragmatisme ingen forestilling om at hypoteser endelig kan verifiseres eller falsifiseres på en bestemt måte. Ifølge Peirce viser sannhetsverdien av vitenskapens hypoteser seg først når undersøkelsen eller utforskningen er over, og det krever en kollektiv beslutning som kan være mer eller mindre begrunnet.

Andre viktige personer for utviklingen av pragmatismen er William James, Peirces nære venn og diskusjonspartner John Dewey, Jane Addams og George Herbert Mead. Dewey formulerte i boken How We Think (1910, revidert utgave 1933) et pragmatisk grunnlag for en vitenskapelig innstilling til argumentasjon og tenkning.

Ifølge Dewey tar vitenskapelig argumentasjon utgangspunkt i analysen av en konkret problemstilling. Analysen kan resultere i en arbeidshypotese vedrørende problemstillingen, og fungerer dermed som en fastsettelse av undersøkelsens mål og midler. Som avslutning på undersøkelsen kan man begrunne en bekreftelse eller avkreftelse av arbeidshypotesen, alternativt en revisjon av hele problemstillingen og den foreslåtte arbeidshypotesen.

Senere pragmatiske vitenskapsteoretikere er blant andre Richard Rorty og Susan Haack. De har hver på sin måte utviklet den pragmatiske vitenskapsteorien i forskjellige retninger.

Rorty brukte pragmatisme til å utfordre vitenskapens, særlig naturvitenskapens, evne til å finne sannheten eller sannheter om verden. For Rorty er vitenskapen primært instrumentell, den kan brukes i en sammenheng til å utvirke eller oppnå bestemte ting.

Haack kritiserer Rortys vitenskapsteoretiske instrumentalisme og forsvarer vitenskapens evne til å søke og finne viktige sannheter. Haack understreker at vitenskap ikke bare er vitenskapelig argumentasjon, men også et omfattende sosialt eller institusjonelt system for skapelse, undersøkelse og deling av kunnskap.

Sosialkonstruktivisme som vitenskapsteoretisk retning er interessert i de sosiale institusjonene, inkludert språk og argumentasjon, som underbygger den vitenskapelige praksis og kunnskap. Den sosialkonstruktivistiske tenkningen oppsto i løpet av 1960-årene som del av en fenomenologisk tradisjon innen kunnskapssosiologi.

En annen inspirasjonskilde for sosialkonstruktivismen var vitenskapshistorikeren Thomas S. Kuhns teori om vitenskapelige paradigmer som utgangspunkt for all vitenskapelig aktivitet, av Kuhn kalt normalvitenskap. Paradigmer omfatter de antakelser, verdier, standarder og konkrete eksempler til etterfølgelse som vitenskapsfolk på det aktuelle feltet er enig om.

Sosiologen Pierre Bourdieu foreslo, basert på sin teori om felt og habitus, at vitenskap som sådan utgjør et spesielt sosialt felt preget av konkurranse og uskrevne regler for hvordan man utmerker seg og blir anerkjent innen vitenskapene. Gjennom utdanning og øvelse utvikler vitenskapsfolk en vitenskapelig habitus, altså noen spesielle atferdsmessige disposisjoner og tilnærminger til erkjennelse og kunnskap som dominerer innen deres vitenskapelige disiplin, og som kan brukes til å posisjonere seg innen feltet.

Andre sosiologer, som Harry M. Collins, undersøkte det han kalte vitenskapens kjernegrupper. De er ifølge Collins arnestedet for skapelse, validering og kritisk diskusjon av vitenskapelig kunnskap innen høyt spesialiserte områder. Kjernegruppens medlemmer er ekspertene på det aktuelle området, og det eksisterer både enighet og uenighet omkring tolkningen av teori og resultater blant ekspertene.

Ifølge Collins er det ingen på forhånd etablerte regler, metoder eller standarder som kan avgjøre hvilken tolkning som til slutt blir den dominerende. Det er kjernegruppen som til slutt treffer avgjørelsen gjennom en kompleks, sosial forhandlingsprosess.

Filosof og antropolog Bruno Latour var interessert i hvordan vitenskapelige fakta og fortolkninger blir etablert og akseptert. Han påpekte blant annet betydningen av den eksperimentelle praksis og bruk av instrumenter til å «innskrive» data vedrørende gjenstands-området. Gjennom en komplisert publikasjon- og diskusjonsprosess med andre fagfeller kan disse data gradvis bli til etablert vitenskapelig kunnskap.

Latour tok i sine senere arbeider avstand fra sosialkonstruktivisme som vitenskapsteori på grunn av dens særlige fokus på sosiale institusjoner og prosesser. Sammen med Michel Callon og John Law utviklet Latour aktør-nettverk-teorien, som interesserer seg for alle aktører og deres relasjoner, både sosiale og materielle.

Feministisk vitenskapsteori tar utgangspunkt i ideen om at alle vitenskapsfolk er situerte, altså plassert i en historisk og sosial kontekst som har innflytelse på den vitenskapen som blir utført. Ideen kalles noen ganger «standpunktteori», og den har klare forbindelser til hermeneutisk og fenomenologisk vitenskapsteori. Fremtredende feministiske vitenskapsteoretikere er Sandra Harding, Donna Haraway og Helen Longino.

At vitenskap er situert, har (minst) to implikasjoner. For det første betyr det at vitenskapen er begrenset av de historiske omstendighetene og sosiale fellesskapene som vitenskapen «står på».

Mange feministiske vitenskapsteoretikere har påpekt at vitenskapen har vært og er dominert av menn – noen vitenskapelige disipliner mer enn andre – og det har hatt betydning for den vitenskapen som er blitt utført.

For det andre betyr den historiske situering at vitenskap kan endres hvis vi endrer rammene for vitenskapens sosiale fellesskap. For eksempel kan en vitenskap med flere kvinner bidra til å sette fokus på noen av de blindsonene, med hensyn til biologisk og sosialt kjønn, som den mannsdominerte vitenskapen har hatt.