Andre verdenskrig
| Andre verdenskrig | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
De allierte: Storbritannia
 Britisk India  Sovjetunionen (fra 1941)  USA (fra 1941) Kina  Frankrike  Polen Canada  Australia og flere | Aksemaktene: Tyskland Japan Italia (før 1943)  Bulgaria (1941–1944) Romania (1940–1944) Ungarn (1940–1944) og flere | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Josef Stalin  Franklin D. Roosevelt Neville Chamberlain Winston Churchill Chiang Kai-shek Charles de Gaulle | Adolf Hitler Hirohito (昭和天皇, Shōwa ten'nō) Hideki Tojo Benito Mussolini | ||||||
| Tap | |||||||
| Militære tap: 17 000 000 Sivile tap: 33 000 000 Totalt tap: 50 000 000 ...detaljer | Militære tap: 8 000 000 Sivile tap: 4 000 000 Totalt tap: 12 000 000 ...detaljer | ||||||
Andre verdenskrig ble utkjempet i årene 1939–1945. De fleste av verdens nasjoner deltok, ved to allianser, de allierte og aksemaktene. I total krig ga de stridende alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen. Massedød av sivile i holocaust, strategisk bombing, og det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig preget konflikten. Over 100 millioner soldater deltok, og mellom 50 til 70 millioner sivile og militære ble drept, i den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.
Den andre kinesisk-japanske krig brøt ut i 1937, og før krigen hadde Tyskland innlemmet Østerrike og Tsjekkoslovakia i årene 1938–1939. Tyskland invaderte Polen i 1939, med påfølgende krigserklæringer fra Frankrike og det britiske imperiet. Fra 1939 til 1941 erobret og annekterte Tyskland en betydelig del av Europa. Etter Tysklands seier i slaget om Frankrike ble Storbritannia den eneste stormakten som fortsatte kampen mot Tyskland og Italia, med felttoget i Nord-Afrika, og slaget om Atlanterhavet.
I juni 1941 begynte den tyske invasjonen av Sovjetunionen, angrepet ble stoppet i slaget om Moskva i desember 1941. Østfronten ble den største landbaserte krigskampanjen i historien, bandt opp størsteparten av Tysklands militære styrker, og ga de største tap. I desember 1941 utførte Japan, som ønsket dominans over Øst-Asia og Stillehavet, angrepet på Pearl Harbor, samt invasjon av europeiske kolonier og territorier.
Tyskland tapte slaget om Stalingrad i 1942–1943, samtidig som Japan tapte en rekke sjøslag mot USA. Aksemaktenes nederlag fortsatte gjennom 1943; Den røde armé vant slaget ved Kursk, og vest-allierte styrker gjennomførte invasjonen av Sicilia. Ved invasjonen i Normandie i 1944 angrep de vestlige allierte tyske styrker i det okkuperte Frankrike, mens Sovjetunionen gjenvant alle tapte territorier og invaderte Tyskland og dets allierte. Krigen i Europa endte med sovjetiske troppers erobring av Berlin, etterfulgt av Tysklands betingelsesløse overgivelse 8. mai 1945 (senere kjent som frigjøringsdagen). Sovjetunionen erklærte Japan krig, invaderte Mandsjuko og krigen i Asia endte 15. august 1945, da Japan overga seg.
Andre verdenskrig endret politiske og sosiale strukturer i verden. De forente nasjoner ble etablert for internasjonalt samarbeid, og for å hindre fremtidige konflikter. Sovjetunionen og USA var rivaliserende supermakter i den kalde krigen, som pågikk til slutten av 1980-årene. Europeiske stormakters innflytelse avtok, og avkoloniseringen av Asia og Afrika begynte. De fleste land gikk mot en ny økonomisk høykonjunktur, mens politisk integrasjon, særlig i Europa, vokste frem.
Kronologi
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Tidslinjer i andre verdenskrig
Starten på andre verdenskrig er vanligvis ansett å være 1. september 1939 med den tyske invasjonen av Polen.[2] Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig to dager etter, den 3. september 1939.[3] Denne artikkelen benytter den vanlig angitte datoen. Andre datoer for konfliktens begynnelse inkluderer starten på den andre kinesisk-japanske krig den 7. juli 1937, mens den britiske historikeren Richard Overy anser 18. september 1931, hvor japanske styrker begynte sitt fremstøt i Mandsjuria som start på andre verdenskrig.[4]
Den britiske historikeren A. J. P. Taylor hevdet at den kinesisk-japanske krig og krigen i Europa og dets kolonier fant sted samtidig og at de to konfliktene smeltet sammen i 1941. Andre datoer som noen ganger brukes for start av andre verdenskrig er ved den italienske invasjonen av Etiopia 3. oktober 1935.[5] Münchenavtalen av 29. september 1938 var begynnelsen på andre verdenskrig for Tsjekkoslovakia. Tyskland tok kontroll over resten av Böhmen og Mähren 15. mars 1939 etter trussel om bombing.[6][7]
Eksakt dato for krigens slutt er like usikkert som dens begynnelse. Japans aksepterte våpenhvile 14. august 1945, og undertegnet formelt overgivelse 2. september 1945.[8] For de fleste europeere er slutten på krigen ensbetydende med den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.[9] Den endelige fredsavtalen med Japan ble ikke undertegnet før 1951, og trådte i kraft i 1952.[note 1] Fredsavtalen med Tyskland, den såkalte to pluss fire-avtalen, ble ikke undertegnet før i 1990.[note 2] Den britiske historikeren Norman Davies hevder det er gode grunner til å anse perioden 1914–1989 som én lang krigsperiode på 75 år, fra første verdenskrigs begynnelse i 1914, til slutten på den kalde krigen i 1989.[10]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde].jpg)
Utdypende artikler: Locarnotraktaten, den andre italiensk-abessinske krig og remilitariseringen av Rhinland
Første verdenskrig endret radikalt det politiske kartet i Europa, med sentralmaktenes nederlag, inkludert Østerrike-Ungarn, Tyskland og Det osmanske rike, og med bolsjevikenes maktovertagelse i Russland. Seierrike allierte stater som Frankrike, Belgia, Italia, Hellas og Romania fikk utvidet sine territorier, mens nye stater ble dannet etter Tysklands, Østerrike-Ungarns, Russlands og Det osmanske rikes kollaps.[11]
På tross av pasifistiske bevegelser etter krigen forårsaket tapene irredentistisk og revansjistisk nasjonalisme til å bli en viktig faktor i en rekke europeiske stater. Irredentisme og revansjisme var sterk i Tyskland grunnet de betydelige territorielle og finansielle tap som Versaillestraktaten påførte landet.[12] Under avtalen mistet landet noe av sitt hjemmeterritorium, og alle oversjøiske kolonier. Tysk annektering av andre stater ble forbudt, store krigserstatninger pålagt og strenge grenser ble lagt på størrelse og kapasitet for landets væpnede styrker.[13] Samtidig førte den russiske borgerkrigen til etableringen av Sovjetunionen.[14]
Det tyske keiserriket ble oppløst som en betingelse for våpenstillstanden i Compiègneskogen 11. november 1918, og under uroligheter som gikk over i novemberrevolusjonen. En demokratisk regjeringsform, senere kjent som Weimarrepublikken, ble opprettet. Kapitulasjonen ga næring til forestillinger om indre svik som i dolkestøtlegenden.[15] Mellomkrigstiden (1918–1939) så kamp mellom tilhengere av den nye republikken og hardkokte tilhengere av både høyre- og venstresiden.[12] Selv om Italia som medlem av ententemaktene fikk øket sitt territorium, var italienske nasjonalister sinte over at løftene Storbritannia og Frankrike ga for å få landet med i krigen, ikke ble innfridd. Fra 1922 til 1925 tok fascistbevegelsen, ledet av Benito Mussolini, makten i Italia, etter den såkalte marsjen mot Roma.[16] Et styre med en nasjonalistisk, totalitær og korporativ basis ble innført. Representativt demokrati ble avskaffet, sosialister og liberale undertrykket.[trenger referanse] En aggressiv utenrikspolitikk var målet, men ble begrenset av landets svake økonomi. Ønsket fra makthaverne var å omdanne Italia til en verdensmakt, «et nytt romersk imperium».[17]
Historikere er generelt enige om at den økonomiske krisen spilte den avgjørende rollen i å ødelegge anstrengelsene med å gjenoppbygge en global orden etter 1919, og vedlikeholde en reell forpliktelse til internasjonalisme. På mange måter var verdensøkonomiens kollaps en mer avgjørende endring enn 1914 eller 1919 i å skape krisen som endte med en verdensomspennende krig i 1940-årene.
[note 3][18]
Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945
I Tyskland forsøkte nasjonalsosialistene (nazistene), ledet av Adolf Hitler, å etablere en totalitær stat. Med den store depresjonen (den verdensomspennende økonomiske krisen) fra 1929 økte nasjonalsosialistene sin oppslutning, og Hitler dannet regjering i 1933. Etter riksdagsbrannen innførte Hitler en ett-parti stat ledet av nasjonalsosialistene.[19] Hitler skapte det han kalte et «tredje rike», et ensrettet Tyskland der politisk opposisjon og fagforeninger ble forbudt. Benevnelsen peker også på at dette styret tok mål av seg å være etterfølgeren til Det tysk-romerske rike og Det tyske keiserrike.[trenger referanse] Jødene ble forfulgt, og media ble strengt kontrollert.[20]
Kuomintangpartiet i Kina lanserte en gjenforeningskampanje mot regionale krigsherrer og landet ble samlet formelt i løpet av 1920-årene, men ble etter hvert innblandet i borgerkrig med sine forhenværende kommunistiske allierte. I 1931 brukte det militaristiske keiserriket Japan Mukdenhendelsen for å invadere Mandsjuria og etablere lydriket Mandsjukuo. Kina tok opp Japans aggresjon i Folkeforbundet som fordømte Japans angrep, det førte til at Japan trakk seg ut av Folkeforbundet.[21] De to nasjonene utkjempet deretter flere slag, ved Shanghai, Rehe og Hebei, inntil en våpenhvile ble undertegnet i 1933. Etter våpenhvilen fortsatte kinesiske frivillige styrker motstanden mot japansk aggresjon i Mandsjuria og Indre Mongolia.[trenger referanse]
Etter at Hitler hadde kommet til makten, begynte han å ruste opp de militære styrkene, og ved det undergrave Versaillestraktatens militære restriksjoner og styrkemessige begrensinger. Hitler erklærte Versaillestraktaten død, gjeninnførte verneplikten og økte forsvarsbudsjettet kraftig.[22] For å sikre seg mot Tyskland inngikk Frankrike en avtale med Italia, hvor Frankrike blant annet aksepterte Italias invasjon av Etiopia.[trenger referanse]
I et forsøk på å hindre ytterligere tysk ekspansjon inngikk Storbritannia, Frankrike og Italia en avtale (engelsk: Stresa Front), hvor Østerrikes uavhengighet ble garantert.[23] Sovjetunionen som var bekymret over tyske mål om erobring av store områder i øst, inngikk en gjensidig bistandsavtale med Frankrike. Bistand i henhold til pakten var imidlertid avhengig av godkjennelse fra Folkeforbundet, noe som i praksis gjorde at den hadde lite verdi. I juni 1935 inngikk Storbritannia en flåteavtale med Tyskland som lettet på tidligere pålagte begrensninger.[24] USA som var bekymret over utviklingen både i Europa og Asia, vedtok i august 1935 en nøytralitetslov, hensikten var å sørge for at landet ikke ble blandet inn i en ny krig.[25] I oktober 1935 invaderte Italia Etiopia i hva som ble kjent som den andre italiensk-abessinske krig. Tyskland var det eneste større europeiske land som støttet invasjonen. I etterkant oppga Italia sine innsigelser mot Tysklands mål om å absorbere Østerrike.[26]
I 1936 gikk tyske styrker inn i Rhinland, et område Versailles-traktaten krevde skulle være en demilitarisert sone.[27] Da den spanske borgerkrigenen brøt ut i juli, støttet Italia og Tyskland den høyreorienterte general Francisco Franco, mot den demokratisk valgte og Sovjet-støttede spanske regjeringen. Frivillige fra hele Europa kjempet på begge sider, hovedsakelig for regjeringen. Franco vant likevel krigen i 1939, mye takket være massiv hjelp fra Italia og Tyskland.[28] Det tyske Luftwaffe deltok aktivt i kampene med strategisk bombing av byen Guernica og hovedstaden Madrid.[29] I oktober 1936 inngikk Tyskland og Italia Roma-Berlin aksen. En måned senere undertegnet Tyskland og Japan antikominternpakten,[30] som Italia sluttet seg til året etter.[31] Etter Xi’an-episoden i Kina i desember 1936 ble Kuomintang og kommuniststyrkene enig om våpenhvile for å etablere en samlet front mot Japan.
- Oppladning til verdenskrigen
-
Kartskisse over den demilitariserte sonen i Rhinland i Tyskland (stor versjon) -
Den italienske diktatoren Mussolini inspiserer tropper -
Den spanske byen Guernica etter tysk bombing -
Kartskisse over japanske planer for angrep mot Sovjetunionen i 1930-årene (stor versjon)
Opptakten
[rediger | rediger kilde]Italias invasjon av Etiopia (1935)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: den andre italiensk-abessinske krig
Den andre italiensk-abessinske krigen begynte i oktober 1935 og endte i mai 1936. Krigen ble utkjempet mellom de væpnede styrkene til Italia og Etiopia (på den tiden mest kjent som Abyssinia). Krigen endte med militær okkupasjon av Etiopia av italienske styrker og innlemming av Etiopia i den nylig opprettede kolonien Italiensk Øst-Afrika. I tillegg blottla konflikten Folkeforbundets maktesløshet som en styrke for å beholde freden. Både Italia og Etiopia var medlemmer av Folkeforbundet, men Folkeforbundet gjorde ikke noe da Italia klart brøt mot forbundets artikkel 10.[32]
Den spanske borgerkrigen (1936–1939)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: den spanske borgerkrig
Hitler og Mussolini ga mye militær og finansiell støtte til det nasjonalistiske opprøret ledet av general Francisco Franco i Spania. Sovjetunionen støttet den sittende regjering i den spanske republikken som også hadde sympati for venstresiden. I tillegg kjempet over 30 000 frivillige utlendinger i de internasjonale brigadene med republikken, mot Franco. Både Tyskland og Sovjetunionen brukte denne stedfortrederkrigen til å prøve ut forbedrede våpen og taktikker. Bombingen av Guernica av den tyske Legion Condor i april 1937 bidro til vidstrakt bekymring for at neste krig ville innebære omfattende terrorbombing av sivile. Selv om noen få gjenværende områder gjorde motstand, erklærte de spanske nasjonalistene seier 1. april 1939.[33]
Japans invasjon av Kina (1937)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Mukdenhendelsen og andre kinesisk-japanske krig
Etter å ha fremprovosert hendelsen ved Marco Polo-broen i juli 1937 okkuperte Japanske styrker den tidligere kinesiske hovedstaden Beijing og begynte en krig for å erobre hele Kina.[34] Sovjet og Kina undertegnet kort etter en ikke-angrepspakt og Sovjet forsynte de kinesiske styrkene med militært materiell. Tysklands samarbeid med Kina opphørte, bakgrunnen var dels antagelsen om at Japan ville vinne, og dels Japans motstand mot Sovjetunionen.[35] General Chiang Kai-shek satte inn sin beste armé til å forsvare Shanghai, men etter tre måneders kamp falt byen. Japanerne fortsatte å presse de kinesiske styrkene og erobret hovedstaden Nanjing i desember 1937. De japanske angriperne begikk Nanjingmassakren, hvor hundretusener av kinesiske sivile og krigsfanger ble myrdet. De japanske styrkenes fremgang førte ikke til kinesisk kollaps slik Japan håpet, men kinesisk tilbaketrekking til Chongqing og fortsatt kamp mot den japanske invasjonen.[36]
Japans invasjon av Sovjetunionen og Mongolia (1938)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: den sovjetisk-japanske grensekrig
I juli 1938 trengte japanske styrker inn på Sovjetisk territorium fra Korea, men ble stoppet av sovjetiske styrker i slaget ved Khasan. De japanske styrkene forsøkte igjen i mai 1939 og trengte inn i Mongolia fra japanskkontrollert Mandsjukuo.[trenger referanse] De japanske styrkene hadde først fremgang, men ble stoppet og knust av et kraftig sovjetisk motangrep ledet av general Georgij Zjukov i slaget om Khalkhin Gol i september 1939, det første større nederlaget for den japanske Kwantunghæren. Det førte til at japanerne måtte be om en våpenhvileavtale den 16. september 1939.[35][37]
Dette nederlaget bidro til at den japanske ledelsen gikk bort fra ideen om en mulig invasjon av Sovjetunionen og erobring av Sibir for å løse problemet med sine manglende naturressurser (alternativet i nord), og heller vendte blikket sørover mot det Fransk Indokina og spesielt det oljerike nederlandske Ostindia (alternativet i sør).[38][39]
Europeiske okkupasjoner og avtaler
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Anschluss, Münchenavtalen og Molotov–Ribbentrop-pakten
I mars 1938 iverksatte Hitler Anschluss hvor Østerrike ble innlemmet i Tyskland.[40] Frankrike og Storbritannia forholdt seg passive til Hitlers åpenbare brudd på Versailles-traktaten. Deres sikkerhetspolitiske strategi gikk på å føre en diplomatisk appeasement-politikk overfor Tyskland.[41] Hitler satset på at vestmaktenes holdning skulle fortsette og fremsatte sitt neste krav som var at den tsjekkoslovakiske provinsen Sudetenland, som hadde hørt inn under Østerrike frem til 1918, skulle overføres til Tyskland.[40] Dette ble grunngitt med at landområdet hovedsakelig bestod av en etnisk tysk befolkning som ønsket å tilhøre Tyskland.[42]
Sudetenland var viktig, både av økonomiske og militærstrategiske årsaker. Tsjekkoslovakia hadde mesteparten av sine festninger og forsvarsverk mot nord og vest nettopp i Sudetenland. Det bygget seg opp en spent sikkerhetspolitisk situasjon som i siste liten ble løst ved et diplomatisk forlik. Tross bitre tsjekkoslovakiske protester godtok Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier gjennom Münchenavtalen den 30. september 1938 at Sudetenland skulle tilfalle Tyskland. I mars 1939 brøt imidlertid Hitler denne avtalen ved å okkupere resten av Tsjekkoslovakia, og gjorde området til et tysk protektorat.[43]
Vestmaktene erkjente nå at de ikke kunne stole på avtaler med Hitler og da Tyskland gjorde krav på Danzig (Gdańsk) advarte Storbritannia og Frankrike om at et angrep på Polen ikke ville bli godtatt.[44] Etter Italias invasjon av Albania i april 1939 ga Storbritannia og Frankrike tilsvarende garantier til Romania og Hellas.[45] Kort etter det fransk-britiske løftet til Polen inngikk Tyskland og Italia Stålpakten.[46]
Den britiske historikeren Richard Overy om Adolf Hitlers rolle i å utløse andre verdenskrig, i boken Why the Allies Won
For å sikre seg mot en tofrontskrig gjorde Hitler en tilsynelatende helomvending i Tysklands forhold til Sovjetunionen og den 24. august undertegnet de to landene en ikke-angrepspakt, kjent som Molotov–Ribbentrop-pakten. Pakten hadde et hemmelig tillegg som ga Tyskland og Sovjetunionen interesseområder, den vestlige delen av Polen og Litauen for Tyskland og den østlige delen av Polen, Finland, Estland, Latvia og Bessarabia for Sovjetunionen. Kun en uke etter avtalen var undertegnet, den 1. september 1939, begynte Tysklands invasjon av Polen.[48][49]
Krigens gang
[rediger | rediger kilde]Krigen bryter ut (1939–1940)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: invasjonen av Polen, Sovjetunionens invasjon av Polen og Katyn-massakren
Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen 1. september 1939, erklærte Frankrike og det britiske imperiet Tyskland krig den 3. september.[3] Dette var i henhold til garantiene de hadde gitt om Polens uavhengighet. Bortsett fra å erklære Tyskland krig forholdt Storbritannia og Frankrike seg stort sett passive, og overlot Polen til sin skjebne.[50]
Den tyske politikeren og diplomaten Franz von Papen, forhenværende rikskansler, til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet
De polske styrkene hadde små sjanser mot de tyske militære overmakten. Tyskland angrep fra nord, vest og sør, og med tallmessig overlegenhet og den nyutviklede lynkrigsdoktrinen kom store deler av Polen raskt under tysk kontroll.[52] Den 17. september ble Polen også invadert fra øst av Sovjetunionen,[53] i samsvar med den hemmelige delen av Molotov–Ribbentrop-pakten.[54] Den polske regjeringen flyktet fra landet via Romania, men den polske motstanden varte frem til 5. oktober.[53]
Etter felttogets slutt ble Polen delt i to.[55] Den østlige delen ble innlemmet i Sovjetunionen, og de vestlige delene ble innlemmet i Tyskland som gau Danzig-Westpreussen. Store deler av det sentrale Polen ble styrt av tyskerne gjennom det såkalte Generalguvernementet.[56] De tyske og sovjetiske okkupasjonsstyrkene gikk hardt frem mot den polske befolkningen, store deler ble vilkårlig behandlet, deportert og hundretusenvis ble myrdet av de tyske og sovjetiske soldatene.[57]
De polske styrkenes kapitulasjon avsluttet imidlertid ikke polakkenes krigsinnsats. Både deler av den polske hæren og marinen kom seg over til Storbritannia, hvor de fortsatte å kjempe på alliert side ved en rekke krigsavsnitt krigen ut.[55]
Den 30. november gikk Sovjetunionen til angrep på Finland, konflikten ble snart kjent som vinterkrigen, og førte til at Sovjetunionen ble ekskludert fra Folkeforbundet. Bakgrunnen for angrepet var sovjetiske krav som blant annet gikk ut på at finnene måtte trekke seg tilbake fra grensen mot Leningrad, et krav finnene avslo.[58] Det finske avslaget førte til at den sovjetiske diktatoren Stalin iverksatte Mainila-episoden, et påskudd for å invadere nabolandet.[trenger referanse]
Sovjetunionen satte etterhvert inn rundt én million mann i angrepet, mot finnenes 150 000. Overlegenheten i antall gjorde likevel ikke at Den røde armé seiret så lett som forventet.[59] Under den uvanlig harde vinteren 1939–1940 ble de sovjetiske tapene svært store. Stalins utrenskninger noen år i forveien førte til at flertallet av Den røde armeés øverste offiserer enten var myrdet eller i Gulag (sovjetiske fangeleirer),[60][61] noe som førte til at de sovjetiske styrkene led under dårlig lederskap. I flere slag, blant annet slaget ved Suomussalmi, ble hele sovjetiske divisjoner utslettet.[62]
Angrepet på Finland førte til stor sympati for finnenes sak i en rekke land. Frivillige fra Finlands naboland, spesielt Sverige, kjempet på finnenes side mot den sovjetiske krigsmakten. Regjeringene i Frankrike og Storbritannia vurderte også å gripe inn til fordel for finnene, planen var at franske og britiske styrker fra Narvik skulle fraktes gjennom Sverige til Finland.[63]
Utover i februar 1940 ble imidlertid overmakten for stor. Sovjetiske styrker hadde endelig greid å trenge gjennom Mannerheimlinjen, samtidig som Finland kjempet alene. I slutten av februar innledet den finske regjeringen forhandlinger om en fredsavtale, og med freden i Moskva den 7. mars måtte finnene avstå betydelige deler av territoriet til Sovjetunionen.[64]
Nord-Europa (1940–1941)
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: angrepet på Norge i 1940, angrepet på Danmark i 1940 og andre verdenskrig på Færøyene
Tyskland invaderte Norge og Danmark den 9. april 1940.[65] Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.[trenger referanse] Besettelsen av Norge var motivert av å sikre nordflanken mot britiske angrep, malmforsyningen over Narvik og gode muligheter for skips- og ubåtbaser.[66] Danmark hadde ingen sjanse til å stå i mot den tyske invasjonen, og etter mindre trefninger langs grensen overgav den danske regjeringen seg mot å få beholde et indre selvstyre.[67]
Invasjonen av Norge innebar tyske angrep på Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Narvik og Egersund.[68] Etter at den tyske krysseren «Blücher» ble senket av norske styrker på Oscarsborg festning i Drøbaksundet der 1 000 tyskere omkom, ble erobringen av Oslo utsatt, noe som gav kongen, gullbeholdningen og regjeringen tid til å evakuere. Med unntak av kampene under innseilingen til Oslo og kampene nord for Oslo i områder hvor det ble mobilisert eller hvor mobiliserte styrker kjempet, hadde de tyske styrkene relativt små problemer med å besette Sør-Norge. Noen steder ble det på kort tid organisert irregulære styrker som stoppet tysk fremmarsj og kontroll på nøkkelpunkter. Disse var sentrale i at konge og regjering unnslapp.[trenger referanse]
De allierte nederlagene førte til at den britiske statsministeren Neville Chamberlain måtte gå av den 10. mai 1940 etter den såkalte Norway Debate i Underhuset.[69] Han ble erstattet av Winston Churchill som valgte å fortsette krigen mot Tyskland, tross Frankrikes fall.[70][71] Storbritannia fikk støtte fra samveldelandene og flere europeiske lands eksilregjeringer.[trenger referanse]
Narvik ble besatt av de tyske angriperne den 9. april, men den norske 6. divisjon greide sammen med britiske, franske og polske styrker å gjenerobre byen den 28. mai. Tysklands angrep på Frankrike 10. mai førte imidlertid til at de allierte styrkene måtte trekkes ut i begynnelsen av juni. Uten fremmed støtte måtte Norge oppgi kamphandlingene på norsk jord. Kongen og regjeringen dro imidlertid i eksil i Storbritannia, slik at de med base i London kunne fortsette motstandskampen mot den tyske okkupasjonen.[72]
Det tyske flåte-angrepet på Norge kostet den tyske Kriegsmarine så store materielle tap at den aldri kom seg ordentlig etter dette, noe som hjalp den allierte krigsinnsatsen betydelig og stoppet tyskernes mulighet for å invadere Storbritannia.[73] Allierte marinefartøyer klarte blant annet å senke tre tyske kryssere, ti jagere og seks ubåter, ytterlig fire tyske kryssere og seks jagere ble sterkt skadet.[74]
Angrepet på Frankrike
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: slaget om Frankrike, slaget ved Sedan (1940) og Vichy-regimet
Fredsforhandlinger?
I slutten av mai 1940 var Frankrike svært utsatt, og de britiske soldatene i landet så ut til å bli tatt til fange. I tre dager (26. til 28. mai) diskuterte den britiske regjeringens krigskabinett (Churchill, Chamberlain, Halifax, Attlee og Greenwood) om man skulle forsøke å få en fredsavtale, gjennom den italienske diktatoren Benito Mussolini. Uten Frankrike, med mye av hæren tapt, USA fremdeles nøytralt, og Sovjetunionen i samarbeid med Tyskland, syntes Storbritannias situasjon svært vanskelig.
Tross det endte diskusjonen med at krigskabinettet fant at Storbritannia hadde mer igjen ved å fortsette å gjøre motstand mot Tyskland. Grunnlaget for beslutningen var at USA etterhvert skulle gi både materiell hjelp, og bli med i krigen. Krigskabinettets beslutning om å avvise forhandlinger er av de fleste historikere ansett som avgjørende for krigens videre utvikling.[75]
Krigens første åtte måneder (september 1939 til april 1940) var preget av stillstand på vestfronten. Denne fasen av krigen har blitt kjent som skyggekrigen (engelsk: The Phoney War), da hverken de allierte eller Tyskland foretok offensive handlinger mot denne fronten.[76] Noen små sammenstøt skjedde allikevel, uten at disse var av alvorlig karakter, og fikk følger for de alliertes passive venting.[69]
Stillstanden endte i mai 1940 da Tyskland satte i gang offensiven mot Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike. Om morgenen den 10. mai angrep tyske fallskjermsoldater Belgia og Nederland, støttet av panserdivisjoner. Dette angrepet førte til at allierte styrker trakk nordover, da hærledelsen forventet en tysk repetisjon av Schlieffenplanen brukt under første verdenskrig.[77]
Da det tyske angrepet på Frankrike kom den 13. mai, var hovedtyngden i Ardennene. Dette kom uventet på de allierte, som hadde vurdert terrenget i området som uegnet for stridsvogner. Ved å legge angrepet til Ardennene unngikk også tyskerne den tungt befestede Maginotlinjen, som gikk langs den tysk-franske grensen.[78]
Etter å ha fått et gjennombrudd ved den franske byen Sedan satte de tyske panserstyrkene full fart mot Den engelske kanal. Den 20. mai var de britiske styrkene i nord isolert fra den franske hovedstyrken, og forsvaret av Frankrike klappet raskt sammen.[79] Den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) var etter dette fanget ved Dunkerque, men grunnet en uforklarlig stopp i den tyske fremrykkingen og evakueringen fra Dunkerque, fikk man reddet mye av styrken tilbake til Storbritannia i månedsskiftet mai/juni.[80]
- Slaget om Frankrike, de allierte nedkjempet
-
Allierte og tyske disposisjoner av styrker, med planer for angrep, før kampene i mai 1940 (stor versjon) -
Det viktigste franske forsvarsverket mot øst, Maginotlinjen, i 1940 (stor versjon) -
Et tysk Junkers Ju 87 slipper bomber over allierte styrker i Frankrike -
Tysk pontongbro, over elven Meuse, nær Sedan i Frankrike -
Allierte fanger ved Dunkerque i Frankrike, juni 1940
Fra den 10. juni deltok også Italia i krigen på tysk side. Samme dag evakuerte den franske regjeringen Paris, og den 22. juni kapitulerte Frankrike.[80] Tyskland besatte etter dette det nordlige Frankrike samt hele Atlanterhavskysten, samtidig som et tyskvennlig regime, Vichy-regimet, ble innsatt i sør under ledelse av marskalk Pétain.[trenger referanse] Den franske generalen Charles de Gaulle dro til Storbritannia, og fortsatte kampen mot tyskerne i spissen for de frie franske styrker.[81] Frankrikes nederlag var et gigantisk sjokk, ikke bare for landets innbyggere, men også for britene, andre land i Europa og verden, og særlig for Sovjetunionen. Stalin hadde forventet at de franske og britiske styrkene skulle slite seg ut i en flerårig strid med tyskerne, hvor Sovjetunionen til sist kunne dra nytte av det. Nå var kampen over på noen uker, og Sovjetunionen var antatt å bli Tysklands mål i øst.[82]
Storbritannia alene
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: slaget om Storbritannia
Etter Frankrikes kapitulasjon i juni 1940 sto Storbritannia alene igjen som Tysklands eneste europeiske, og reelle, motstander i krigen.[83][84] USA var på dette tidspunktet nøytralt, og prinsipielt ble de krigførende landene behandlet likeverdig.[85][86] Storbritannias strategi var basert på at USA både skulle støtte dem med forsyninger, våpen, og til sist med soldater.[85][87] Samtidig som mange amerikanere hadde stor sympati for de allierte, var flertallet, både i befolkningen og blant de folkevalgte, for å fortsette en nøytral linje.[85][88] Den amerikanske presidenten måtte derfor gå forsiktig frem, så han hadde støtte i opinionen, og hans ulike forslag om hjelp ikke ble stemt ned av de folkevalgte i Kongressen.[85][89]
Historikeren Richard Overy, i boken Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945
De tyske planene om å invadere Storbritannia, operasjon Sjøløve, krevde tysk luftherredømme over det sørlige England. Dette motiverte slaget om Storbritannia, en luftoffensiv der Luftwaffe skulle tvinge britene ut av krigen. Luftslaget begynte i juli 1940,[91] og i slagets andre fase var britiske flyplasser, radarstasjoner og flyfabrikker tyskernes primære mål.[92] På tross av store tyske tap førte denne strategien frem. Da toktene var på sitt mest intense i andre halvdel av august var det britiske luftforsvaret Royal Air Force (RAF) nær ved å gi opp flybasene i det sørlige England.[93]
Etter et britisk bombeangrep på Berlin i slutten av august gav Hitler den 4. september ordre om at Luftwaffe skulle svare med gjengjeldelsesangrep mot London. Den 7. september satte den tyske ledelsen denne ordren ut i livet og begynte å bombe større britiske byer.[94] Da var man gått bort fra ideen om en invasjon av Storbritannia, og ønsket gjennom angrep på sivile mål heller å «bombe britene til overgivelse».[95] Dette skiftet i strategi gav RAF tiden de trengte til å bygge seg opp igjen. Den 15. september var det to store tyske raid over London, og de tyske tapene gjorde at de etterpå holdt seg til angrep nattestid.[96]
Den amerikanske presidenten Franklin Roosevelt, i en valgtale i Boston, 30. oktober 1940, under presidentvalgkampen
Mot slutten av 1940 og inn i 1941 fortsatte de tyske luftangrepene, selv om planene om invasjon nå var skrinlagt for godt. Slaget om Storbritannia sluttet ut i 1941 da de tyske skvadronene ble overført til andre fronter og andre oppgaver. Bombingen hadde da tatt livet av nesten 30 000 briter og skadet like mange.[trenger referanse]
Middelhavet (1940–1941)
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: felttoget i Nord-Afrika og den gresk-italienske krig
I september 1940 satte 5 italienske divisjoner seg i bevegelse inn i britisk-kontrollert Egypt. De rykket raskt 100 kilometer inn i landet, erobret Sidi Barrani og stoppet der, selv om Mussolini presset på for å få de til å rykke frem mot Mersa Matruh.[98] Med bare 30 000 soldater gikk britiske styrker til en overraskende motoffensiv i desember 1940, kjent som operasjon Compass. Dette ble en stor suksess, store deler av den italienske hæren overgav seg, mens britene rykket inn i Libya og erobret den østlige delen av landet.[99][100]
Tyskland grep inn til fordel for sine italienske allierte. Under ledelse av Erwin Rommel ble Afrikakorpset organisert og sendt til Libya. Ved en offensiv som startet i mars 1941 gjenvant Afrikakorpset territoriet italienerne hadde mistet, men i en alliert motoffensiv i november 1941 ble aksemaktenes styrker igjen presset tilbake.[101][102]
Mussolini hadde i løpet av 1940 sett sin tyske allierte gå fra seier til seier, samtidig som krigsutbyttet hadde vært heller magert for Italia.[103] Den 28. oktober 1940 invaderte derfor Italia Hellas fra Albania (kjent som den gresk-italienske krig), men uten å ha konferert med Hitler på forhånd. Det italienske angrepet ble en fiasko, fremrykningen ble stoppet bare noen kilometer inne på gresk jord, og den 14. november gikk grekerne til motangrep. Motangrepet var i utgangspunktet vellykket, men etter å ha kastet italienerne ut av Hellas og ført kampen over på albansk territorium stoppet de greske styrkenes offensiv etter hvert opp.[104]
Italia måtte nå ha hjelp av Tyskland til å rette opp fadesen. Fra baser i Bulgaria invaderte tyske divisjoner Hellas den 6. april 1941, og på tross av at britene grep inn på gresk side hadde de tyske angriperne nokså små problemer med å erobre det greske fastlandet. Samtidig gikk også aksemaktene til angrep på Jugoslavia. Den jugoslaviske hæren hadde ingen sjanser mot angrepet, som kom samtidig fra Albania, Bulgaria, Ungarn og Tyskland, og allerede etter elleve dager måtte den jugoslaviske regjeringen be om våpenhvile.[105][106] I bytte mot bistand til det tyske angrepet fikk Bulgaria landområder i Jugoslavia og Hellas.[note 7]
Etter å ha erobret det greske fastlandet gikk Tyskland til angrep på den greske øya Kreta. På grunn av de alliertes totale herredømme i Middelhavet var en invasjon fra sjøen umulig, så det ble heller satt i gang en luftlandsetting.[107] Slaget om Kreta ble en kostbar affære for de tyske fallskjermtroppene, men etter ti dagers harde kamper kapitulerte de siste allierte styrkene på øya den 1. juni. Den tyske erobringen hadde da kostet hele 6500 av de 20 000 soldatene som ble satt inn.[108]
Aksemaktenes kontroll over Hellas og Jugoslavia ble aldri absolutt. Sterke geriljabevegelser opererte i begge land, og spesielt i Jugoslavia hadde disse stor suksess med motstandskampen. De jugoslaviske partisanene ble ledet av Josip Tito, og hadde på egen hånd frigjort deler av landet da Den røde armé kom til området mot slutten av krigen.[109]
Krigen blir global (1941–1942)
[rediger | rediger kilde]Invasjonen av Sovjetunionen
[rediger | rediger kilde]| Østfronten | |
|---|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Utdypende artikler: operasjon Barbarossa, den finske fortsettelseskrigen og østfronten (andre verdenskrig)
Om morgenen den 22. juni 1941 satte tre millioner tyske og tyskallierte soldater (Finland, Romania, Slovakia, etterhvert også Italia og Ungarn) over grensen til Sovjetunionen.[110] Dette innledet operasjon Barbarossa, historiens største og blodigste militære felttog.[111] Bakgrunnen for det tyske angrepet var dels Storbritannias fortsatte motstand, som Luftwaffe ikke klarte å bryte, dels ønsket om råvarer som olje og mat. Den ideologiske siden av angrepet var også viktig for de tyske nasjonalsosialistene. Innbyggerne i Sovjetunionen ble ansett som undermennesker, kommuniststyret og jødene (som nazistene mente kontrollerte de) var definert som hovedfiende. Den tyske diktatoren Adolf Hitler og hans generaler anså at de sovjetiske styrkene ville gjøre lite motstand, og planen var å erobre den vestlige delen, i løpet av fire måneder.[112][113][114]
Aksemaktenes styrker hadde den første tiden en enorm fremgang, mye på grunn av inkompetanse fra Stalin og de sovjetiske generalers side.[trenger referanse] Den røde armé var på dette tidspunkt dårlig organisert og mangelfullt utrustet. Den tyske taktikken med motoriserte bakkeenheters konsentrerte stormangrep i kombinasjon med intense flyangrep, viste seg svært effektiv i de første månedene av krigen. Stalins ordre om forbud mot all form for tilbaketrekning, medvirket sterkt til at Wehrmachts knipetangsmanøver raskt omringet betydelige sovjetiske styrker. De tyske styrkene tok over 2 millioner sovjet-soldater som krigsfanger de første fire månedene.[115]
De tyske styrkene var delt i tre hoveddeler. Armégruppe nord rykket inn i de baltiske stater, som i 1940 hadde blitt innlemmet i Sovjetunionen.[111] I starten av september var armégruppen nådd frem til Leningrad, og innledet en beleiring av byen som skulle vare i ni hundre dager. De finske styrkene rykket frem til grensene før vinterkrigen, men ikke lenger, og deltok hverken i beleiringen av Leningrad eller fremrykkingen mot Murmansk.[116] Armégruppe syd angrep Ukraina,[111] og hadde som mål å nå oljefeltene i Kaukasus.[trenger referanse] Innen vinteren kom hadde denne armégruppen erobret hele Ukraina, og nådd helt til Rostov ved inngangen til Kaukasus.[117]
Seieren i krigen tapt
Allerede i november og desember 1941 innså de øverste tyske ledere, også diktatoren Adolf Hitler, at Tyskland ikke kunne vinne, hverken mot Sovjetunionen eller mot en forventet innsats fra USA. En konferanse med de øverste tyske industrilederne, med Fritz Todt, konkluderte at krigen på østfronten ikke kunne vinnes, og med manglende ressurser, kunne ikke Tyskland vinne en krig hvor USA før eller senere kom med. Den samme vurderingen hadde Hitler, ifølge generalstabssjef Franz Halder.
