Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Jeanne d’Arc

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler den franske helgenen. For den katolske kardinalen, se Jean d'Arces.
Jeanne d'Arc
Fransk heltinneskikkelse
Fødtukjent verdi
ca. 6. jan. 1412[1][2]Rediger på Wikidata
Domrémy, Lorraine, Frankrike
Død30. mai 1431[3][4][5][6]Rediger på Wikidata (19 år)
Rouen
BeskjeftigelseMilitært personell Rediger på Wikidata
FarJacques d'Arc
MorIsabelle Romée
SøskenCatherine d'Arc
Jacquemin d'Arc
Jean d'Arc
Pierre d'Arc
NasjonalitetKongeriket Frankrike
UtmerkelserParrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr
Saligkåret11. april 1909 av Pius X
Helligkåret16. mai 1920 av Benedikt XV
Anerkjent avDen katolske kirke
Festdag30. mai
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenRouen, Orléans og Frankrike, for telegrafi og kringkasting, for soldater
I kunstenUng kvinne i rustning
Signatur
Jeanne d’Arcs signatur
Våpenskjold
Jeanne d’Arcs våpenskjold
Jeanne d’Arc på Commons

Jeanne d'Arc (1412–1431), også kjent som Jomfruen av Orléans, er en nasjonal heltinne i Frankrike og en helgen i den katolske kirke. Under hundreårskrigen ledet hun Frankrike i kamp mot England frem til hun til slutt ble tatt til fange og henrettet.

Jeanne Darc (skrivemåten «d’Arc» er en senere variant) ble født inn i en bondefamilie i Domrémy i Lorraine under hundreårskrigen mellom Frankrike og England. De nordlige delene av Frankrike var okkupert av engelskmennene, som var alliert med burgunderne. Frankrike hadde ikke hatt en kronet konge siden Karl VI døde i 1422. Selv om Karl VI hadde etterlatt seg en arving, dauphinen Karl, var Frankrikes krone blitt gitt til spedbarnet kong Henrik VI av England isteden. Dette var et resultat av Troyes-traktaten, undertegnet av Karl VI og Englands Henrik V i 1420, i et forsøk på å få en slutt på hundreårskrigen og hindre en gjentagelse av de store tapene av liv som var resultatet av slaget ved Agincourt. Etter traktatens vilkår skulle Henrik giftes med Katharina, Karl VIs datter, og etter Karls død skulle riket gå til Henrik og Katharinas barn, og dermed forene de to kongedømmene. Dette fjernet i praksis dauphinen fra arverekkefølgen, men avtalen møtte motstand blant mange franske adelsmenn.

Jeanne hevdet at hun hørte stemmene til helgenene Sankt Mikael, Sankt Katharina og Sankt Margarethe, som fortalte henne at hun skulle frigjøre Frankrike og sette dauphinen på tronen. 16 år gammel reiste hun til en nærliggende by og spurte om å få slutte seg til dauphinens styrker. Hun ble nektet, men kom tilbake et år senere og fikk lov til å treffe dauphinen Karl ved Chinon. I mannsklær – som hun gikk med fra da av og resten av sitt liv – reiste hun til Chinon. Hun var i stand til å plukke ut Karl, som hadde gjemt seg blant det øvrige hoffet, og fortalte ham om sitt oppdrag. Karl lot henne først avhøre av kirkens autoriteter før han gikk med på hennes plan om å frigjøre Orléans som var under beleiring av engelskmennene.

Som 19-åring ble hun brent på bålet for hekseri og for å ha brukt mannsklær. Etter initiativ fra kong Karl VII beordret pave Callistus III i 1452 en ny rettssak som førte til at dommen ble erklært ugyldig i 1456. Jeanne d’Arc ble kanonisert av paven i 1920.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Frankrike i begynnelsen av Jeanne d’Arcs karriere. Prikken representerer Paris i sentrum for det engelsk-burgundiskkontrollerte området. Reims ligger nordøst for dette.

