Tokyo

I tillegg til sine funksjoner som hovedstad er Tokyo Japans fremste sentrum for forretningsliv, kultur og utdanning. Byen er et av verdens aller viktigste finanssentre. De fleste japanske banker og storforetak samt en rekke utenlandske foretak har sine hovedkontorer i Tokyo. Av de mange bedriftene som har sine kontor i Tokyo, er 99 prosent av dem mindre og mellomstore bedrifter. Byen er landets ledende sentrum for engros- og detaljhandel. Tokyo har betydelig grafisk virksomhet, og en omfattende forbruksvareindustri med produksjon av elektronikk, optisk utstyr, fotoutstyr, legemidler, tekstiler og konfeksjon, biler med mer. Det meste av landets bøker og elektroniske utsyr er produsert i Tokyo. Tungindustrien i keihin-området rundt Tokyo omfatter enorme stålverk, oljeraffinerier, petrokjemiske anlegg og skipsverft. Byen har også en blomstrende turistindustri.

I forberedelse av de olympiske leker som skulle vært sommeren 2020, har Tokyo satset sterkt på det grønne skiftet og innovasjon. For eksempel skal det innføres elektriske busser, selvkjørende biler, oversettelsesmaskiner og roboter til informasjonsarbeid.

Nasjonale og internasjonale samferdselslinjer – skipsruter, jernbaner, veier og flyruter – løper sammen i Tokyo. Høyhastighetstog (Shinkansen) forbinder Tokyo med store deler av landet. Den internasjonale lufthavnen i Haneda, 14,5 kilometer sørvest for byens sentrum, ble i 1978 avløst av en ny og omdiskutert storflyplass ved Narita 60 kilometer nordøst for byen.

Det finnes et tett nett av forstads- og tunnelbaner, som bare innenfor selve Tokyo daglig frakter mange millioner passasjerer. Som så mange andre storbyer har også Tokyo fått en forskyvning av befolkningen vekk fra indre bykjerne og ut til byens ytre deler. Dette har medført et enormt press på byens transportnett, og tross all utbygging er transporttilbudet ofte utilstrekkelig. Anslagsvis 40 prosent av byens befolkning har mer enn tre timer daglig reisevei til arbeidet. Det er motorveiforbindelse (Tokyobukt-forbindelsen) over Tokyobukta, mellom Chibahalvøya på østsiden og byen Kawasaki på vestsiden av bukta.

Byen har tallrike institusjoner av alle slag, blant annet en rekke universiteter og høyskoler. Siden 1980 er det gjennomført en viss desentralisering av de høyere lærestedene, blant annet ved bygging av et nytt universitets- og forskningssenter i Tsukuba 50 kilometer nordøst for Tokyo, hvor verdensutstillingen Expo-85 fant sted. Kulturinstitusjonene omfatter blant annet Nasjonalmuseet og Nasjonalbiblioteket samt flere teatre og symfoniorkestre.

I bydelen Akihabara selges det siste innen teknologi og pop-kultur innen blant annet anime, manga og spill.

Tokyo er kjent for å være en kulinarisk storby. Per 2020 er det 226 restauranter i Tokyo som har Michelin-stjerne.

Den vestlige kulturpåvirkningen er sterk, og det finnes flere institusjoner for vestlig kunst og kultur. Et populært turistmål er Tokyo Disneyland, anlagt i den østlige utkant av byen etter mønster av tilsvarende fornøyelsesparker i USA.

Bebyggelsen ligger delvis på det lave slettelandet omkring utløpet av Sumidaelven, og delvis i et kupert terrasselandskap, gjennomskåret av små daler. Den vestlige del omfatter jordbruksland og forsteder, og strekker seg i vest og nordvest like inn i Honshus fjelldaler. Byen omfatter også store landområder langs Tokyobukta som er innvunnet fra havet. Hovedtyngden av tungindustrien er lokalisert til havnesonen langs Tokyobukta.

Tokyo ligger i et jordskjelvutsatt område. Etter jordskjelvet i 1923 og bombingen under andre verdenskrig var det svært lite igjen av den gamle bebyggelsen. I dag er bybildet preget av høyhus, til dels fantasifullt utformet. En del av arkitekturen fra de senere år er inspirert av den tradisjonelle japanske arkitekturen.

Selve bykjernen i Tokyo ligger vest for Sumida-elven. Midt i sentrum ligger Keiserpalasset, hvor borggraver og parker innringer keiserens residens. Øst for Keiserpalasset ligger forretnings- og finansdistriktet Marunouchi, hvor mange banker og storforetak har sine hovedkontorer. Her ligger også Sentralstasjonen, og lenger øst, Ginza, en gate som er velkjent for sine forretninger, restauranter og gallerier. De fleste regjeringsbygninger ligger sør for Keiserpalasset. Blant disse finner vi bygningen til Nasjonalforsamlingen.