De allierte var selvfølgelig ikke klar over tyske lederes vurdering av seieren som tapt, og Hitler håpet at en langvarig krig ville splitte de allierte, så han kunne søke separatfred med én av sidene, mens han fortsatte å bekjempe den andre siden.[118]
Hovedtyngden av angrepet kom gjennom Hviterussland, der armégruppe sentrum rykket inn mot det russiske hjertelandet.[111] Ved Minsk og Smolensk vant Tyskland store seirer, og rykket frem med stormskritt mot den sovjetiske hovedstaden Moskva. I starten av desember kunne den tyske fortroppen skimte Kreml i horisonten, og situasjonen så håpløs ut for sovjeterne. Wehrmacht rakk imidlertid ikke å sette inn det siste, avgjørende støtet før vinterkulden tvang angrepstroppene til å stoppe opp. Den raske fremrykkingen gjennom de enorme landområdene hadde vært svært ressurskrevende og tyskerne var ikke forberedt på vinterkrig. Mens de ventet på forsterkninger til det endelige angrepet på Moskva, fikk Den røde armé tid til å områ seg og forberede motangrep.[119]
Slaget om Moskva varte i tre måneder, og endte til slutt med sovjetisk seier. Med temperaturer omkring 30 kuldegrader slet de tyske styrkene under Fedor von Bock tungt. Da den sovjetiske kommandanten Georgij Zjukov satte inn motangrepet den 5. desember 1941, mistet tyskerne initiativet og ble drevet tilbake.[120] På det meste kontrollerte tyske styrker imidlertid ikke mer enn i underkant av 5 % av Sovjetunionens territorium, i befolkningstall mellom en tredjedel og en fjerdedel av total befolkning.[121] Ifølge professor Richard Overy var Sovjetunionens evne til å både motstå angrepet fra Tyskland, flytte sine industrianlegg østover og bygge opp nye styrker som kunne gå til motangrep, sentralt i å forklare hvorfor de allierte til sist vant andre verdenskrig.[122]
Stillehavskrigen og Asia
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: tremaktspakten, angrepet på Pearl Harbor og stillehavskrigen
Imperialisme mot internasjonalisme
Ved USAs inntreden i krigen ble spørsmålet om europeisk og japansk imperialisme stadig mer påtrengende. USA ble angrepet av Japan som et resultat av motstanden mot japansk imperialisme, og amerikanerne reagerte på britenes utøvelse av samme, særlig i Britisk India. Da forslag om avvikling av det britiske herredømmet i India ble avvist av britene tok USA arbeidet med avvikling av imperier videre med Sovjetunionen og Kina.[123]
Japans angrepskrig i Kina, og nærværet i Fransk Indokina hadde ført til at Storbritannia, USA og Nederland hadde sluttet å selge olje til Japan. Dette var en stor trussel for den japanske krigsmaskinen, den åpenbare løsningen på problemet var det oljerike Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia), der den svake nederlandske eksilregjeringen neppe ville kunne stå i mot et japansk angrep. Det ble av den japanske regjeringen antatt at et slikt angrep ikke ville bli godtatt av USA og Storbritannia, noe som gjorde det nødvendig å komme disse i forkjøpet med et overraskende angrep.[124]
Om morgenen den 7. desember 1941 gikk den japanske marinen til angrep på den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor.[125] Angrepet ble en suksess, da japanerne fikk senket atten amerikanske skip (hvorav fem slagskip), med amerikanske tapstall på 2403 mann mot bare 29 japanske fly, 5 japanske ubåter og 64 mann. Samtidig unnslapp det japanske hovedmålet, de amerikanske hangarskipene, fordi de var sendt for å støtte Midway- og Wake-øyene om krig brøt ut.[126][127]
Samtidig angrep også japanske styrker den britiske kronkolonien Hongkong.[128] Dagen etter, den 10. desember, ble de to britiske slagskipene HMS «Repulse» og HMS «Prince of Wales» senket utenfor kysten av Britisk Malaya. Thailand ble tvunget med i krigen på japansk side, og samtidig falt de to amerikanske øyene Guam og Wake Island.[129][130] Det japanske angrepet førte til at den amerikanske Kongressen erklærte krig mot Japan den 8. desember.[131] Tre dager senere erklærte Tyskland krig mot De forente stater, noe som førte til at de hittil uavhengige krigene i Europa og Asia ble forbundet til en global konflikt.[132]
Soldaten og forfatteren George MacDonald Fraser, fra boken Quartered Safe Out Here
I januar 1942 falt i rask rekkefølge Burma og Britisk Malaya, samtidig som Ny-Guinea, Filippinene og Nederlandsk Østindia ble invadert.[134] I februar tapte britene i slaget om Singapore, noe som gjorde at 130 000 allierte soldater falt i japansk krigsfangenskap.[135] I slaget i Javahavet i månedsskiftet februar-mars ble den allierte flåten knust, noe som brakte Nederlandsk Østindia under japansk kontroll.[136] I løpet av våren ble også de amerikanske styrkene på Filippinene slått slik at også denne øygruppen ble kontrollert av Japan.[137] I tillegg ble store deler av Ny-Guinea og Salomonøyene okkupert, slik at øygruppene kunne brukes som base for japanske flåtestyrker og bombefly som kunne true konvoier til Australia.[138]
- Japansk ekspansjon sør- og østover
-
De amerikanske slagskipene USS «West Virginia» og USS «Tennessee» under det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 (stor versjon) -
Stillehavet i 1942, grensene for Japans invasjoner (stor versjon) -
Amerikanske Douglas SBD Dauntless-fly angriper den japanske krysseren «Mikuma» under slaget ved Midway (stor versjon) -
Japanske erobringer i Sørøst-Asia frem til sommeren 1942 (stor versjon)
Aksemaktene stoppes (1942–1943)
[rediger | rediger kilde]Operasjon blå og slaget om Stalingrad
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: slaget om Stalingrad og operasjon Uranus
Den sovjetiske vinteroffensiven ved årsskiftet 1941/1942 stoppet en tysk erobring av Moskva, men tross betydelige tyske tap, klarte Wehrmacht å etablere forsvarsstillinger fremfor å trekke seg vesentlig tilbake.[120] Den tyske offensiven på østfronten i 1942 fikk navnet operasjon blå.[139] Det virket sannsynlig at det første målet for tyskerne ville være å erobre Moskva.[140] Hitler valgte isteden et fremstøt i den sørlige frontsektoren, mot elven Volga og det oljerike Kaukasus. Angrepet skulle egentlig begynne i mai, men på grunn av at beleiringen av Sevastopol trakk i langdrag kom ikke offensiven i gang før den 28. juni.[141]
Historikeren Richard Overy, sitert av David Reynolds, The Cambridge History of the Second World War
De tyske, italienske, rumenske og ungarske angriperne erobret raskt sovjetisk territorium,[143] og var i slutten av august kommet frem til byen Stalingrad ved bredden av Volga.[trenger referanse] Byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen Josef Stalin, og hadde derfor viktig symbolverdi, både for Hitler og Stalin.[144] Stalin beordret at byen skulle holdes for enhver pris, alle som trakk seg tilbake skulle skytes.[trenger referanse] Slaget om Stalingrad ble særdeles blodig. I starten hadde Wehrmacht fremgang, og det lot til at byen snart ville være på tyske hender. De sovjetiske forsvarerne kjempet imidlertid med innbitt besluttsomhet, og gav angriperne kamp om hver bygning. Det utviklet seg snart til en stillingskrig der frontlinjen bølget frem og tilbake nærmest fra time til time og tapene på begge sider var enorme. I november hadde tyskerne erobret 90 % av byen. Den 19. november ble imidlertid den sovjetiske operasjon Uranus satt i verk. Denne knipetangsmanøveren var rettet mot de svake ungarske og rumenske enhetene som voktet de tyske flankene, og allerede den 22. november hadde disse kollapset slik at 250 000 tyske soldater var omringet i Stalingrad.[trenger referanse]
Hitler nektet den innesperrede tyske 6. armé å bryte ut, og insisterte på at slaget om byen skulle fortsette. Hermann Göring hevdet at Luftwaffe kunne forsyne styrkene og det ble opprettet en luftbro til byen, men det viste seg snart at dette langt fra var nok for de tyske troppene. Forsyningssituasjonen for tyskerne ble snart prekær, samtidig som sovjetiske angrep stadig presset den tyske lommen sammen.[145] Andre tyske styrker som forsøkte å bryte beleiringen av de omringede styrkene, kom for sent og var for svake til å kunne hindre den tyske katastrofen. I løpet av januar ble situasjonen for de omringede styrkene desperat. De var i ferd med å slippe opp for mat og ammunisjon. Soldatene var sterkt utmattet av underernæring og den intense kulden. Mange enheter hadde ikke lenger noe overnattingskvarter og måtte sove ute. Stor mangel på helsepersonell og medisiner innebar at tusener av sårede ikke lenger kunne regne med hjelp. Den 31. januar 1943 så den tyske kommandanten Friedrich Paulus seg nødt til å kapitulere. Dette markerte slutten på den tyske ekspansjonen; heretter hadde Sovjetunionen det strategiske og psykologiske overtaket på østfronten.[146] Det er antatt at 479 000 sovjetiske soldater ble drept eller tatt til fange under kampen om Stalingrad, mens 651 000 ble syke eller skadet.[147] Tyskerne og deres allierte mistet over 500 000 mann som døde eller ble tatt til fange.[148] Det tyske nederlaget i slaget om Stalingrad ble både i datid og ettertid, av både de allierte og aksemaktene, sett som et avgjørende vendepunkt i krigen.[149]
- Krigens vendepunkt, i Nord-Afrika og Sovjetunionen
-
-
Amerikanske soldater på stranden i nærheten av Oran, november 1942 -
Tysk soldat med sovjetisk maskinpistol PPSch 41 under slaget ved Stalingrad -
Tysk stridsvogn under kampene ved Kursk -
-
Tysk kvinne ved døde barn etter et bombeangrep
.jpg)
Nord-Afrika
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: operasjon Torch
Uungåelig nederlag
Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.[150]
De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter Frankrikes kapitulasjon i 1940. Marokko og Algerie var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,[151] noe som også utløste et kupp mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt 5 000 soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.[152]
I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.[153] De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen Tobruk, mens den britiske åttende armé trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste det første slaget om El Alamein, et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general Bernard Law Montgomery.[154] Under hans ledelse vant britene det andre slaget om El Alamein i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.[155]
Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av Midtøsten måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til Tunisia for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i slaget ved Kasserinepasset.[156] Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars.[157] Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, 238 000 tyske og italienske soldater overga seg,[158] og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.[159]
Indiske hav, Stillehavet og slaget ved Midway
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: slaget ved Midway
Den japanske fremgangen i Sørøst-Asia og det vestlige Stillehavet fortsatte våren 1942. I mars og april gikk en hangarskipgruppe inn i Det indiske hav,[160] og senket nesten 100 000 tonn allierte skip, og det bare i Bengalbukten.[trenger referanse] Hangarskipgruppen gjennomførte raid mot britiske baser på Ceylon (dagens Sri Lanka),[160] og tvang britene til å trekke krigsskipene sine helt tilbake til Øst-Afrika.[trenger referanse]
Seieren i krigen tapt
Etter nederlaget ved Midway, og tapet i slaget om Guadalcanal, sommeren og høsten 1942, innså de øverste japanske lederne at Japan hadde mislykkes i å presse USA ut av krigen ved et ødeleggende førsteslag. Japans underlegenhet i ressurser, kombinert med Tysklands stagnasjon på østfronten, ville føre til nederlag i en utmattelseskrig mot USA. Ifølge den britiske journalisten og historikeren Max Hastings burde fred for enhver pris vært å foretrekke for Japan, fremfor et uungåelig nederlag, med millioner av døde soldater og sivile som resultat.[161]
Samtidig intensiverte japanerne angrepet på Ny-Guinea, og planla en invasjon sjøveien av Port Moresby på Ny-Guinea. Et amerikansk gjennombrudd med dekodingen av japansk radiotrafikk gjorde at de allierte var forberedt på dette angrepet, slik at admiral Nimitz sendte en hangarskipgruppe nedover for å stoppe angrepet. Den 4. mai møttes de to styrkene i Korallhavet utenfor Australia, og i løpet av fire dager med harde kamper mistet begge sider hvert sitt hangarskip. Slaget endte i en begrenset amerikansk seier, da angrepet på Port Moresby ble forhindret.[138]
Den japanske marineministeren Mitsumasa Yonai, etter andre verdenskrigs slutt
Den japanske admiral Yamamoto ønsket nå å fullføre det han påbegynte ved Pearl Harbor. Planen var å erobre den lille atollen Midway, slik at amerikanerne ble fremprovosert til å sette inn hangarskipene sine mot den japanske hovedstyrken. Japanerne hadde imidlertid mistet overraskelsesmomentet da amerikanerne kunne avlytte radiosambandet deres og bryte kodene. Da angrepet kom den 4. juni var amerikanerne godt forberedt.[163] Angrepet ble katastrofalt for Japan. Tapet av fire hangarskip, samt 250 fly med erfarne piloter, gjorde at styrkeforholdet i Stillehavet nå definitivt gikk i USAs favør.[164][165]
Slaget ved Kursk
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: slaget ved Kursk
Det tyske tapet ved Stalingrad hadde flyttet frontlinjen vestover, men Ukraina var fortsatt under tysk kontroll. I februar 1943 var byen Kharkov blitt frigjort av sovjeterne, men et hurtig motangrep fra de tyske styrkene under feltmarskalk Erich von Manstein gjorde at tyskerne gjenerobret byen i starten av mars.[166]
Denne tyske seieren gjorde at de tyske generalene planla et nytt fremstøt, denne gangen ved Kursk. De sovjetiske styrkene hadde i denne frontsektoren en fremskutt posisjon i forhold til resten av frontlinjen, noe som gjorde dem sårbare for et tysk knipetang-angrep med en påfølgende omringning. Dette problemet var også åpenbart for den sovjetiske hærledelsen, noe som gjorde at begge sider bygget opp styrkene sine i flere måneder i denne sektoren.[167]
Den tyske angrepsstyrken var på rundt 2700 stridsvogner og motoriserte kanoner, 2600 fly, 10 000 artillerienheter og 900 000 mann. Mot disse sto en sovjetisk styrke på 1 800 000 mann, 3800 stridsvogner og motoriserte kanoner, 20 000 artillerienheter og 2100 fly.[168] Dette gjorde at slaget ved Kursk ble ett av historiens største slag. Det tyske angrepet begynte den 5. juli 1943,[169] men kjørte seg raskt fast i den harde sovjetiske motstanden. Etter én uke kom den sovjetiske motoffensiven, og ved Prokhorovka møttes over 1200 stridsvogner til det som ble historiens største panserslag.[170]
Etter at den tyske offensiven ble slått tilbake gikk Den røde armé i gang med offensiver langs hele fronten.[171] Kharkov ble gjenerobret samme høst,[172] og da vinteren kom ble seks tyske divisjoner omringet ved Korsun ved Dnepr. I januar 1944 ble det innledet en offensiv i nord, rundt Narva, noe som endelig gjorde slutt på den langvarige beleiringen av Leningrad.[173]
Italia
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: operasjon Avalanche
Den 10. juli 1943 begynte vest-allierte tropper invasjonen av Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august.[174] Den 3. september gikk kanadiske tropper fra den 8. armé over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.[175]
Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet.[176] Dette skjedde etter at et statskupp hadde avsatt Mussolini, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. Mussolini ble befridd fra fangenskap av en Waffen-SS aksjon ledet av Otto Skorzeny. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede italienske sosialrepublikk, også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen.[177] Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av den politiske overbygningen for den italienske motstandsbevegelsen, Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.[trenger referanse]
Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet,[178] hvor «Gustavlinjen» var den sentrale.[179] De allierte greide ikke å bryte igjennom denne,[180] og i januar 1944 bestemte de seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen.[181] Amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde imidlertid at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.[182]
Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni gikk allierte styrker inn i Roma.[183]
Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst. I tillegg førte det til kapitulasjon av den eldste fascistiske staten, og at Tyskland mistet sin viktigste allierte i Europa.[184] Ifølge den britiske historikeren Richard Overy var det uenighet mellom amerikanerne og britene om felttoget i Italia. Amerikanerne ville konsentrere styrkene for en invasjon av Frankrike, mens britene anså at Italia ga muligheter for fremgang i periferien av det tysk-dominerte Europa, med videre fremrykking mot Wien. Overy mener den amerikanske vurderingen har stått seg, strategisk var felttoget underordnet, og tok ressurser fra den sentrale invasjonen av Frankrike.[185]
Kesselring etablerte nye forsvarslinjer, hvor særlig «Den gotiske linjen» var den viktigste. Denne fulgte Appenninene fra sør for Rimini på østkysten, krysset mellom Firenze og Bologna, og til sør for La Spezia på vestkysten. I september 1944 brøt den tyske forsvarslinjen sør for Bologna sammen, men det var ikke før i april 1945 at det tyske forsvaret i Nord-Italia falt sammen.[186] Generaloberst Heinrich von Vietinghoff kapitulerte for de allierte 2. mai 1945.[187]
Alliert overtak (1943–1944)
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: invasjonen i Normandie