Hundreårskrigen ble innledet i 1337 med engelske krav på den franske tronen.[7] Krigen ble avbrutt av perioder av fred. Nesten all strid fant sted i Frankrike og den engelske arméens chevauchée (strategisk plyndring og ødeleggelse av forsvarerens resurser), hadde svekket den franske økonomien. Den franske befolkningen hadde ikke hentet seg inn igjen etter svartedauden og kjøpmennene deres var isolerte fra de utenlandske markedene. Engelskmennene hadde nesten nådd sitt mål og den franske arméen hadde ikke vunnet noen større seire på en generasjon.

I tiden før Jeanne ble født led den franske kongen Karl VI av psykiske problemer [8] og var ofte ute av stand til å styre sitt rike. Kongens bror, hertug Ludvig av Orléans og kongens fetter Johan den uredde, hertug av Burgund, kjempet om formynderskapet til riket og de kongelige barna. Dette førte til anklager om et utenomekteskapelig forhold til dronning Isabella av Bayern og kidnapping av kongebarna. Hertugen av Orléans ble drept i 1407 på hertugen av Burgunds ordre.[9]

Gruppene som var lojale mot disse to mennene kom til å bli kalt armagnakkene og burgunderne. Den engelske kongen Henrik V utnyttet dette og invaderte Frankrike. Henrik V vant en dramatisk seier ved Agincourt i 1415,[10] og erobret mange byer i det nordlige Frankrike.[11] Den blivende franske kongen Karl VII antok som fjortenåring tittelen le dauphin – den franske tronarvingens tittel – etter at alle hans fire eldre brødre hadde omkommet.[12] Hans første betydelige offisielle handling var å skrive under en fredsavtale med Burgund i 1419. Dette endte med tragedie da armagnaktilhengere myrdet Johan den uredde under et møte der han var garantert Karls beskyttelse. Den nye hertugen av Burgund, Filip den gode, la skylden for farens død på Karl og dannet en allianse med engelskmennene. Store deler av Frankrike ble erobret.[13]

I 1420 skrev dronning Isabella av Bayern under Troyestraktaten, som gav kong Henrik V av England og hans etterkommere arveretten til den franske tronen etter Karl VI i stedet for hans sønn Karl. Overenskomsten gjenopplivet ryktene om at hun skulle ha hatt et forhold til hertugen av Orléans og at kronprinsen ikke var kongens sønn.[14] Henrik V giftet seg med Karl VIs datter Katherine av Valois i 1420 og i 1421 fødte hun sønnen Henrik. Henrik V og Karl VI døde begge i slutten av 1422, og spedbarnet Henrik VI ble regent over begge rikene, i hvert fall på papiret. Henriks bror John av Lancaster, 1. hertug av Bedford fungerte som formynder.[15]

I begynnelsen av 1429 var nesten hele den nordlige delen av Frankrike og noen deler i sørvest under engelsk-burgundisk styre. Engelskmennene kontrollerte Paris mens burgunderne kontrollerte Reims; sistnevnte var byen der franske kroninger tradisjonelt ble avholdt. Dette var viktig ettersom ingen av dem som gjorde krav på den franske tronen offisielt hadde blitt kronet. Engelskmennene hadde beleiret Orléans, som var en av de få gjenværende fransklojale byene. Orléans hadde en strategisk beliggenhet ved Loireelven, som det siste hinderet for å kunne angripe resten av Frankrike. Hele rikets framtid hang på forsvaret av Orléans.[16] Ingen hadde tro på at byen skulle klare å stå imot beleiringen over lengre tid.[17]

Liv

[rediger | rediger kilde]

Jeanne var datter av Jacques Darc og Isabelle Romée,[18] som bodde i Domrémy, en by som da lå i hertugdømmet Bar, men som senere ble annektert til Lorraine og byttet navn til Domrémy-la-Pucelle.[19] Hennes foreldre eide omkring tjue hektar mark og faren arbeidet som tjenestemann for byen og drev inn skatt og forvaltet forsvaret, ved siden av jordbruket.[20] De bodde på en isolert jordlott i det nordøstre territoriet som fortsatt var lojalt mot den franske kronen til tross for at de var omringet av burgundiske områder. Flere raid inntraff i hennes barndom og ved et tilfelle ble byen brent.

