Chen Duxiu

Chen vokste opp i en brytningstid mellom gammelt og nytt i Kina. Han var av velstående mandarinslekt og fikk en tradisjonell konfusiansk utdannelse. I 1896 bestod han det laveste av de tre nivåene med eksamener i det keiserlige embetsvesenet. Da han året etter, 18 år gammel, var i Nanjing for å ta det neste nivået, ble han eksponert for vestlige ideer og reformbevegelsen til Kang Youwei.

Man kan bare spekulere på om det var på grunn av denne innflytelsen eller fordi han strøk på embetseksamenen at Chen deretter hoppet av den tradisjonelle veien mot en karriere i embetsverket. I hvert fall studerte han ved diverse akademier fokusert på vestlig læring, i Kina og i Japan. Begge steder organiserte han studentgrupper som agiterte mot keiserstyret.

Etter hvert ble Chen dessuten overbevist om den potensielle kraften som lå i aviser skrevet på en mer tilgjengelig målform enn klassisk kinesisk. I 1905 stiftet han et av Kinas første tidsskrifter skrevet på baihua. Her tok han til orde blant annet for oppbygning av en nasjonal kinesisk bevissthet, nasjonalisering av industri og likestilling mellom kjønnene. Særlig gikk han til angrep på det mandsjuiske herskerdynastiet, vestlig imperialisme og kinesiske familieverdier.

Paradoksalt nok var det trolig Chens slektsbånd som sørget for at han unngikk arrestasjon og i verste fall henrettelse i dette siste tiåret av det kinesiske keiserdømmet.

Med penn, snarere enn våpen, deltok Chen Duxiu i Xinhai-revolusjonen i 1911, som veltet keiserstyret.

Chen Duxiu fikk umiddelbart en lederstilling i det lokale styret i hjemprovinsen Anhui, men trakk seg fort da revolusjonen tok til å rakne og ble kapret av Yuan Shikai. Republikkens første år overbeviste Chen om at en politisk revolusjon ikke var tilstrekkelig og at Kina trengte en grundigere sosial og kulturell omveltning.

I 1915 stiftet han derfor tidsskriftet Xin Qingnian («Ny ungdom»). Ideene her liknet på dem han hadde ivret for tidligere, men gikk lenger i å forkaste hele den kinesiske tradisjonen, særlig konfusianismen, og i å peke ut en lederrolle for kinesisk ungdom. I den berømte åpningsartikkelen satte han opp seks prinsipper for generasjonen som kom etter ham:

1. Vær selvstendig og ikke servil.
2. Vær progressiv og ikke konservativ.
3. Vær pågående og ikke passiv.
4. Vær kosmopolitisk og ikke isolasjonistisk.
5. Vær praktisk og ikke formalistisk.
6. Vær vitenskapelig og ikke baser ideer på fantasier.

Med Ny ungdom startet Chen nærmest egenhendig en hel bevegelse, kalt «ny kultur» (xin wenhua), eller 4. mai-bevegelsen. Tidsskriftet lanserte også karrieren til en rekke av de største moderne kinesiske forfatterne, slik som Lu Xun og Mao Dun.

Etter første verdenskrig og Versailles-traktaten, da Kina igjen ble offer for kolonimaktenes stormaktsspill, fikk «ny kultur»-bevegelsen en mer antiimperialistisk undertone og politisk retning. Startskuddet for denne neste fasen gikk med store demonstrasjoner i Beijing 4. mai 1919. Chen, nå også foreleser ved det prestisjetunge Universitetet i Beijing, deltok selv i demonstrasjonene og fortsatte å være bevegelsens ubestridte leder.

Desillusjonert av forhandlingene i Versailles og inspirert av oktoberrevolusjonen i Russland, tok tenkningen til Chen en sosialistisk vending. I 1921 brukte han sin nå enorme sosiale prestisje til å stifte sitt første politiske parti: Kinas kommunistparti.

Med sovjetisk hjelp bygde han opp et moderne partiapparat. I 1923, under press fra Komintern, tok han så motvillig partiet inn et samarbeid med Sun Yat-sen og nasjonalistpartiet Kuomintang, som var i gang med å planlegge en militær ekspedisjon for å gjenforene et splittet Kina.

Samtidig kom Chen i ideologisk konflikt med Mao Zedong. Chen var overbevist om at arbeiderklassen måtte spille en avgjørende rolle i en sosialistisk revolusjon i Kina, mens Mao mente at fokus måtte være på bondebefolkningen. Denne konflikten endte vennskapet mellom Mao og Chen.

I 1927 endte også samarbeidet mellom kommunistene og nasjonalistene etter sistnevntes massakre av arbeiderne som hadde frigjort Shanghai. To av Chens sønner var blant dem som ble henrettet. På tross av at Chen hadde prøvd både å trekke kommunistpartiet fra alliansen flere ganger, og å bevæpne arbeiderne i Shanghai, ble han gjort til syndebukk og fjernet som generalsekretær av Komintern, på instruks fra Stalin.

Etter dette ble Chen i det store og hele forlatt av den samme radikale generasjonen han hadde vært ledestjerne for. Han forsøkte å gjenvinne noe innflytelse ved å lede Kinas trotskistmiljø, men dette ledet ikke til stort annet enn hans egen bannlysing fra kommunistpartiet i 1929.

Chens bidrag ga noe momentum til den kinesiske trotskistbevegelsen, som stadig sentrerte sitt arbeid rundt urbane arbeidere – der kommunistpartiet og den unge Mao hadde begynt å flytte søkelyset til landsbygda. Særlig blant fabrikk- og kulturarbeidere i Shanghai på begynnelsen av 1930-tallet hadde Chens vervingsframstøt framgang. Problemet var at nasjonalistpartiet Kuomintang, som nå ledet et gjenforent Kina, hadde størst kontroll nettopp i byene. Framstøtene ble med andre ord slått ned på igjen og igjen. Chen selv ble endelig arrestert i 1933 og dømt til 13 års fengsel.

Dét ble i praksis slutten for hans politiske karriere – selv om han slapp ut allerede i 1937, samme år som Japan gikk til full invasjon av Kina. Chen avslo så flere lederstillinger i nasjonalistregjeringen, men så seg også nødt til å flykte med dem inn i innlandet, til Sichuan-provinsen. Her tok han noen initiativ til politisk lederskap ved å ta til orde for et større samarbeid over de politiske fløyene, men mislyktes.

Sine siste år brukte han hovedsakelig til å gjenoppta forskning på kinesisk etymologi og fonologi. I de få politiske arbeidene fra denne tiden forkaster Chen marxismen og vender tilbake til en mer generell liberal demokratisk orientering. Blant umistelige politiske verdier som frie valg, fri presse, uavhengige domstoler og streikerett, trekker han her fram forsamlingsfrihet og opposisjon som de aller mest kritiske for et samfunn.

Chen Duxiu døde av langvarig hjertesykdom våren 1942.

• Kina
• Qing-dynastiet
• Kinas kommunistparti
• Republikken Kinas historie
• Hu Shi

• Chen Duxiu (1937). Shi'an zizhuan. Chen Duxius ufullendte selvbiografi, skrevet 1934–37, gjengitt og oversatt i Kagan, Richard (1972). Ch'en Tu-hsiu's Unfinished Autobiography. China Quarterly 50 (april–juni), 301–314.
• Feignon, Lee (1983). Chen Duxiu: Founder of the Chinese Communist Party. Princeton: Princeton University Press.
• Hu Shi (1949). Xuyan [Forord]. Chen Duxiu de zuihou jianjie [Chen Duxius siste synspunkter]. Taipei: Ziyou Zhongguo