I løpet av 1943 og 1944 hadde de vest-allierte bygd opp store troppekonsentrasjoner i det sørlige England, med tanke på en invasjon av det tyskokkuperte kontinentet.[188] Allerede i 1942 hadde kanadiske styrker gjennomført Diepperaidet,[189] et raid som endte i katastrofe, men som gav verdifull kunnskap om amfibieoperasjoner. Erfaringene herfra gjorde at man valgte å gå i land på strendene i Normandie, i stedet for direkte i en havneby.[190]
Den 6. juni 1944 gikk de vest-allierte styrkene i land i Normandie (D-dagen), under ledelse av den amerikanske generalen Dwight D. Eisenhower.[191] De vest-allierte styrkene møtte på hard tysk motstand, og de første to månedene hadde de lite fremgang. Det var ikke før i slutten av juli at general Omar Bradleys styrker greide å bryte ut av den allierte lommen i Normandie.[192]
Den 15. august 1944 gikk allierte styrker i land på den franske rivieraen i operasjon Dragoon, og kjempet seg nordover i stort tempo. Frankrike var nå tapt for Tyskland, og den 25. august 1944 ble Paris frigjort.[193]
I september fikk general Montgomery overtalt den allierte ledelsen til å gjennomføre Arnhem-operasjonen, en dristig operasjon der broene over elvene i det tyskokkuperte Nederland skulle tas slik at den videre invasjonen inn i Tyskland ville bli lettere. Operasjonen ble mislykket, dels fordi tyskerne kjente til de allierte planene, og dels fordi tyskerne hadde sterkere militær tilstedeværelse enn hva planene forutsatte. En hel britisk divisjon ble omringet og ødelagt av tyske styrker.[194]
Sommeren 1944 innledet de sovjetiske styrkene operasjon Bagration.[195] Med 2,4 millioner mann, 5 200 stridsvogner og 5 300 fly ble offensiven innledet 22. juni 1944, treårsdagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og var derfor også symbolsk viktig. Offensiven endte med at den tyske forsvarslinjen i Hviterussland brøt sammen og Minsk ble erobret av sovjetiske styrker 4. juli 1944. Den røde armé hevdet etter offensiven var over at om lag 400 000 tyske soldater ble drept, mens 158 000 ble tatt til fange. Langs hele østfronten mellom Karpatene og Finland mistet aksemaktene gradvis fotfestet, den 2. september ga Finland opp kampen og signerte våpenhvile. Det østlige Polen samt deler av Baltikum ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Fra fronten til Tysklands østligste provins Østpreussen var det nå bare 500 kilometer i luftlinje. Den tyske armégruppe sentrum fikk stygg medfart under denne offensiven, mye på grunn av Hitlers fanatiske motstand mot tilbaketrekninger.[196]
Høsten 1944 sto den sovjetiske krigsmakten ved grensen til Romania. Kongedømmet Romania hadde deltatt på tysk side i angrepet på Sovjetunionen, under ledelse av general Ion Antonescu. I slutten av august ble Antonescu kastet fra makten, og Romania skiftet side i verdenskrigen. Samtidig prøvde Bulgaria å trekke seg ut av krigen, de hadde deltatt i angrepene på Hellas og Jugoslavia, men de hadde aldri erklært krig mot Sovjetunionen. Ledelsen i landet prøvde å forhandle om fred med de allierte stormaktene, men den 5. september erklærte Sovjetunionen krig mot Bulgaria, fire dager etter kapitulerte landet. Sent i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Hellas, for å bruke kreftene på å forsvare Jugoslavia og Albania.[197]
Høsten 1944 gikk sovjetiske styrker inn i Ungarn. Den 15. oktober erklærte Ungarns leder Miklós Horthy at verdenskrigen var over for Ungarns del, noe som gjorde at tyskerne straks avsatte ham. De tyske styrkene i landet begynte nå å rasere infrastrukturen, og da de siste tyske styrkene ble kastet ut av Ungarn i april 1945 var det et land i totalt kaos Den røde armé overtok fra tyskerne. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg Warszawa i august 1944, startet den polske motstandsbevegelsen Armia Krajowa et opprør mot de tyske okkupantene i byen. Dette resulterte i harde kamper mellom Waffen-SS og polakkene, men fordi Den røde armé stikk i strid med polakkenes forhåpninger valgte å forholde seg som passive tilskuere til kampene, kunne tyskerne til slutt slå ned hele opprøret.[198][199] Etter at den polske ledelsen kapitulerte den 2. oktober begynte de tyske okkupantene å systematisk ødelegge byen, og da Den røde armé endelig erobret byen den 17. januar, lå nær 90 % av Warszawa i ruiner.[note 10]
Alliert seier (1944–1945)
[rediger | rediger kilde]Europa
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Wisła-Oder-offensiven
Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne, så vel i luften som på bakken.[200] I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne Arnhem-operasjonen i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang ardenneroffensiven, planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.[201]
Kommentar fra den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse
Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i slaget om Berlin, trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere.[203] Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen.[204] De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme. De siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.[205]
Helmut Schmidt, forhenværende forbundskansler i Vest-Tyskland, intervjuet av Max Hastings, om hans krigstjeneste i Luftwaffe
Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte Neroforordningen som gikk ut på at den brente jords strategi også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i Finnmark. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser, og den ble ignorert av Albert Speer, den tyske rustningsministeren.[207] I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, om lag 38 000 sivile ble drept, og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.[208]
- Tyskland kapitulerer
-
Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon i mai 1945 (stor versjon) -
Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: Lauban), Schlesien. Bildet er håndkolorert. -
Eldre menn i Volkssturm med Panzerfäusten (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin. Bildet er håndkolorert. -
Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med vesentlig større styrker, var det umulig for tyske enheter å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet.[209] De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av Kurland og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for Oder i hovedsak erobret i løpet av januar, og Königsberg kapitulerte den 10. april.[210]
Slaget om Berlin
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: slaget om Berlin
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, selvmord i førerbunkeren i Berlin.[211]
Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.
Hitler hadde i sitt testamente utpekt Karl Dönitz til ny rikspresident,[213] og Joseph Goebbels til ny rikskansler. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke Lutz Schwerin von Krosigk til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager. Dette for at Kriegsmarine skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra Østpreussen og Pommern hvor Den røde hær behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra den slaviske befolkningen og sovjetiske militære avdelinger.
Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i Reims et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,[214] og Churchill og president Harry S. Truman erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til Karlshorst i Berlin. Wilhelm Keitel, Hans-Jürgen Stumpff og Hans-Georg von Friedeburg signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general ).[204] Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.[215] På grunn av ulike tidssoner trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland som slutten på krigen.[216]
Praha-offensiven
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Praha-offensiven
Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.[204]
Etter slaget om Berlin var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.[204]
Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til Budweis, Pilsen og Karlsbad. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform (Den russiske frigjøringsarméen (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.[204]
Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80 km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé.[204] I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje.[217] Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved Plzeň 11. mai.[218]
Asia og Stillehavet
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Stillehavskrigen, operasjon Auguststorm og atombombene over Hiroshima og Nagasaki
Rikt lands strategi
USA hadde en dobbelt fremrykking i Stillehavet, Mens US Army under general MacArthur rykket frem langs nordkysten av Ny Guinea, avanserte US Navy under admiral Nimitz gjennom det sentrale Stillehavet, fra øygruppe til øygruppe, mot Japan. Det var en strategi som kun verdens rikeste land kunne tillate seg, og det skjedde samtidig som US Army sto bak hovedinnsatsen i det vestlige Europa.[219]
Amerikanske styrker invaderte øya Guadalcanal i slaget om Guadalcanal august 1942. Dette var de alliertes første større offensiv under Stillehavskrigen, og endte med at de japanske styrkene trakk seg ut av Salomonøyene i 1943.[220]
Den japanske keiseren Hirohito egger sine generaler til kamp ved Japans tap ved Salomonøyene
I løpet av 1943 og 1944 ble stadig flere øygrupper under japansk kontroll erobret av de allierte. New Britain og New Ireland ble gjenerobret i løpet av 1944, samtidig som britiske styrker begynte gjenerobringen av Burma. Japans forsvarsevne ble sterkt redusert ved amerikanske ubåters senking av japanske handelsskip, den japanske marinens forsvar mot ubåter var vesentlig dårligere enn de alliertes.[222]
De amerikanske styrkene møtte på intens japanske motstand under «øy-hoppingen», da de japanske militære æresbegrepene gjorde at overgivelse var den største skam. Under slaget om Iwo Jima led det amerikanske marinekorpset et tap på om lag 26 000 mann, av de rundt 7 000 døde, samtidig som nesten alle de om lag 21 000 japanske forsvarerne ble drept, kun 52 japanske soldater overlevde.[223][224]
Generalmajor Douglas Gracey, sjef for den indiske 20. divisjon i Burma, fra boken Quartered Safe Out Here
Høsten 1944 begynte japanerne med de fryktede kamikazeangrepene.[225] Disse angrepene var de angrepene som førte til størst amerikanske tap mot slutten av krigen, og ødela eller skadet 400 skip, samt drepte 4900 amerikanske sjøfolk. Det var ikke bare fly som ble sendt ut på selvmordsoppdrag. I april 1945 ble en flåte med slagskipet «Yamato» i spissen sendt til Okinawa for å hjelpe til med forsvaret under slaget om Okinawa, kun med drivstoff for én vei. Et selvmordsoppdrag, da den japanske flåten måtte raskt gi tapt for bomber og torpedoer fra amerikanske fly.[226]
Den amerikanske invasjonen av Okinawa begynte 1. april 1945, rundt 1 200 fartøy landsatte 170 000 mann på den første større delen av selve Japan. Etter svært harde kamper ble kampene avsluttet 22. juni, totale amerikanske tap var 93 000, av de 12 400 døde. Nesten alle de japanske styrkene var døde og titusener av sivile, mange presset til å begå selvmord.[227] Om lag 1/4-del av de 450 000 sivile døde, mens minst 107000 japanske soldater ble drept.[228]
Etter amerikanernes erobring av øyene Okinawa og Iwo Jima var selve Japan nå kommet innenfor rekkevidde av amerikanske bombefly og jagerfly. Under ledelse av general Curtis LeMay ble en massiv bombekampanje satt i gang i løpet av våren 1945 mot alle større japanske byer. I et bombeangrep mot Tokyo natt til 10. mars 1945 omkom over 80 000 japanere, samtidig som om lag halvparten av byen gikk med i flammehavet. De fleste boligene i de største byene var lagd av tre, så de amerikanske bombeflyene benyttet mye brannbomber som ga størst effekt.[229]
På tross av at den militære situasjonen etter hvert var blitt håpløs for Japan, nektet landets ledelse å kapitulere. Japanerne var forberedt på å forsvare fedrelandet for enhver pris, noe som gjorde at amerikanerne så etter alternativer til en kostbar invasjon som ble anslått å bety tap av flere hundre tusen amerikanske soldater. Den 6. august ble den japanske byen Hiroshima bombet med en kjernefysisk bombe i det som var historiens første atomangrep, og minst 70 000 japanere ble drept. Den 8. august gikk Sovjetunionen til angrep på det Japan-kontrollerte Mandsjuria. Den sovjetiske offensiven førte til at den japanske keiseren Hirohito bad regjeringen vurdere kapitulasjon, men sterke krefter strittet imot og ønsket å fortsette kamphandlingene.[note 11] Dagen etter, den 9. august, ble også Nagasaki utsatt for et atomangrep. Denne bomben var kraftigere enn den over Hiroshima, men førte likevel til færre dødsfall.[230] Nå gav endelig den japanske ledelsen opp, og den 15. august kapitulerte Japan. Denne dagen markerer «VJ-Day» (Victory over Japan), men først 2. september regnes andre verdenskrig for offisielt slutt, med Japans underskrivelse av kapitulasjonserklæringen om bord på slagskipet USS «Missouri».[231]
Tematisk oversikt
[rediger | rediger kilde]Strategi
[rediger | rediger kilde]Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942.[232] Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at krigen mot Tyskland skulle ha prioritet over en mulig krig mot Japan.[233][234] Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.[235]
Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren Adolf Hitler. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken Mein Kampf lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia.[236] Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.[237]
Storbritannias statsminister Churchill, om 20. juli-attentatet, i et ironisk innlegg i Underhuset, 28. september 1944[238]
Et av de største strategiske problemene på alliert side var hvordan de vest-allierte (USA, Storbritannia og andre land) best og raskest kunne etablere en «andre front», både for å støtte Den røde armés kamp på østfronten, og for å raskest mulig bidra til å tvinge Tyskland til å overgi seg. Den sovjetiske diktatoren Stalin forventet (og ble lovet av USAs president Roosevelt) en vest-alliert invasjon i Frankrike allerede i 1942. I stedet kom, etter britisk press, invasjonen av fransk Nord-Afrika i november 1942, hvor påfølgende kamper med tyske styrker under general Erwin Rommel klart viste manglende ferdigheter hos de vest-allierte styrkene, noe som ifølge historikeren Andrew Roberts synliggjorde hvorfor en invasjon av selve Frankrike på det tidspunktet ikke kunne ha lykkes.[239]
En rekke historikere anser at strategisk var den største trusselen mot de allierte, og for Tyskland den største muligheten, en mer effektiv blokade ved hjelp av tyske ubåter.[240] Under første verdenskrig utgjorde tyske ubåter en stor trussel mot Storbritannias import, men i stedet for å ta hensyn til den erfaringen så hadde Tyskland kun 43 ubåter tilgjengelig ved krigsutbruddet i 1939. Med kun 1/3-del av styrken tilgjengelig til en hver tid, var det for lite til å kunne true Storbritannias import. Tyskland økte bygging av ubåter sterkt i løpet av krigen, men da var det for sent, og det såkalte slaget om Atlanterhavet ble i praksis vunnet av de vest-allierte i mai 1943.[241]
Diplomati
[rediger | rediger kilde]Mens aksemaktene Tyskland, Japan og Italia var en allianse kun på papir, var samarbeidet mellom hovedsakelig USA, Storbritannia og Sovjetunionen, for ettertid kjent som de allierte reelt og tett, og ga et stort bidrag til at aksemaktene tapte.[note 12]
Før Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble for eksempel Japan ikke informert, selv om Hitler hadde et møte med Japans utenriksminister Yosuke Matsuoka i april 1941, knappe to måneder før angrepet.[242] Tilsvarende ble ikke Tysklands ledelse informert i forkant av Japans angrep på Pearl Harbor i desember 1941.[243] Det manglende samarbeidet mellom Tyskland og Japan, sto i sterk kontrast til det tette samarbeidet mellom særlig USA og Storbritannia, og bidro til å avskjære koordinerte angrep, som kunne vært svært truende både for Sovjetunionen og Britisk India.[244]
En imperialistisk krig
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: imperiepreferanse
Den britiske historikeren Richard Overy mener den andre verdenskrig best kan forstås som en fortsettelse av første verdenskrig (1914 til 1945 som en kontinuerlig konflikt), og en imperialistisk som sådan. Overy mener verden i denne perioden var preget av europeiske imperier (særlig Storbritannias og Frankrikes, men også Nederlands og Belgias), og ble utfordret som imperiemakter av Japan, Italia og Tyskland. Unntaket blant den andre verdenskrigs større deltakende land var i hovedsak USA, Sovjetunionen, og Kina, som krevde og innførte en annen internasjonal orden, under og etter konflikten, hvor nasjonalstaten erstattet imperiene.[245]
Uttalelse fra en offisiell japansk representant, fra boken Blood and Ruins, av Richard Overy
En sentral og allmenn akseptert del av de europeiske imperialistmaktenes kolonisering var utryddelse av urbefolkning i Amerika, Asia, Australia og Afrika, som amerikanske urfolk i dagens USA og aboriginer i Australia. De tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under diktatoren Adolf Hitler brukte også dette som et eksempel i sin utforming av den endelige løsning for utryddelsen av europeiske borgere med jødisk bakgrunn.[247] En annen sentral del av perioden med høyimperialismen (fra slutten av 1800-tallet) var manglende stabilitet og utstrakt voldsbruk. Ideen om Belle Époque og første verdenskrig som slutten på en fredelig periode er ifølge Overy en eurosentrisk konstruksjon og feilaktig.[248]