Jeanne sa under rettssaken at hun var omkring 19 år, hun må dermed ha blitt født omkring år 1412. Hun vitnet om at hun hadde fått sin første åpenbaring omkring 1424 da hun var tolv år gammel. Hun befant seg da alene ute på et jorde og så figurer som hun identifiserte som erkeengelen Mikael, Santa Katarina og Santa Margareta. De sa til henne at hun skulle drive ut engelskmennene og ta kronprinsen til Reims for kroning. Hun sa at hun gråt da de forsvant for de var så vakre.[21]

Da hun var 16 år gammel bad hun en slektning, Durand Lassois, om å ta henne til det nærliggende Vaucouleurs der hun bad garnisonens øverstkommanderende, greve Robert de Baudricourt, om tillatelse til å besøke det kongelige franske hoffet i Chinon. Baudricourts sarkastiske svar stoppet henne ikke.[22] Hun kom tilbake i januar året etter og fikk støtte av to menn i høye stillinger: Jean de Metz og Bertrand de Poulengy.[23] Under deres beskyttelse kunne hun få et nytt møte der hun forutsa utgangen av det såkalte «sildeslaget».[24]

Framgang

[rediger | rediger kilde]
Ruiner etter salen i Chinon der hun traff Karl VII. I slottets eneste gjenværende intakte tårn ligger det nå et Jeanne d’Arc-museum.

Etter at Robert de Baudricourt hadde fått opplysninger fra fronten som stemte overens med hennes forutsigelser ga han henne eskorte til Chinon. Hun reiste gjennom det burgundiske fiendeområdet forkledd som mann.[25] Hun imponerte Karl VII av Frankrike under et privat møte. Karls svigermor, Jolanda av Aragón, samlet på denne tiden sammen tropper for å støtte Orléans. Jeanne spurte om hun kunne få ridderutrustning og bli med arméen. Hun fikk rustning, hest, sverd og annet av sitt følge.

«Kongen av England, og du, hertugen av Bedford, som kaller dere regenter over kongeriket Frankrike ... betal deres skyld til himmelens konge, overgi til jomfruen, som er himmelens konges sendebud, nøklene til alle de gode steder som dere har tatt og skjendet i Frankrike.»
Hennes brev til engelskmennene, mars–april 1429; Quicherat I, s. 240, overs. Wikipedia.

Ved sin ankomst forvandlet hun den engelsk–franske konflikten til en religionskrig.[26] Dette var ikke risikofritt, Karls rådgivere var urolige for at hans fiender kunne hevde at hans krav på tronen kom fra djevelen, om man ikke kunne fastslå at Jeanne ikke var kjetter eller heks. For å unngå dette beordret han at hennes bakgrunn skulle undersøkes og at hun skulle utspørres av teologer i Poitiers. I april 1429 erklærte kommisjonen at hun hadde levd et ”uklanderlig liv, var en god kristen og var ydmyk, ærlig og enkel”.[26] Teologene i Poitiers dømte ikke hennes guddommelige åpenbaringer, men de mente at han måtte gi henne en sjanse. Prøven skulle bli å bryte beleiringen av Orléans.

Hun kom til Orléans den 29. april 1429, men Jean d’Orléans, som styrte over hertugslekten i Orléans, stengte henne til å begynne med ute fra krigsmøtene og informerte henne ikke når arméen angrep fienden.[27] Dette hindret henne ikke i å være med på de fleste rådsmøtene og slagene. Hvor mye hun var innblandet i det faktisk militære lederskapet er omstridt blant historikere. Tradisjonelle historikere, som Édouard Perroy, mener at hun var fanebærer, med viktigste oppgave å holde kampviljen oppe.[28] Denne typen analyse baserer seg på hennes vitnemål ved rettssaken der hun ble dømt, der hun oppga at hun foretrakk banneret framfor sverdet. Senere forskning legger fokus på vitnemål fra annuleringsrettssaken der arméens kommandant hyllet henne for å ha vært en dyktig taktiker og en fremgangsrik strateg. Historikere er enige om at arméen var særdeles framgangsrik under hennes korte karriere.[29]

Det indre kjernetårnet i Beaugency er en av de få gjenværende festningene fra Jeannes' slag. Engelske forsvarere gjorde retrett opp i tårnet etter at franskmennene hadde brutt gjennom bymuren.