Andre severdigheter i dette området er Meiji-helligdommen og Olympia-parken, Tokyo-tårnet (333 meter høyt) som ligner på Eiffel-tårnet i Paris, og Shiba-parken som rommer buddhisttempelet Zozoji. Her ligger TEPCO-museet (museum for elektrisk kraft) og andre museer og teatre. Nord for Keiserpalasset ligger Yasukuni-helligdommen, i nordøst, det gamle tempelet Asakusa Kannon, Tokyo-universitetet og den store Ueno-parken med flere betydelige museer og samlinger (blant annet Nasjonalmuseet og Nasjonalmuseet for vestlig kunst).

Utenfor bykjernen ligger en rekke store bysentre som Shinjuku, Ikebukuro og Shibuya. Disse er bygd opp etter andre verdenskrig og preges av moderne høyhusbebyggelse. I Shinjuku stiger Tokyo Metropolitan Government Building, tegnet av Kenzo Tange, 243 meter til værs.

Tokyo Skytree (bygd i perioden 2008–2012) i Sumida bydelen er et radio- og tv-signaltårn som er Japans høyeste bygning med sine 634 meter. Lenger sør i Sumida i Ryogoku området er Japans største sumoarena, Kokugikan, med plass til 10 000 tilskuere.

I Tokyo ligger verdens største fiskemarked. Her er det daglig auksjon på sjømat, og spesielt kjent er tunfiskauksjonen. I 2008 var det gjennomsnittlig 3,350 tonn med varer som fisk og grønnsaker som kom inn på markedet per dag. Fram til 2018 var markedet i Tsukiji (築地) som var Tokyos eldste marked, men i oktober 2018 ble fiskemarkedet flyttet til et større område i den kunstige øya Toyosu (豊洲) for blant annet å forbedre forholdene med plass og hygiene, og gjøre det mer publikumvennlig.

Tokyo var arrangør av de olympiske sommerlekene i 1964 og 2021. Det ble bygget elleve nye arenaer inkludert olympiastadion i sentrum av Tokyo.

Tokyo har sin opprinnelse i borgen Edo, bygd i 1457. Etter at Tokugawa Ieyasu kom til byen i 1590 og ble utnevnt til shogun i 1603, fikk byen en eksplosiv utvikling. Området for lensherrenes familier og samuraier la beslag på de vestlige høydedrag, mens handelsmenn og håndverkere bodde på den lavere del i øst. I 1613 hadde Edo cirka 150 000 innbyggere, i 1720 vel en million. Det skyldtes delvis at shogunatet la opp til et system hvor alle landets lensherrer (daimyo) måtte tilbringe halve året i Edo og halve tiden i eget len. For å hindre at noen skulle planlegge opprør måtte alle daimyoer etterlate sin familie i hovedstaden når de tilbrakte tid i sine egne len. Det var vanlig at daimyoer kom med deler av sin egen hær, og dette førte igjen til at flere handelsfolk og håndverkere kom til Edo for å tjene penger. De neste 150 årene holdt folketallet seg konstant, men byen vokste i areal, delvis grunnet utflytning etter branner. I 1868 flyttet keiseren inn på borgen Edo, og byen fikk navnet Tokyo («Østlige hovedstad»).

Japans industrielle revolusjon begynte i Tokyo-regionen, men Osaka-området (Hanshin) var helt frem til andre verdenskrig landets viktigste industriregion. I 1920 var innbyggertallet 3 358 000.

1. september 1923 ble Tokyo herjet av jordskjelv og brann som ødela en stor del av byen. Grunnen i den lavere bydelen har siden sunket stadig, og deler ligger nå under havets midlere vannstand.

Under andre verdenskrig mistet 50 prosent av innbyggerne husene sine, og i 1945 hadde byen bare 2,8 millioner innbyggere. Gjenoppbyggingen etter krigen gikk likevel hurtig, og ekspansjonen har fortsatt. Arealmangel er imidlertid et konstant problem, som gjenspeiles i trangboddhet, utbredt høyhusbebyggelse og svært høye tomtepriser.

I 1995 ble over 5000 mennesker rammet av nervegassen sarin i Tokyos tunnelbane, hvorav 12 døde. Angrepet ble utført av medlemmer av dommedagssekten Aum Shinrikyo.

• Japan
• Honshu
• Japans historie
• oversikt over Japans historie

• Offisielle nettsider
• Turistinformasjon

• United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2014). World Urbanization Prospects: Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030.