Storbritannias og Frankrikes fokus på og forsvar for sine imperier under og etter første verdenskrig bidro til at Italia, Japan og Tyskland anså at erobring av tilliggende landområder var nødvendig for å sikre nasjonens velstand og utvikling.[249] Ved inngåelsen av Locarnotraktaten i 1925 syntes Europas grenser å være stabilisert. Den store depresjonen i 1930-årene, med amerikansk, britisk og fransk proteksjonisme førte til økt press fra Japan, Italia og Tyskland for territoriell ekspansjon for å etablere egne imperier, og ledet til den globale krigen som begynte i årene 1939–1941.[250] Tilsvarende var Storbritannias og Frankrikes imperier en svært viktig faktor ved vurdering av hvilke tiltak som kunne tas for å møte trusselen fra Japan, Italia og Tyskland.[251]
Fra boken Blood and Ruins, av Richard Overy
Mellom de allierte vestmaktene USA og Storbritannia var spørsmålet om fortsatt imperialisme eller avskaffelse av koloniene omstridt gjennom hele krigen. Allerede før USA ble trukket inn i 1941 påvirket amerikansk skepsis til det britiske imperiet samarbeidet mellom de to landene. Etter USA ble angrepet og kom med som krigførende fortsatte USAs motstand mot kolonialisme og imperialisme å prege alliert strategi for bekjempelse av aksemaktene.[253]
Tap og krigsforbrytelser
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: dødsfall under andre verdenskrig
Anslag for antall omkomne under andre verdenskrig varierer, fordi konflikten var så omfattende at mange dødsfall ikke ble registrert. De fleste kilder anslår at rundt 72 millioner mennesker døde i krigen, av de rundt 25 millioner soldater og rundt 47 millioner sivile. Mange sivile døde av sykdommer, sult, massakrer, bombing og overlagt folkemord. Sovjetunionen alene mistet rundt 27 millioner mennesker under krigen, av de om lag 8,7 millioner soldater og om lag 19 millioner sivile. Av alle innbyggerne i Sovjetunionen ble 1/4 drept eller skadet. Tyskland hadde rundt 5,3 millioner døde soldater, de fleste av dem drept på østfronten.[trenger referanse]
Av totalt antall dødsfall i andre verdenskrig var om lag 85 % på alliert side, de fleste av dem fra Sovjetunionen og Kina. Rundt 15 % av krigens dødsfall var på aksemaktenes side, de fleste fra Tyskland og Japan. Mange av de allierte dødsfall ble forårsaket av krigsforbrytelses begått av tyske og japanske styrker i okkuperte områder. Mellom 11 og 17 millioner sivile døde direkte eller indirekte som en følge av den nasjonalsosialistiske ideologien, blant de rundt 6 millioner jøder under holocaust, sammen med minst fem millioner østeuropeere, sigøynere og homoseksuelle. Hundretusener av serbere, sigøynere og jøder ble myrdet av den kroatiske Ustasja i Jugoslavia og mange kroatiske sivile døde i hevnmord etter krigens slutt.{{tr}
I Kina døde rundt 16–17 millioner sivile, og 3–4 millioner soldater under den japanske okkupasjonen, totalt om lag 20 millioner mennesker.[note 15] I Asia er Nanjingmassakren den mest kjente japanske krigsforbrytelsen, minst 42 tusen sivile ble drept (andre kilder hevder 200 tusen), mens rundt 20 tusen kvinner ble voldtatt.[254]
Etter krigens slutt ble en rekke av aksemaktenes krigsforbrytere stilt for internasjonale domstoler og dømt, mest kjent av dem var Nürnbergprosessen mot lederne i Tyskland. Ingen allierte sivile eller militære ledere ble stilt for tilsvarende domstoler selv om en rekke krigsforbrytelser ble utført av de allierte. Den i ettertid mest kjente er Katyn-massakren, hvor om lag 20 000 polske offiserer og soldater ble myrdet av sovjetiske tjenestemenn. Blant de vestlige allierte blir ofte hungersnøden i Bengal hvor rundt 3 000 000 døde nevnt. Storbritannias og USAs strategiske bombing av Tyskland og Japan som totalt førte til minst en million døde er også omstridt.{{tr}
Holocaust, konsentrasjonsleirer og slavearbeid
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: holocaust, Wannsee-konferansen og den endelige løsning
De tyske nasjonalsosialistene var ansvarlig for holocaust, mordene på anslagsvis seks millioner jøder,[255] såvel som to millioner polakker og fire millioner andre som ble ansett for «uverdige liv». Dette inkluderte også handikappede, mentalt syke, sovjetiske krigsfanger, homoseksuelle, frimurere, Jehovas vitner og sigøynere som ledd i overlagt utryddelse. Om lag 12 millioner mennesker, de fleste fra Øst-Europa, ble brukt i den tyske økonomien som tvangsarbeidere.{{tr}
I tillegg til de tyske konsentrasjonsleirene var sovjetiske Gulag (arbeidsleire) ansvarlig for dødsfall for mennesker fra sovjetokkuperte land som Polen, Litauen, Latvia og Estland, så vel som tyske krigsfanger og sovjetborgere som hadde støttet tyskerne, eller ble antatt å gjøre det. Om lag seksti prosent av sovjetiske krigsfanger i Tyskland døde under krigen, om lag seks millioner mennesker. Forhenværende krigsfanger ble behandlet med stor mistenksomhet av de sovjetiske myndighetene og en del av dem ble etter frigjøring fra tysk fangenskap sendt til Gulag.{{tr}
Japanske krigsfangeleirer ble også benyttet som arbeidsleirer og hadde et høyt prosentmessig antall dødsfall. Det internasjonale militærtribunalet for Det fjerne østen fant at dødsraten blant vestlige fanger var 27,1 %, syv ganger så høy som i tyske og italienske krigsfangeleirer. Mens titusenvis av vestlige krigsfanger ble frigjort etter Japans kapitulasjon var antallet frigitte kinesiske krigsfanger kun 56.{{tr}
I årene 1935 til 1941 er det anslått at rundt 5 millioner kinesere i det nordøstlige Kina ble tvunget til å arbeide i gruver og fabrikker for de japanske okkupantene. Etter 1942 økte antallet til rundt 10 millioner. På Java ble mellom 4 og 10 millioner tvunget til å arbeide for japanerne. Om lag 270 000 av disse tvangsarbeiderne ble sendt til andre områder kontrollert av japanske styrker og kun rundt 52 000 ble repatriert (vendte tilbake) til Java.{{tr}
Etter Japans angrep på Pearl Harbor undertegnet president Roosevelt i februar 1942 en lov som åpnet for internering av sivile med forbindelse til fienden. Om lag 150 000 sivile med japansk bakgrunn ble internert i USA og Canada, sammen med titusenvis av sivile med tysk og italiensk bakgrunn. I Sovjetunionen ble over en million sivile tyskere og hundretusener av ungarere sendt på tvangsarbeid og hundretusener av de døde.{{tr}
Total krig – produksjon
[rediger | rediger kilde]
Allerede før krigsutbruddet var det forventet at en kommende konflikt ville bli en total krig, både med bakgrunn i erfaringene fra første verdenskrig, og med den videre økonomiske og teknologiske utviklingen i mellomkrigstiden. Kun nasjoner med høyt utviklet industri og en vel utdannet befolkning, preget av modernitet, kunne makte en slik total mobilisering.[256]
Før utbruddet av krigen hadde de europeiske allierte en klar fordel overfor aksemaktene både i befolkningsstørrelse og økonomisk styrke. I 1938 hadde de vestlige allierte (Storbritannia med samveldelandene, Frankrike og Polen) 30 % høyere befolkning og BNP (bruttonasjonalprodukt) enn de europeiske aksemaktene (Tyskland og Italia). Medregnet kolonier hadde de allierte en 5:1 fordel i befolkning og nesten 2:1 i BNP. På samme tid i Asia hadde Kina 6 ganger så stor befolkning som Japan, men bare 89 % høyere BNP, dette overtaket reduseres til tre ganger befolkning og 38 % høyere BNP om Japans kolonier regnes med.[note 16] Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at overvekt i ressurser ikke kan forklare sentrale forhold ved krigføringen, etter slaget om Frankrike i 1940 var Tyskland en økonomisk supermakt, og produserte dobbelt så mye stål som Storbritannia og Sovjetunionen sammenlagt. Med bare en fjerdedel av Tysklands stål, produserte Sovjetunionen mange flere stridsvogner, fly og kanoner, enn hva Tyskland klarte.[257]
Produksjon, eller organisasjon?
Den britiske historikeren Richard Overy mener overlegne allierte ressurser er en for enkel forklaring på aksemaktenes tap. Etter Frankrikes nederlag i 1940 kontrollerte Tyskland mesteparten av økonomien i Europa. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ble ytterligere ressurser lagt til, samme skjedde med Japan etter angrepet på Pearl Harbor, store deler av Sør-Øst Asia ble tatt av Japan[258]
Selv om de alliertes overtak i produksjon og befolkning i stor grad ble utjevnet ved Tyskland og Japans innledende fremgang, så ble overtaket en avgjørende faktor da Sovjetunionen og USA kom med på alliert side. Mens aksemaktene produserte 43 000 fly i 1943, produserte de allierte 151 000 fly.[259] De alliertes kapasitet for større produksjon har ofte blitt tilskrevet større tilgang til naturressurser. Tyskland og Japans nøling med å benytte kvinnelig arbeidskraft, alliert strategisk bombing og sene omstilling til en krigsøkonomi bidro også vesentlig. I tillegg planla hverken Tyskland eller Japan for en lengre krigstilstand, og var heller ikke utstyrt for det. For å øke produksjonen benyttet både Tyskland og Japan millioner av slavearbeidere, Tyskland benyttet rundt 12 millioner slavearbeidere, de fleste fra Øst-Europa,[note 17] mens Japan tvangsrekrutterte over 10 millioner mennesker i Asia.[260][261]
De krigførende partene forsøkte å mobilisere alle landets ressurser for krigsinnsatsen. Historikeren Walter Scheidel har anslått at de sentrale krigførende landene produserte 286 000 stridsvogner, 557 000 kampfly og 11 000 marinefartøyer.[262] Mens Tyskland produserte om lag 92 tusen fly, 53 tusen stridsvogner og 87 tusen kanoner i årene 1941–1944, klarte USA, Storbritannia og Sovjetunionen å produsere om lag 470 tusen fly, 180 tusen stridsvogner og 660 tusen kanoner.[263]
Logistikk
[rediger | rediger kilde]Et emne som er lite omtalt i populære bøker om andre verdenskrig er logistikk, ofte bare nevnt antydningsvis som «angrepet ebbet ut», når hva som skjedde var at angrepsstyrken gikk tom for drivstoff, ammunisjon eller begge deler. I mange av krigshandlingene under andre verdenskrig hadde logistikk en avgjørende betydning.{{tr}
Ved kampene i Nord-Afrika var logistikk en utfordring for begge sider. Styrkene fra aksemaktene Tyskland og Italia måtte frakte drivstoff og forsyninger fra Italia, under konstant trussel om senking av forsyningsskip fra allierte ubåter, eller bombing av allierte fly. Tilsvarende måtte de allierte styrkene få stort sett alt av sine forsyninger med skip rundt Afrika, tolv ganger lengden på aksemaktenes transportvei. Allikevel var det aksemaktene som kom dårligst ut, og hadde mangel på det meste, særlig drivstoff.[264]
Okkupasjon
[rediger | rediger kilde]
I Europa forekom okkupasjon i hovedsakelig to svært ulike former. I Nord-Europa, Vest-Europa og Sentral-Europa (Frankrike, Norge, Danmark, Benelux og de annekterte delene av Tsjekkoslovakia) etablerte Tyskland økonomiske styringssystemer hvor landet i løpet av krigen stjal om lag 69,5 milliarder Reichsmark (27,8 milliarder US dollar), i tillegg til direkte plyndring av industriprodukter, militærutstyr, råmaterialer og annet løsøre. Inntektene fra de okkuperte nasjonene var over 40 % av hva Tyskland tok inn ved skattlegging av egne borgere, noe som økte til nær 40 % av Tysklands totale inntekter etter hvert som krigen fortsatte.{{tr}
I Øst-Europa ble den forventede gevinsten av Lebensraum aldri en realitet da den sovjetiske brent jords taktikk og skiftende frontlinjer begrenset eller stoppet ressursoverføring til de tyske invasjonsstyrkene. Til forskjell fra i vest oppmuntret den tyske rasepolitikken til omfattende brutalitet mot Untermensch (undermennesker) og de fleste tyske offensiver ble fulgt av massehenrettelser. Selv om det ble opprettet lokale motstandsgrupper i de fleste okkuperte land så la de ikke vesentlig begrensning på tyske operasjoner før sent i 1943.{{tr}
Hans Frank, den nazistiske herskeren over det okkuperte Polen
I Asia betegnet Japan land som ble okkupert som en del av det store østasiatiske velstandssfæren, hvor den japanske okkupasjonen og plyndringen ble forsøkt kamuflert som frigjøring av vestlige kolonier. Selv om de japanske styrkene først ofte ble mottatt som frigjørere så førte okkupasjonsstyrkenes omfattende brutalitet til at folkemeningen snudde til det negative i løpet av få uker. Under Japans innledende angrep beslagla de 640 000 m3 med olje og i løpet av 1943 klarte de å få oljeproduksjonen i Nederlandsk India opp i 50 millioner fat, om lag 76 % av produksjonen i 1940.{{tr}
Slaget om Atlanterhavet
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig) og den arktiske konvoien
Øynasjonen Storbritannia var avhengig av import, noe den tyske Kriegsmarine forsøkte å stoppe, den tyske admiralstaben anslo at om de senket 700 000 tonn skipstonnasje i måneden i ett år så ble britene tvunget til å be om fred.[120] Britene var svært klar over sin utsatte posisjon og Churchill skrev senere i sine memoarer at trusselen fra ubåtene var det eneste som virkelig bekymret han under krigen.[266][267]
- Sjøkrig i Atlanterhavet
-
Den britiske slagkrysseren «Repulse» leder «Renown» og andre skip under en manøver i Atlanterhavet (stor versjon) -
Skipet HMS «Hood» var kjent som «The Mighty Hood». Da skipet ble senket 24. mai 1941, etter kamp med det tyske slagskipet «Bismarck» ble det britiske folk sjokkert -
Overlevende tyske sjømenn fra ubåten «U-175». Disse var heldige, da ubåtmannskaper sjelden overlevde at skipet gikk ned
Ved krigsutbruddet hadde tyskerne få skip i Atlanterhavet. Lommeslagskipet «Admiral Graf Spee» opererte imidlertid i Sør-Atlanteren, der det fra september til desember senket ni allierte handelsskip. Trusselen mot konvoiene i Sør-Atlanteren gjorde at britene satte inn store ressurser på å få stoppet «Admiral Graf Spee», og den 13. desember ble det tyske skipet sterkt skadet av de britiske krysserne HMS «Ajax», HMS «Achilles», HMS «Exeter» og HMS «Cumberland» utenfor Montevideo. Kaptein Langsdorff tok skipet inn til Montevideo for reparasjoner, men måtte forlate havnen, og valgte å senke skipet selv.[268]
Den tyske marinens hovedstrategi ble etterhvert å sulte ut britene ved hjelp av ubåter, en metode de også hadde brukt under første verdenskrig. Etter erobringen av Frankrike og Norge hadde Tyskland fått tilgang på så mange atlanterhavshavner at britene ikke lenger kunne hindre de tyske ubåtene adgang til Atlanteren.[269] Britene hadde på sin side flere mottrekk mot den stadig voksende ubåtfaren, det viktigste var at handelsskip ble organisert i konvoier slik som under første verdenskrig, der hver konvoi fikk væpnet eskorte. Jagerne som ledet ubåtjakten ble utstyrt med sonarer, samtidig som det nye våpenet Hedgehog ble utviklet. Viktigst for kampen om Atlanterhavet var sannsynligvis arbeidet som ble gjort i Bletchley Park hvor de tyske kodene ble avslørt, det gjorde at britene visste stort sett hvor de tyske ubåtene befant seg og kunne styre de langsomtgående konvoiene utenom dem.[270][271]
I mai 1941 dro det tyske slagskipet «Bismarck» på tokt i Atlanterhavet. Etter å ha senket det britiske skipet «Hood» utenfor Island den 24. mai, ble «Bismarck» angrepet og satt ut av spill to dager senere. Den 27. mai ble «Bismarck» senket av en britisk flåte ledet av flaggskipet «King George V».[272]
USA trådte inn i krigen i desember 1941 etter et japansk angrep på Pearl Harbor, den største amerikanske flåtebasen i Stillehavet. Grunnet dårlig blending og ingen eller dårlig konvoitjeneste senket tyske ubåter hele 2,5 millioner tonn alliert tonnasje utenfor kysten av USA i perioden januar til august 1942. Med USAs inntreden i krigen fikk de allierte snart en enorm produksjon av nye fartøy,[273] over to tusen standardiserte handelsfartøy ble levert fra amerikanske verft i årene 1942–1945.[274]
Utover i krigen ble forholdene vanskeligere og vanskeligere for de tyske ubåtene. Forbedrede allierte doktriner og våpen, sammen med det etter hvert totale allierte luftherredømmet, gjorde at ubåtene utviklet seg til rene dødsfeller. Av 39 000 mann som tjenestegjorde på tyske ubåter omkom hele 28 000, en tapsrate på rundt 75 %, blant de høyeste i en våpengren.[275] En rekke ulike tiltak (flere langtrekkende fly, bedre etterretning, taktikk og utstyr), førte til en drastisk nedgang i tysk senking av allierte handelsskip. I mai 1943 var slaget om Atlanterhavet i praksis vunnet av de allierte. Mens om lag 1000 allierte handelsfartøy ble senket i 1942 ble kun 31 senket i 1944, til tross for sterk økning av den tyske ubåtstyrken til om lag 400 ubåter.[276]
Slagskipet «Scharnhorst» var et av de tyske skipene som utgjorde en trussel mot konvoiene, de allierte fikk sjansen til å eliminere trusselen da «Scharnhorst» julaften 1943 gikk ut for å senke en alliert konvoi til Russland. Tyskerne visste ikke at det britiske slagskipet HMS «Duke of York», krysseren «Jamaica», «Stord» og tre andre allierte jagere fulgte konvoien på avstand den 26. desember 1943. «Scharnhorst» trakk seg tilbake etter første angrep, men ble senket om lag 60 nautiske mil utenfor Nordkapp. Slagskipet «Tirpitz» lå i norsk farvann i Nord-Norge, og selv om det sjelden dro ut på tokt var det en kontinuerlig fare for de allierte konvoiene til Sovjetunionen i Nordishavet. I 1943 og 1944 gjorde de allierte flere forsøk på å senke «Tirpitz», noe som ikke lyktes før november 1944 da det endelig ble senket av et britisk luftraid utenfor Tromsø.[277]
Luftmakt, bruk av fly i krig
[rediger | rediger kilde]Ved utbruddet av andre verdenskrig var det kun Tyskland som hadde utviklet doktrine og utstyr (fly og radio) for taktisk nærstøtte (CAS) til bakkestyrker, motsatsen var Storbritannias satsing på strategisk bombing, og forsvar mot det.[278] Det er en myte at de allierte lederne forventet å vinne krigen med bombing. Målene var mer beskjedne, men bidro til å begrense Tyskland, Italias og Japans økonomi, og bidro sterkt til det tyske Luftwaffes ødeleggelse.[279]
Luftkrig over og mot Tyskland
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: RAF Bomber Command, United States Army Air Forces og Bombingen av Dresden
Ingen presisjonsbombing
Både aksemaktene og de allierte hadde planer for strategisk bombing, det tyske Luftwaffe begynte i Polen september 1939. I tillegg til å bombe Warszawa og andre større byer, bombet de Frampol massivt, en ubetydelig småby, det kvadratiske gatemønsteret og mangel på luftvernskyts ga minimal risiko og gode muligheter for læring. 700 tonn bomber, 90 % ødelagte bygninger og halvparten av befolkningen på 3 tusen drepte ble resultatet.[280]
En britisk rapport fra 1941 viste at bare ett av tre britiske nattbombefly kom nærmere målet enn 8 kilometer. Følgelig var hele byer det minste praktisk mulige målet, og britene begynte med såkalt områdebombing. Offisielt var den allierte bombingen kun rettet mot militære mål, i praksis ble et stort antall sivile rammet.[280] En internasjonal konvensjon med forbud mot bombing av sivile ble utarbeidet i Haag i 1923, men ble aldri vedtatt, bombing av sivile var følgelig ikke direkte brudd på folkeretten.[281]
Om lag 353 tusen døde av bombing i Tyskland,[282] 250 tusen i Sovjetunionen, 100 tusen i Polen, 60 tusen i Storbritannia og 50 tusen i Frankrike.[280] Rundt 140 tusen britiske og amerikanske flysoldater omkom under bombetokt i Europa, og 21 tusen vestallierte bombefly gikk tapt.[283]
I krigens første år var den britiske bombekampanjen over Tyskland rettet mot tysk industri. Dette viste seg å være lite effektivt på grunn av svært dårlig treffsikkerhet.[284] Utover i 1942 begynte Storbritannia med en ny strategi: massiv bombing av større tyske byer. Under ledelse av Arthur «Bomber» Harris ble RAFs bombeflyskvadroner bygd opp, samtidig som store ressurser ble lagt i utvikling og produksjon av nye tunge bombeflymodeller. Den britiske doktrinen gikk ut på å bruke massive formasjoner med bombefly om natten.[285] Før en alliert invasjon i Frankrike var også bombing av Tyskland ansett som en viktig støtte for de sovjetiske styrkene,[286] det var den eneste større offensive aksjon mot tyskerne fra de vestlige allierte.[287] Luftkrigen krevde tyske ressurser som ellers kunne vært satt inn på østfronten,[288] og de sovjetiske offensivene fikk en enklere oppgave grunnet tysk mangel på flystøtte.[289]
Etter hvert ble også 8. armé fra det amerikanske flyvåpenet United States Army Air Forces (USAAF) engasjert i bombing av Tyskland.[290] Amerikanerne bombet på dagtid, de ønsket å ramme mål som var viktige for den tyske krigsøkonomien slik som kraftverk, oljeinstallasjoner og industri, tanken bak var at presisjonen var bedre grunnet amerikanernes avanserte bombesikter. USAAF tok imidlertid feil, amerikanerne bombet like upresist som britene. De amerikanske luftraidene fikk store tap, da tunge bombefly ikke kunne forsvare seg selv effektivt mot tyske jagerfly.[291] En radikal endring skjedde, basert på en enkel forbedring, høsten 1943. Britiske og amerikanske jagerfly ble utstyrt med dropptanker, som ga de rekkevidde til å følge bombeflyene helt frem. I løpet av våren 1944 førte det til at de allierte oppnådde luftherredømme over Tyskland, og tapene av allierte bombefly kom ned på et akseptabelt nivå.[292] Den strategiske britiske og amerikanske bombingen ble intensivert mot slutten, mellom september 1944 og april 1945 (en periode på 8 måneder) ble 800 tusen tonn bomber sluppet, om lag 60 % av total tonnasje mellom 1939 og 1945.[293] At så mye av bombingen mot Tyskland ble utført det siste månedene, har blitt kritisert i ettertid, men kritikken går begge veier, både mot de vest-allierte som bombet, og mot den tyske ledelsen som ikke overga seg, selv om så godt som alle tyske generaler, fra august 1944, så at Tyskland ville bli slått.[294]
Utover i krigen ble problemene med de allierte bomberaidene store for den tyske krigsindustrien, spesielt i Ruhr. Med de kontinuerlige bombeangrepene og de store sivile tapene håpet man å knekke den tyske kampmoralen. Denne strategien gikk spesielt hardt ut over Hamburg,Roberts 2010, s. 428–429 men også Köln, Berlin og Kassel ble hardt rammet.[trenger referanse] I februar 1945 rammet bombene også Dresden, en av de vakreste byene i Europa. Den hadde liten militær verdi, og mange tyske interne flyktninger. Mange sivile ble kvalt i sine kjellere og tilfluktsrom da det massive bomberegnet over byen skapte flere store branner som brukte opp alt oksygenet i luften.[295]
De alliertes bombing hadde ikke så negativ innvirkning på den tyske kampmoralen at Tyskland ble bombet til overgivelse.[296] I likhet med erfaringene fra de siviles reaksjoner på Luftwaffes bombing av London, lot det til at de alliertes massive luftangrep faktisk bidro til å styrke det tyske samholdet, og stimulere til fortsatt motstand.[297]
Max Hastings, britisk journalist og historiker, om RAFs bombekampanje mot Tyskland[298]
Den britiske historikeren Richard Overy argumenterer for at bombingen var kost-effektiv for de allierte, med deres sterkere økonomi kunne de bære belastningen, samtidig som allierte soldater ble spart. Ødeleggelsen av Luftwaffe ledet til et tilnærmet totalt alliert luftherredømme ved invasjonene i Italia og Normandie, og under fremrykkingen mot Tyskland.[299] Den britiske historikeren Antony Beevor viser også til alliert bombing som et sterkt bidrag til sovjetisk luftherredømme over østfronten i 1944–1945.[300]
Utvikling i teknologi og krigføring
[rediger | rediger kilde]Under andre verdenskrig ble fly brukt i stor og økende utstrekning, som jagerfly, bombefly, rekognoseringsfly og luft-til-bakke støtte. Nyvinninger inkluderte luftbroer (evnen til raskt å kunne lufttransportere mindre mengder med høyt prioriterte forsyninger, utstyr og personell) og strategisk bombing (bombing av sivile områder for å ødelegge industri og moral). Forsvar mot fly ble også utviklet, som radar og luftvernartilleri, som den tyske 88 mm luftvernkanonen. Jetfly ble utviklet og selv om de ble brukt kun i begrenset grad av det tyske Luftwaffe mot slutten av andre verdenskrig, førte det etter krigen til at jetmotorer raskt ble standard for jager- og bombefly i de fleste flyvåpen.{{tr}
Innenfor sjøkrig ble ny teknologi tatt i bruk på de fleste områder, mest markert ved hangarskip og undervannsbåter. I slaget ved Taranto, angrepet på Pearl Harbor og slaget ved Midway viste flyangrep fra hangarskip seg overlegne slagskip, og ble det dominerende overflatefartøy.[301]
I Atlanterhavet viste eskortehangarskip og langtrekkende maritime overvåkingsfly seg som et sentralt element ved de alliertes konvoitjeneste da de ga økt beskyttelse og bidro til at konvoiene hadde flystøtte også der hvor vanlige landbaserte fly ikke nådde frem.[302] Britene la vekt på forsvar mot undervannsbåter gjennom bruk av det nye instrumentet sonar, søkelys (såkalte Leigh light) fra fly, radar for lokalisering av ubåter i overflatestilling, at handelsfartøy seilte i konvoier, forbedret taktikk og utstrakt bruk av ulike former for etterretning.[303] Tyskerne utviklet bedre undervannsbåter og effektiv taktikk for koordinerte angrep, såkalt ulveflokktaktikk (tysk: rudeltaktik) og økte antallet ubåter, fra nesten 300 ved begynnelsen av 1942 til nær 400 ved utgangen av året.[304]
Landkrigen skiftet fra det statiske preget under første verdenskrig til økt mobilitet og samvirke mellom våpengrenene. Stridsvognene, som under første verdenskrig hovedsakelig ble benyttet for å støtte infanteristyrker, fikk en mer sentral rolle under andre verdenskrig. Stridsvognene på begge sider ble utviklet med hensyn til bevæpning, panser, fart og kommunikasjon. På tross av omfattende mekanisering forble infanteri til fots ryggraden i alle lands styrker og de fleste var bevæpnet tilsvarende infanterister under første verdenskrig. Bærbare maskingevær og maskinpistoler ble tatt i utstrakt bruk, og mot slutten av krigen utviklet tyskerne det første automatgeværet, et våpen som kombinerte egenskaper ved rifle og maskinpistol og som i etterkrigstiden ble standard våpen for de fleste lands infanterister.{{tr}
Flere av de krigførende nasjonene forsøkte å løse utfordringene med bruk av store kodebøker ved å erstatte dem med maskiner, mest kjent var den tyske krypteringsmaskinen Enigma. Kryptering ble forsøkt bekjempet med signaletterretning, et felt hvor de allierte hadde stor suksess og fikk tilgang til avgjørende informasjon fra både Tyskland og Japan. De første datamaskinene ble også utviklet under andre verdenskrig, den tyske Z3, den britiske Colossus og den amerikanske ENIAC. Styrte missiler i form av den tyske V1 og ballistiske raketter i form av V2, Manhattanprosjektets utvikling av kjernefysiske våpen og operasjonsanalyse var viktig både militært og sivilt.{{tr}
Moral
[rediger | rediger kilde]Moral, knyttet til stridsevnen
[rediger | rediger kilde]Et lands evne til å føre krig består ikke bare av våpen og soldater, men også både sivile og militæres vilje til å utholde de prøvelser og tap som krigen medfører, noe som vanligvis kalles for styrkenes eller befolkningens moral. Under andre verdenskrig var det en rekke eksempler hvor styrker som var mindretallige eller dårligere bevæpnet sto mot større og bedre utstyrte styrker.[305] Moralen til de alliertes sivile og militære var et viktig ledd i seieren over aksemaktene.[306] For aksemaktenes innbyggere var det et moralsk problem at deres land hadde gått til angrepskrig.[307] Tilsvarende var det en styrke for de allierte at deres kamp ble sett som moralsk overlegen, og at de kjempet en forsvarskrig.[308]
Den britiske historikeren Richard Overy i boken Why the Allies Won
Det har blitt argumentert med at aksemaktenes nederlag var tilnærmet uunngåelig, gitt de alliertes økonomiske overtak. Den britiske historikeren Richard Overy mener det er feil, og at Algeriekrigen (1954–1962) som Frankrike tapte, Vietnamkrigen (1955–1975) som USA tapte og den afghansk-sovjetiske krig (1979–1989) som Sovjetunionen tapte, viser at økonomisk overmakt ikke er nok for å vinne en krig.[310]
Krigføringen og moralske spørsmål
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: bombingen av Warszawa under andre verdenskrig, bombingen av Dresden og atombombene over Hiroshima og Nagasaki
For de vestlige allierte var det både under selve krigen og etter to store moralske spørsmål knyttet til krigføringen, bombing av sivile og alliansen med Sovjetunionen. For å understreke forskjellen mellom hva som ble ansett som terrorbombing av aksemaktene (Tyskland, Italia og Japan) ble det fremhevet at alliert bombing var mot militære mål, og var presisjonsbombing. Dette var en bevisst fordreining, særlig i de siste årene av krigen. Det sovjetiske regimets undertrykkende karakter var ganske vidt kjent i vestlige land, særlig etter Molotov–Ribbentrop-pakten, støtte til Sovjetunionen var derfor delvis en utfordring, som dels ble forklart behovet å kjempe mot en felles fiende, dels ved at ubehagelige fakta (som Katyn-massakren) ble dekket over.[311]
Den britiske historikeren Richard Overy om de moralske dilemma i boken Why the Allies Won
De tyske lederne, med diktatoren Adolf Hitler i spissen, fremstilte krigen kun som en amoralsk kamp hvor den mest hensynsløse ville vinne, moralske standpunkt var kun noe de dekadante statene Storbritannia og USA var opptatt av.[313]
Ledelse
[rediger | rediger kilde]De øverste lederne i de stridende landene var en blanding av valgte politikere i demokrati og diktatorer. Av de øverste allierte lederne var Frankrikes Daladier og Reynaud, Storbritannias Chamberlain og Churchill og USAs Roosevelt, alle valgt, mens Sovjetunionens Stalin var utvalgt i et diktatur. På aksemaktenes side var lederne i det autoritære Japan utvalgt blant lederskiktet, mens diktatorene Mussolini og Hitler begge tok makten ved kupp.{{tr}
Mens de allierte lederne (også diktatoren Stalin) fordelte oppgavene blant forskjellige ledere, samlet den tyske diktatoren Hitler makten til å bestemme, særlig etter nederlaget i slaget om Stalingrad.[314][315]
Eksilregjeringer
[rediger | rediger kilde]Etter Tysklands ekspansjon i Europa etablerte åtte land eksilregjeringer i London: Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Jugoslavia. I tillegg hadde Frie Frankrike under ledelse av Charles de Gaulle base i London.[316]
Nøytrale land
[rediger | rediger kilde]En rekke større og mindre land forsøkte å holde seg nøytrale, i deler av eller hele krigen. Noen ble angrepet av de revisjonistiske statene Italia, Japan og Tyskland, mens andre valgte å slutte seg til de krigførende maktene når de så hvilken vei det gikk, som Argentina og Tyrkia, begge erklærte Tyskland krig i 1945.{{tr}
I Europa var Sveits, Sverige, Portugal og Irland nøytrale under hele krigen. Spania var formelt nøytralt, men sympatiserte med aksemaktene og landet bidro med én divisjon frivillige på østfronten, Den blå divisjon.[317]
Krigsfanger
[rediger | rediger kilde].jpg)
Det er ukjent hvor mange soldater som var krigsfanger 1939–1945. Den tyske historikeren Kurt W. Böhme anslo rundt 35 millioner.[note 20]
Fra 1941 var flere hundre tusen sovjetiske soldater i tysk fangenskap og tyske myndigheter anså at genevekonvensjonen ikke gjaldt sovjetiske soldater fordi Sovjetunionen ikke hadde signert konvensjonen. Tyske myndigheter sultet systematisk de sovjetiske fangene og kombinert med kulde og epidemier (tyfus og dysenteri) ga høy dødsrate. I oktober 1941 døde anslagsvis 5000 fanger daglig. Den tyske hæren henrettet sovjetiske soldater i stort antall blant annet for å slippe å ta seg av dem. Auschwitz ble opprinnelig brukt til internering av sovjetisk soldater og disse var de første som ble gjenstand for massedrap der. Ved utgangen av februar 1942 var anslagsvis 2 millioner av de 3,3 millioner sovjetiske soldatene tatt til fange døde.[318] I februar 1942 ga Hitler ordre om bedre behandling av de sovjetiske krigsfangene fordi de var nyttig arbeidskraft.[319] I løpet av krigen tok tyske styrker omtrent 5,7 millioner sovjetisk soldater til fange; ved utgangen av krigen var 3,3 millioner av disse døde. Tyske myndigheter holdt 231 000 britiske og amerikanske soldater som krigsfanger; av disse døde 8300 (3,6 %) i fangenskapet.[320]
Ved utgangen av krigen var det 11 millioner tyske soldater i krigsfangenskap i omkring 20 land på allierte side, hovedsakelig USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen. Omkring 5 millioner ble løslatt kort etter den tyske kapitulasjonen, de siste kom tilbake fra Sovjetunionen i 1956 i forbindelse med at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) og Sovjetunionen opprettet diplomatiske forbindelser. I Sovjetunionen ble de tyske fangene satt til tvangsarbeid blant annet i gruver eller i skogbruket i Sibir. Flere titusen (anslagene sier 40 000) fanger døde av sult og sykdom i amerikansk fangenskap sommeren 1945 og 20 000 døde under tungt og farlig arbeid i det krigsherjede Frankrike. Anslagsvis 80 000 døde i Jugoslavia på grunn av hardt arbeid og matmangel.[321]
Tyske soldater tatt til fange av de allierte ble til dels sendt til Nord-Amerika og fangeleirer der, så langt som mulig unna slagmarken i Europa og Nord-Afrika. I 1940 var overføringen til Nord-Amerika dels basert på frykt for tysk invasjon av de britiske øyer samt frykt for at tyske krigsfanger i Storbritannia kunne få våpenforsyninger fra femtekolonister. Ved slutten av krigen var det 36 000 tyske krigsfanger i 26 leirer i Canada.[322] I USA ble over 400 000 krigsfanger fra aksemaktene internert i 500 leirer i det indre av USA (langt fra kystene og de store byene), de første kom i 1942. På grunn av mangel på arbeidskraft tillot USAs myndigheter bruk av fanger til arbeid på fabrikker og gårder, og en stor del av gårdsarbeiderne fikk etterhvert frihet til å reise til og fra på egen hånd. Ved utgangen av krigen var de fleste sysselsatt langt fra de opprinnelige leirene etter at det ble opprettet nye leirer i de fleste delstatene. Mange av de tyske fangene var lettet over å komme til USA og unnslippe krigshandlingene. Innen juli 1946 var alle returnert til Europa, de fleste var på tvangsarbeid i Frankrike og Storbritannia før de ble repatriert til Tyskland og Italia i 1947 og 1948.[323][324][325] Vel 2000 rømte og disse ble fanget inn igjen etter noen dager eller uker; 12 rømte fanger gikk under jorden og ble ikke repatriert.[326]
Ved den tyske kapitulasjonen var det 364 000 tyske soldater i Norge (over 10 % av befolkningen) og disse ble repatriert innen utgangen av 1946. Det var 84 000 sovjetiske borgere som hadde vært i tysk fangenskap.[327][328][329]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]
Frankrike, Storbritannia, Nederland og Belgia fortsatte etter 1945 sin imperialistiske kolonipolitikk,[note 21] det tok flere tiår og en rekke kriger før alle de europeiske imperialistmaktenes kolonier ble frigjort fra sine europeiske okkupanter; de siste ble frigjort så sent som i 1990-årene.[note 22] Mens resultatet av andre verdenskrig styrket det liberale demokratiet i Vest-Europa, førte det til at autoritære styresett ledet av kommunister styrket seg i Øst-Europa, Sovjetunionen, Kina og deler av Asia.[330]
Den britiske historikeren Richard Overy i boken Why the Allies Won
For å forsøke å løse fremtidige konflikter fredelig etablerte de allierte de forente nasjoner, offisielt opprettet den 24. oktober 1945, og vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948 som en generell standard for alle medlemsland. Stormaktene som vant krigen, USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike, ble permanente medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Alliansen mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen begynte å bli dårligere allerede før krigen var avsluttet.
Etterkrigstidens oppdeling av verden ble formalisert ved to internasjonale militære allianser, NATO ledet av USA og Warszawapakten ledet av Sovjetunionen. Den lange perioden med politisk og militær spenning mellom de to alliansene, kjent som den kalde krigen, ble ledsaget av et omfattende våpenkappløp og krig ved stedfortredere.
Tyskland og Europa
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig, den allierte okkupasjonen av Tyskland og myten om det rene Wehrmacht
Etter krigen var over etablerte de allierte okkupasjonsstyre av Tyskland og Østerrike. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone,[332][333] kontrollert av de vestlige allierte og Sovjetunionen. Østerrike og Wien ble okkupert og delt i soner på samme måte som Tyskland og Berlin.[334] Tidlig i 1946 ble Østerrikes regjering anerkjent, fred ble inngåt med Jugoslavia i 1951, i 1955 ble landet etablert som selvstendig, nøytral stat og okkupasjonen avsluttet.[335] Umiddelbart etter slaget om Berlin okkuperte Sovjetunionen hele Berlin.[336] Berlin ble i utgangspunktet administrert i fellesskap av Det allierte kontrollrådet og de fire okkupasjonsmaktene hadde ansvar for hver sin sektor av byen. Berlin forble okkupert og delt til gjenforeningen i 1990.[337] Tyskland betalte vesentlig mer i erstatning for krigsskade etter andre verdenskrig, enn hva landet hadde betalt etter første verdenskrig, uten at det fikk vesentlig negative konsekvenser for landets utvikling, tvert imot så ble landet rikere enn det hadde vært noen gang før.[338]
Et avnazifisering i Tyskland ledet til rettssaker mot tyske krigsforbrytere og fjerning av nasjonalsosialister fra maktposisjoner, selv om denne politikken etter hvert gikk i retning av amnestier og reintegrering av forhenværende nasjonalsosialister inn i samfunnslivet i Vest-Tyskland. Det ble først interesse for rettsforfølgelse av nazister mot slutten av 1960-årene, og den amerikanske TV-serien Holocaust mot slutten av 1970-årene vakte stor oppsikt og bidro til at foreldelsesfrister på forbrytelser under krigen ble fjernet.[339]
Tsjekkoslovakia ble i 1945 gjenopprettet innenfor grensene fra før Münchenavtalen (med unntak av Karpato-Ruthenia som ble overført til Sovjetunionen/Ukraina).[note 24] Tyskland mistet ¼ av det territorium landet hadde i 1937, de østlige områdene Schlesien, Neumark og det meste av Pommern ble tatt over av Polen. Østpreussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen, etterfulgt av fordriving av rundt 9 millioner tyskere i disse områdene pluss rundt 3 millioner fra Sudetenland, til Tyskland. I 1950-årene var hver femte vesttysker en flyktning fra øst. Sovjetunionen tok også over de polske områdene øst for Curzonlinjen (hvorfra rundt 2 millioner polakker ble fordrevet), det østlige Romania, deler av Finland og de tre baltiske statene.
Etter andre verdenskrig ble Tyskland de facto (i praksis) delt. Ut fra den vestlige og østlige okkupasjonssonen ble to uavhengige stater etter hvert etablert, de tre vestallierte okkupasjonssonene ble til Vest-Tyskland og den sovjetiske okkupasjonssonen ble til Den tyske demokratiske republikk. Resten av Europa ble også delt i en vestlig og en sovjetisk interessesfære. De fleste land i Øst- og Sentral-Europa ble dominert av Sovjetunionen og fikk tilsvarende styresett, det eneste uavhengige landet i Øst-Europa var Jugoslavia.
Asia
[rediger | rediger kilde]I Asia ledet USA okkupasjonen av Japan og administrerte Japans tidligere øybesittelser i den vestlige delen av Stillehavet, mens Sovjetunionen okkuperte og etter hvert annekterte Sakhalin og Kurilene. Korea, som tidligere ble styrt av Japan, ble delt og i årene 1945–1948 okkupert av USA i sør og Sovjetunionen i nord. I 1948 ble det etablert to separate koreanske republikker, begge gjorde krav på å representere hele landet og i 1950 ble Koreakrigen utløst ved at Nord-Korea angrep Sør-Korea.
I Kina fortsatte nasjonalistene og kommunistene borgerkrigen i 1946, hvor kommunistene vant og etablerte folkerepublikken Kina på fastlandet, mens nasjonalistene flyktet til Taiwan i 1949. I Midtøsten markerte de arabiske statenes avvisning av FNs delingsplan for Palestina og etableringen av staten Israel en opptrapping av Midtøsten-konflikten. Mens europeiske kolonimakter forsøkte å holde fast ved deler av sine koloniområder medførte tapet av ressurser og prestisje at de ulike lands kolonier etter hvert ble selvstendige stater.
Økonomi
[rediger | rediger kilde]Verdensøkonomien ble utsatt for store belastninger under og etter krigen, selv om berørte land ble påvirket i svært ulik grad. USA kom bedre ut av krigen enn noen annen nasjon, dets BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger var større enn for noe annet land og USA dominerte verdensøkonomien. I årene 1945–1948 forsøkte USA og Storbritannia å begrense Tysklands industri, dette berørte også andre europeiske land og førte til at den europeiske gjenreisningen ble forsinket med flere år.
Den tyske og vesteuropeiske økonomien begynte å forbedres etter den vesttyske valutareformen i 1948 og liberaliseringen av økonomien som innføringen av Marshallplanen medførte var også en faktor for økonomisk vekst. Den raske økonomiske gjenreisningen i Vest-Tyskland ble etter hvert kjent som Wirtschaftswunder og den franske og italienske økonomien vokste også. I kontrast var Storbritannias økonomi dårlig og selv om landet mottok 1/4-del av Marshallplanen fortsatte landets økonomiske nedgang i tiår fremover.
Selv om Sovjetunionen hadde svært store menneskelige og materielle tap under krigen så oppnådde landet hurtig vekst i produksjonen i de første årene etter krigen. Japan opplevde en svært hurtig økonomisk vekst etter krigen og ble snart en stor eksportør av både forbruksvarer og industriutstyr. Kina hadde en lavere økonomisk vekst og nådde ikke sin førkrigskapasitet før 1952.
Se også
[rediger | rediger kilde]Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Nisja-Wilhelmsen, Pål (25. mars 2012). «Da det ble fred med Japan». Nettavisen (på norsk). Besøkt 29. juli 2024. «Den 28.april 1952 ble det offisielt fred mellom Japan og 48 andre land, deriblant Norge. Da trådde det som ble kalt "Treaty of Peace with Japan" i kraft. Fredsavtalen ble underskrevet den 8. september 1951 etter stor dramatikk i San Francisco.»
- ^ «Two Plus Four Treaty». the Federal Foreign Office. 10. september 2015. Besøkt 7. august 2024. «On 12 September 1990 in Moscow they signed the Two Plus Four Treaty, which was named after the groups of countries involved. On 1 October 1990, in a joint declaration in New York, the four victorious powers of the Second World War waived their rights with regard to Germany, thereby granting the Federal Republic full sovereignty. On 15 March 1991 the Two Plus Four Treaty entered into force. It was the foreign policy complement to the unification treaty between the Federal Republic and the GDR.»
- ^ Historians are generally agreed that the economic crisis played the major part in destroying the efforts to reconstruct a global order after 1919 and sustain any useful commitment to internationalism. In many respects, the collapse of the world economy was a more decisive turning point than 1914 or 1919 in shaping the crisis that resulted in a global war in the 1940s.
- ^ Any account of the origins and course of the Second World War must give Hitler the leading part. Without him a major war in the early 1940s between all the world's great powers was unthinkable.
- ^ Mark my words; this war is the worst crime and the greatest madness that Hitler and his clique have ever committed. Germany can never win this war. Nothing will be left but ruins.
- ^ The defeat of the metropolitan states bankrupted their claims to maintain imperial rule. The year 1940 was indeed a critical turning point in the final crisis of the global imperial project.
- ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. Oversatt av Ulshagen, Torgeir. Oslo: Gyldendal. s. 59. ISBN 8205192715. «I andre verdenskrig stod Bulgaria i begynnelsen på Hitler-Tysklands side. Tyske tropper fikk gå gjennom landet og forberede angrep på Hellas og Jugoslavia. I bytte fikk Bulgaria okkupere landområder i Hellas og Jugoslavia.»
- ^ Given the events of the previous six months, historian Richard Overy has observed, 'no rational man in early 1942 would have guessed at the eventual outcome of the war'.
- ^ After Midway', recalled Navy Minister Mitsumasa Yonai, I was certain there was no chance of success.
- ^ Galford, Ellen (1987). Øst-Europa. Oslo: Gyldendal. s. 33. ISBN 8205173052. Besøkt 29. september 2024. «Men på det tidspunkt var nesten 90 % av Warszwawa (sic) blitt jevnet med jorden eller sto tilbake som gapende vegger uten gulv og tak. Mer enn 11 000 bygninger var fullstendig ødelagt og ytterligere 14 000 var alvorlig skadd. Av byens 957 historiske bygninger lå 782 i ruiner og mer enn 90 % av fabrikkene var ødelagt.»
- ^ «Very late the next night, however, something happened that did change the plan. The Soviet Union declared war and launched a broad surprise attack on Japanese forces in Manchuria. In that instant, Japan’s strategy was ruined. Stalin would not be extracting concessions from the Americans. And the approaching Red Army brought new concerns: The military position was more dire, and it was hard to imagine occupying communists allowing Japan’s traditional imperial system to continue. Better to surrender to Washington than to Moscow.», «Why did Japan surrender?», fra avisen Boston Globe, 7. august 2011
- ^ Bosworth, Maiolo, Reynolds, Richard J. B., Joseph A., David (2017). «The diplomacy of the Grand Alliance». The Cambridge History of the Second World War. Cambridge: Cambridge University Press. s. 322. ISBN 978-1-108-40640-6. «What should be emphasized in conclusion is the effectiveness of the Grand Alliance when compared with the Rome-Berlin-Tokyo Axis. Of course, the Big Three had superious resources, compared with their adversaries, once fully mobilized, but, as we have seen, by early 1942, the Axis had carved out strong positions in both Europe and Southeast Asia. Had Germany and Japan concerted their strategies, particularly in the Middle East and the Indian Ocean, even greater gains were within their grasp. Yet the Axis proved to be only a paper alliance, whereas Britain, America and Russia did make a real attempt to concert their war efforts.»
- ^ As one Japanese official complained, why was it regarded as morally acceptable for Britain to dominate India, but not for Japan to dominate China?
- ^ Churchill throughout the war remained steadfast in his belief that the British Empire should long outlast the end of the conflict. The result was a persistent wartime tension between the claim to be defending democratic civilization and the desire to sustain British imperialism.
- ^ «Research Starters: Worldwide Deaths in World War II». The National WWII Museum, New Orleans, USA. Besøkt 15. april 2022. «Country: China, Military Deaths: 3–4,000,000, Total Civilian and Military Deaths: 20,000,000. Worldwide casualty estimates vary widely in several sources. The number of civilian deaths in China alone might well be more than 50,000,000.»
- ^ Harrison, Mark (1998). «The economics of World War II: an overview». The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison. Cambridge: Cambridge University Press. s. 2, 4, 10. ISBN 978-0-521-62046-8. «On one side was the Anglo-French alliance system which, when the respective colonial empires are taken into account, comprised nearly 700 million people - one third of the globe's population - and 47,6 million square kilometres. On the other side were the powers of the Axis - Germany (now including Austria), Italy, Japan, and the much smaller colonial empires of Italy in Africa and Japan in East Asia; these amounted to 260 million people and a little more than 6 million square kilometres. Thus the Allies outweighed the Axis by 2.7:1 in population and 7.5:1 in territory. In the Far East, Japan was also at war with China, the population and territory of which exceed those of Japan and its existing colonies by 3.1:1 and 4.9:1. [...] The prewar GDP of the combined Allied powers exceeded that of the Axis powers by 2.4:1. Subsequently the ratio moved somewhat against the Allies, falling to 2:1 in 1941, because the Axis economies expanded while the resources of France, knocked out of the Allied coalition in 1940, became available to Germany. In 1941 Soviet GDP was also beginning to fall under the impact of German attack. But 1941 was the Allied low point.»
- ^ Michael Marek (27. oktober 2005). «Final Compensation Pending for Former Nazi Forced Laborers» (på engelsk). Tyskland: Deutsche Welle. Besøkt 4. oktober 2024. «During World War II, about 12 million people were kidnapped from their homes across Europe and beyond and forced to work for the Nazi regime in Germany.»
- ^ Historians are loth to pronounce on moral issues, even where the balance of right and wrong seems clear-cut. But can there be any doubt that populations will fight with less effect in the service of an evil cause?
- ^ The use of technology produced a distance between those who planned and executed attacks and the victims themselves. A western ground army would never have run amok in Hamburg, murdering forty thousand people.
- ^ MacKenzie, S. P. (1994). «The Treatment of Prisoners of War in World War II». The Journal of Modern History. 3 (på engelsk). 66: 487–520. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/244883. Besøkt 4. juni 2023. «Obtaining an exact figure for the number of POWs is made virtually impossible by the inexactness or unavailability of the records kept by many of the belligerents. The figure of 35 million was put forward by K. W. Bohme, Zur Geschichte der deutschen Kriegsgefangenen des Zweiten Weltkrieges, 15 vols. (Munich, 1962-74), 1, pt. 1:x»
- ^ Richard Overy (7. mai 2005). «We must not forget how war was won». The Guardian. Besøkt 23. desember 2021. «Nor should we forget, when condemning Soviet repression in eastern Europe that allied airforces bombed German and Japanese cities up to the very end of the war, inflicting the deaths of more than 600,000 civilians and opening the nuclear age. After 1945 Britain and France re-imposed undemocratic imperial rule in Africa and south-east Asia. None of the victors has anything to feel smug about. The pursuit of victory made all the allies do things they might never have imagined themselves doing.»
- ^ «Decolonization». United Nations. Besøkt 10. juni 2024. «The Charter also created the Trusteeship Council as a main organ of the UN. It was to monitor the situation in 11 specific “Trust Territories” which were subject to separate agreements with administering States. These territories had been formally administered under mandates from the League of Nations, or separated from countries defeated in the Second World War, or voluntarily placed under the system by their administering Power. Eleven Territories were placed under this system. All 11 territories that were once under the United Nations Trusteeship have either become independent states or have voluntarily joined neighboring independent countries. The Trust Territory of the Pacific Islands (Palau), which was administered by the United States, was the last territory to become independent in 1994. This happened after a plebiscite in 1993, through which Palau chose to have a free association with the United States. The island country became the 185th member state of the United Nations after it gained independence.»
- ^ The great paradox of the Second World War is that democracy was saved by the exertions of communism.
- ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Overy 1995, s. 24
- ^ Hastings 2012, s. 20
- ^ a b Hastings 2012, s. 23
- ^ Overy 2021, s. 32–33, 42–43
- ^ Weinberg 1994, s. 2
- ^ Davies 2008, s. 139
- ^ Overy 2021, s. 76–78
- ^ Roberts 2010, s. 556
- ^ Roberts 2010, s. 541
- ^ Davies 2008, s. 150
- ^ Kershaw 2015, s. 90–91, 108, 114–120
- ^ a b Davies 2008, s. 149
- ^ Hobson 2015, s. 351
- ^ Davies 2008, s. 150–151
- ^ Beevor 2012, s. 14–15
- ^ Davies 2008, s. 154
- ^ Overy 2021, s. 22, 28
- ^ Overy 2021, s. 26
- ^ Davies 2008, s. 156
- ^ Beevor 2012, s. 17
- ^ Kershaw 2009, s. 125–126
- ^ Beevor 2012, s. 16
- ^ Kershaw 2009, s. 170
- ^ Kershaw 2009, s. 90
- ^ Kershaw 2009, s. 232
- ^ Kershaw 2009, s. 171
- ^ Roberts 2010, s. 8
- ^ Davies 2008, s. 158
- ^ Hastings 2012, s. 522
- ^ Kershaw 2009, s. 128
- ^ Kershaw 2015, s. 324
- ^ Kershaw 2009, s. 170–171, 184
- ^ Kershaw 2015, s. 232, 259, 293–294, 306–315
- ^ Barrett, David P; Shyu, Lawrence N (2001). China in the anti-Japanese War, 1937–1945: politics, culture and society. Volume 1 of Studies in modern Chinese history. New York: Peter Lang. s. 6. ISBN 0-8204-4556-8.
- ^ a b Kershaw 2009, s. 132
- ^ Kershaw 2009, s. 129–131
- ^ Davies 2008, s. 164
- ^ Davies 2008, s. 164–165
- ^ Kershaw 2009, s. 133–134
- ^ a b Roberts 2010, s. 11
- ^ Hobson 2015, s. 428, 435
- ^ Kershaw 2015, s. 328
- ^ Roberts 2010, s. 11–12
- ^ Roberts 2010, s. 13
- ^ Kershaw 2015, s. 338
- ^ Evans 2006, s. 691
- ^ Overy 1995, s. 9
- ^ Roberts 2010, s. 13–14
- ^ Beevor 2012, s. 31–34
- ^ Davies 2008, s. 93
- ^ Overy 1995, s. 23
- ^ Hastings 2012, s. 21, 28
- ^ a b Davies 2008, s. 94
- ^ Roberts 2010, s. 26–27
- ^ a b Roberts 2010, s. 28
- ^ Davies 2008, s. 169
- ^ Beevor 2012, s. 52–54
- ^ Roberts 2010, s. 31–34
- ^ Beevor 2012, s. 59–60
- ^ Davies 2008, s. 95–96, 167
- ^ Kershaw 2009, s. 296
- ^ Roberts 2010, s. 33–35
- ^ Davies 2008, s. 96–97
- ^ Roberts 2010, s. 35–36
- ^ Beevor 2012, s. 90, 92
- ^ Beevor 2012, s. 88
- ^ Roberts 2010, s. 42
- ^ Kersaudy 1990, s. 46
- ^ a b Davies 2008, s. 97
- ^ Davies 2008, s. 97, 99
- ^ Kershaw 2009, s. 33–34, 52, 59, 67, 72, 74, 543–544, 551–552, 556
- ^ Roberts 2010, s. 43–44
- ^ Roberts 2010, s. 45
- ^ Hastings 2012, s. 429
- ^ Kershaw 2009, s. 48, 54, 63, 72, 74, 77–80
- ^ Roberts 2010, s. 36
- ^ Roberts 2010, s. 48–49, 54–55
- ^ Roberts 2010, s. 52, 56
- ^ Roberts 2010, s. 57–59
- ^ a b Davies 2008, s. 99
- ^ Davies 2008, s. 189
- ^ Hastings 2012, s. 90–91
- ^ Davies 2008, s. 102
- ^ Kershaw 2009, s. 34
- ^ a b c d Overy 1995, s. 248–249
- ^ Kershaw 2009, s. 226–227, 252
- ^ Kershaw 2009, s. 49, 53–54, 58, 73, 75–76, 79, 227, 254–255
- ^ Kershaw 2009, s. 226–228, 238–239, 252, 256–257
- ^ Kershaw 2009, s. 252–253, 255–256, 262, 267, 274–278, 370–371, 375, 383, 385–387
- ^ Overy 2021, s. 110
- ^ Davies 2008, s. 103
- ^ Roberts 2010, s. 93
- ^ Roberts 2010, s. 97–98
- ^ Roberts 2010, s. 99
- ^ Roberts 2010, s. 99–98, 102
- ^ Roberts 2010, s. 100, 104, 106
- ^ Kershaw 2009, s. 226
- ^ Beevor 2012, s. 168
- ^ Beevor 2012, s. 171–172
- ^ Roberts 2010, s. 118–120
- ^ Roberts 2010, s. 125, 129–130
- ^ Beevor 2012, s. 250–251
- ^ Beevor 2012, s. 162–163
- ^ Beevor 2012, s. 168–170
- ^ Beevor 2012, s. 180–183
- ^ Roberts 2010, s. 122
- ^ Beevor 2012, s. 185–188
- ^ Beevor 2012, s. 192–194
- ^ Roberts 2010, s. 115, 122, 522
- ^ Overy 2021, s. 153
- ^ a b c d Davies 2008, s. 111
- ^ Overy 1995, s. 13–14
- ^ Kershaw 2009, s. 94–97, 99
- ^ Overy 2021, s. 150
- ^ Roberts 2010, s. 161
- ^ Overy 2021, s. 154
- ^ Beevor 2012, s. 224, 263
- ^ Hastings 2012, s. 180–181
- ^ Davies 2008, s. 113
- ^ a b c Davies 2008, s. 114
- ^ Davies 2008, s. 306
- ^ Overy 1995, s. 19–20
- ^ Overy 2021, s. 181–184
- ^ Kershaw 2009, s. 391–392
- ^ Beevor 2012, s. 273–274
- ^ Roberts 2010, s. 185
- ^ Beevor 2012, s. 274–275
- ^ Beevor 2012, s. 285
- ^ Roberts 2010, s. 196–197, 199
- ^ Beevor 2012, s. 276, 278, 280
- ^ Kershaw 2009, s. 437–438
- ^ Kershaw 2009, s. 445
- ^ a b Roberts 2010, s. 550
- ^ Beevor 2012, s. 289–291
- ^ Roberts 2010, s. 201
- ^ Beevor 2012, s. 289
- ^ Beevor 2012, s. 300–301
- ^ a b Beevor 2012, s. 334
- ^ Beevor 2012, s. 357
- ^ Beevor 2012, s. 362
- ^ Davies 2008, s. 116
- ^ Bosworth 2017, s. 305
- ^ Davies 2008, s. 117
- ^ Davies 2008, s. 121
- ^ Davies 2008, s. 122, 124
- ^ Davies 2008, s. 117–118, 122, 124–125
- ^ Roberts 2010, s. 332
- ^ Beevor 2012, s. 432
- ^ Overy 1995, s. 84–85
- ^ Hastings 2012, s. 430
- ^ Davies 2008, s. 125
- ^ Beevor 2012, s. 416–417
- ^ Beevor 2012, s. 340
- ^ Beevor 2012, s. 347, 350–352
- ^ Beevor 2012, s. 408–410
- ^ Beevor 2012, s. 445–446
- ^ Beevor 2012, s. 448
- ^ Hastings 2012, s. 429
- ^ Beevor 2012, s. 451
- ^ a b Beevor 2012, s. 291
- ^ Hastings 2012, s. 302–303
- ^ Overy 1995, s. 43
- ^ Beevor 2012, s. 335
- ^ Beevor 2012, s. 336–338
- ^ Overy 1995, s. 42–43
- ^ Beevor 2012, s. 441–442
- ^ Davies 2008, s. 126–127
- ^ Roberts 2010, s. 406
- ^ Beevor 2012, s. 512
- ^ Davies 2008, s. 128
- ^ Davies 2008, s. 130
- ^ Beevor 2012, s. 525
- ^ Roberts 2010, s. 510–512
- ^ Beevor 2012, s. 531, 540
- ^ Hastings 2012, s. 499
- ^ Beevor 2012, s. 543
- ^ Davies 2008, s. 196–197
- ^ Davies 2008, s. 129
- ^ Beevor 2012, s. 573–574
- ^ Roberts 2010, s. 373–380
- ^ Roberts 2010, s. 380–381
- ^ Roberts 2010, s. 381–386
- ^ Beevor 2012, s. 615, 619
- ^ Davies 2008, s. 129–130
- ^ Overy 2021, s. 268–269, 274–275
- ^ Beevor 2012, s. 791
- ^ Roberts 2010, s. 389–391
- ^ Bell 2011, s. 169–170
- ^ Davies 2008, s. 118
- ^ Beevor 2012, s. 368–369
- ^ Beevor 2012, s. 624
- ^ Davies 2008, s. 135–136
- ^ Beevor 2012, s. 661, 664
- ^ Beevor 2012, s. 686–687
- ^ Davies 2008, s. 132
- ^ Hastings 2012, s. 574, 592–593, 596
- ^ Hastings 2012, s. 597
- ^ Hastings 2012, s. 595, 597
- ^ Davies 2007, s. 136, 206
- ^ Hastings 2012, s. 598, 604
- ^ Hastings 2012, s. 642, 644, 653, 656–657
- ^ Beevor 2012, s. 740
- ^ Hastings 2012, s. 656–657, 669–670, 674–675
- ^ a b c d e f Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488.
- ^ Hastings 2012, s. 676–677
- ^ Hastings 2008, s. 16
- ^ Thuesen 2014, s. 402
- ^ Hastings 2012, s. 664–665, 668
- ^ Beevor 2012, s. 728, 737
- ^ Beevor 2012, s. 775–779
- ^ Hastings 2012, s. 684, 689
- ^ Hastings 2012, s. 680
- ^ Hastings 2012, s. 693
- ^ Hastings 2012, s. 689, 693
- ^ Kershaw, Ian (2010). Hitler. Penguin.
- ^ Davies 2008, s. 146
- ^ Polmar, N., & Allen, T. B. (2012). World War II: The Encyclopedia of the War Years, 1941–1945. Courier Corporation.
- ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
- ^ Hastings 2012, s. 481–482
- ^ Hastings 2012, s. 288, 298
- ^ Hastings 2012, s. 486
- ^ Hastings 2012, s. 621–622
- ^ Hastings 2012, s. 597
- ^ Beevor 2012, s. 758
- ^ Hastings 2012, s. 704–706
- ^ Beevor 2012, s. 760–761
- ^ Hastings 2012, s. 702, 706–707
- ^ Beevor 2012, s. 764, 835
- ^ Roberts 2010, s. 546, 548, 550–551
- ^ Hastings 2012, s. 664
- ^ Roberts 2010, s. 551–552, 554–557
- ^ Ferris 2017, s. 93
- ^ Kershaw 2009, s. 282
- ^ Ferris 2017, s. 194–195, 202, 205–206
- ^ Overy 1995, s. 321
- ^ Kershaw 2009, s. 452
- ^ Kershaw 2009, s. 458–461
- ^ Roberts 2010, s. 476
- ^ Roberts 2010, s. 293, 298, 300
- ^ Hastings 2012, s. 318–319
- ^ Roberts 2010, s. 340–343, 358–360
- ^ Roberts 2010, s. 138
- ^ Roberts 2010, s. 189
- ^ Roberts 2010, s. 190–191
- ^ Overy 2021, s. xii–xiv, 2–4, 11–14, 34–35, 290
- ^ Overy 2021, s. 597
- ^ Overy 2021, s. 5–6
- ^ Overy 2021, s. 8–10, 17–18
- ^ Overy 2021, s. 18–25, 34–38
- ^ Overy 2021, s. 25–28, 33–34, 67–68
- ^ Overy 2021, s. 69–71
- ^ Overy 2021, s. 607
- ^ Overy 2021, s. 268
- ^ Geyer 2017, s. 255
- ^ Kershaw 2009, s. 499
- ^ Overy 2021, s. 376–380
- ^ Overy 1995, s. 4–6
- ^ Overy 1995, s. 4
- ^ Overy 1995, s. 2
- ^ Bosworth 2017, s. 549
- ^ Geyer 2017, s. 314
- ^ Financial Times, 10. oktober 2020, s.7.
- ^ Bell 2011, s. 144–145
- ^ Roberts 2010, s. 275–276
- ^ Hastings 2012, s. 549
- ^ Roberts 2010, s. 340
- ^ Overy 1995, s. 48
- ^ Roberts 2010, s. 38, 346–347
- ^ Roberts 2010, s. 343, 347
- ^ Roberts 2010, s. 335, 338, 344, 354, 356–357
- ^ Davies 2008, s. 55
- ^ Roberts 2010, s. 349–351
- ^ Davies 2008, s. 42
- ^ Roberts 2010, s. 345, 361
- ^ Overy 1995, s. 61
- ^ Overy 1995, s. 60–62
- ^ Roberts 2010, s. 352
- ^ Overy 2021, s. 450–454
- ^ Overy 1995, s. 20
- ^ a b c Davies 2008, s. 313–315
- ^ Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra International Review of the Red Cross, volum 87, nummer 859, september 2005, s. 434
- ^ Overy 2014, s. 476–477
- ^ Charles S. Maier, «Targeting the City: Debates and silences about the areal bombing of World War II», fra International Review of the Red Cross, volum 87, nummer 859, september 2005, s. 436
- ^ Davies 2008, s. 118–119
- ^ Davies 2008, s. 118–119
- ^ Roberts 2010, s. 421
- ^ Davies 2008, s. 37, 188
- ^ Beevor 2012, s. 481–482
- ^ Hastings 2012, s. 593
- ^ Davies 2008, s. 119
- ^ Beevor 2012, s. 483, 493
- ^ Overy 1995, s. 123–124
- ^ Hastings 2008, s. 455
- ^ Roberts 2010, s. 416, 438, 444, 476, 506
- ^ Davies 2008, s. 142
- ^ Beevor 2012, s. 495–496
- ^ Jones, Woolven, Durodie et al.: Civilian morale during the Second World War: Responses to air raids re-examined, Social History of Medicine, 17 (3): 463–479 DEC 2004
- ^ Hastings 2008, s. 445
- ^ Overy 1995, s. 128–131, 162
- ^ Beevor 2012, s. 633
- ^ Overy 1995, s. 30, 32, 42
- ^ Overy 1995, s. 54
- ^ Overy 1995, s. 47–50
- ^ Overy 1995, s. 45–46
- ^ Overy 1995, s. 6
- ^ Overy 1995, s. 17, 22–23, 285–286
- ^ Overy 1995, s. 22–23, 284, 286, 290, 298
- ^ Overy 1995, s. 22, 285–286, 290–291
- ^ Overy 1995, s. 313
- ^ Overy 1995, s. 324–325
- ^ Overy 1995, s. 295–297
- ^ Overy 1995, s. 296
- ^ Overy 1995, s. 302–304
- ^ Overy 1995, s. 21–22
- ^ Glantz 2015, s. 151
- ^ Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. American Journal of International Law, 36(4), 568–595.
- ^ Roberts 2010, s. 110–113
- ^ «The Treatment of Soviet POWs: Starvation, Disease, and Shootings, June 1941–January 1942». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ «Forced Labor: Soviet POWs January 1942 through May 1945». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ «Nazi Persecution of Soviet Prisoners of War». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ Foundation, World Peace. «Soviet Union: German Prisoners of War following World War II | Mass Atrocity Endings» (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ Stanzel, Franz-Karl (2018). German Prisoners of War in Canada, 1940–1946: An Autobiography-Based Essay. Canadian Military History 27, 2, s.1–19.
- ^ Wills, Matthew (25. februar 2023). «Prisoners Like Us: German POW and Black American Solidarity». JSTOR Daily (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ J. Malcolm Garcia (15. september 2009). «German POWs on the American Homefront». Smithsonian Magazine (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ Heisler, Barbara Schmitter (2008). «Returning to America: German Prisoners of War and the American Experience». German Studies Review. 3. 31: 537–556. ISSN 0149-7952. Besøkt 4. juni 2023.
- ^ Holley, David (12. september 1985). «Hitler's Last Soldier in U.S. Surrenders After 40 Years». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 4. juni 2023.
- ^ Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
- ^ Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
- ^ Eitinger, Leo: Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1958, s. 7-9.
- ^ Overy 1995, s. 2–3
- ^ Overy 1995, s. 3
- ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417.
- ^ Rastén, Adolph (1965). Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965. Oslo: Aschehoug.
- ^ Hills, A. (2000). Britain and the Occupation of Austria, 1943–45. Springer.
- ^ Fichtner, P. S. (2009). Historical dictionary of Austria (Vol. 70). Scarecrow Press.
- ^ Beevor, Antony (2002): Berlin: The Downfall 1945, Viking-Penguin Books, ISBN 978-0-670-03041-5
- ^ Philip Broadbent and Sabine Hake, eds. Berlin: Divided City, 1945–1989 (Berghahn Books; 2010)
- ^ Weinberg 1994, s. 899–900
- ^ Buruma 2016, s. 166
Kilder
[rediger | rediger kilde]På norsk
[rediger | rediger kilde]- Beevor, Antony: Den andre verdenskrig, Cappelen Damm 2012, ISBN 978-82-02-32861-0
- Buruma, Ian: Vekten av skyld, Press 2016, ISBN 9788232800926
- Davies, Norman: Europa i krig : 1939–1945 : ingen enkel seier, Gyldendal 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
- Hastings, Max: Armageddon : kampen om Tyskland 1944-45, Historie & kultur 2008, ISBN 9788292870075
- Hastings, Max: Helvete brøt løs : verden i krig 1939-1945, Font forlag 2012, ISBN 978-82-8169-210-7
- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, Oslo 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
- Kersaudy, François: Kappløpet om Norge, Grøndahl, Oslo 1990, ISBN 8250417542 (e-bok fra NB)
- Kershaw, Ian: Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940–1941, Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
- Roberts, Andrew: Krigens storm : historien om andre verdenskrig sett med nye øyne, Cappelen Damm 2010, ISBN 978-82-02-27666-9
- Simons, Gerald: Seier i Europa, Gyldendal 1982, ISBN 8205132577 (e-bok fra NB)
- Thuesen, Nils Petter: Den andre verdenskrig : fra dag til dag, Historie & kultur, 2014, ISBN 978-82-92870-94-5
På engelsk
[rediger | rediger kilde]- Bell, P. M. H; Twelve Turning Points of the Second World War, Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0
- Evans, Richard J. The Third Reich in Power, 1933–1939, Penguin, 2006, ISBN 978-0-141-00976-6
- Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
- Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
- Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) The Cambridge History of the Second World War
- Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3
- Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6
- Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) The Cambridge History of the Second World War, bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3
- Overy, Richard, Why the Allies Won, London 1995, ISBN 0-224-04172-X
- Overy, Richard, The Bombing War, Europe 1939–1945, Penguin, 2014 ISBN 978-0-141-00321-4
- Overy, Richard, Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931–1945, 2021, Viking, ISBN 978-0670025169
- Weinberg, Gerhard L.: A World at Arms; A Global History of World War II, Cambridge University Press, 1994, ISBN 0-521-55879-4
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) World War II – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) World War II – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (engelsk) BBCs sider om andre verdenskrig