Lederskap

[rediger | rediger kilde]
«... jomfruen lar dere vite at her har hun på åtte dager drevet bort engelskmennene, med angrep eller på andre måter, fra alle de steder langs elven Loire som de har erobret. De er døde, tatt til fange, eller demoralisert. Tro på det dere har hørt om jarlen av Suffolk, Lord la Pole og hans bror, Lord Talbot, Lord Scales og Sir Fastolf; mange flere riddere og kapteiner enn disse er beseiret.»
Hennes brev til folket i Tournai, 25. juni 1429; Quicherat V, s. 125–126, overs. Wikipedia.

Hun motsatte seg den forsiktige strategien som hadde kjennetegnet det franske lederskapet under tidligere kampanjer. I de fem månedene med beleiring før hennes ankomst til Orléans, hadde de franske forsvarerne bare forsøkt seg på ett offensivt trekk, og dette endte katastrofalt. Den 4. mai angrep franskmennene fortet Saint Loup, som lå litt avsides. Dagen etter marsjerte hun mot fortet Saint Jean le Blanc, og fant det forlatt. Den 6. mai gikk hun mot Jean d’Orléans under krigsrådet og krevde ytterligere et angrep mot fienden. d’Orleans beordret at byens porter skulle låses for å forhindre enda en kamp, men hun samlet sammen folket i byen sammen med menige soldater og tvang borgermesteren til å åpne porten. Med støtte av kun en kaptein red hun ut og erobret fortet Saint Augustins. Samme kveld oppdaget hun at hun igjen hadde blitt utestengt fra et møte der lederne hadde besluttet å vente på forsterkninger før de gjennomførte neste trekk. Hun brydde seg ikke om denne beslutningen og angrep den 7. mai den engelske hovedfestningen les Tourelles.[30] Folk dyrket henne som en heltinne da hun ledet det siste angrepet på les Tourelles etter å ha blitt truffet av en pil i halsen.[31]

«Fyrste av Burgund, jeg ber Dem – jeg ber og ydmykt bønnfaller – at Dere ikke kriger mer med det hellige franske kongeriket. Trekk snart tilbake Deres folk fra visse steder og festninger i dette hellige kongerike, så sier jeg på den vennlige kongens vegne at han er beredt til å stifte fred med Dere, på sin ære.»
Hennes brev til Filip den gode, hertug av Burgund, 17. juli 1429; Quicherat V, s. 126–127, overs. Wikipedia.

Den plutselige seieren ved Orléans førte til mange forslag om fortsatt offensiv. Engelskmennene ventet seg et forsøk å gjenerobre Paris eller et angrep mot Normandie. I etterdønningene av den uventede seieren lyktes hun i å overtale Karl VII om at hun skulle få lede arméen sammen med hertug John II av Alençon og fikk kongelig tillatelse til å gjenerobre nærliggende broer langs Loire for så å kunne avansere mot Reims og en kroning av Karl VII. Dette var et modig forslag ettersom Reims lå nesten dobbelt så langt bort som Paris og dypt inne i fiendtlig område.[32]

Joanna d’Arc, fragment av et kjent maleri av Jan Matejko fra 1886
Notre-Dame de Reims, stedet der franske konger tradisjonelt ble kronet. Fram til en brann i 1481 hadde bygningen flere spir.

Arméen gjenerobret Jargeau den 12. juni, Meung-sur-Loire den 15. juni og Beaugency den 17. juni. Hertugen av Alençon støttet alle Jeannes beslutninger. Andre kommandanter, deriblant Jean d’Orléans, hadde latt seg imponere av hennes innsats ved Orléans og støttet henne også. Alençon mente at hun reddet hans liv i Jargeau ved å advare ham.[33] Under det samme slaget sto hun imot en kanonkule av stein som traff hjelmen mens hun klatret opp en stige. Engelskmennene fikk som forventet forsterkning i området den 18. juni under ledelse av sir John Fastolf. Slaget ved Patay kan beskrives som motsatsen til Agincourt: De franske fortroppene angrep før de engelske bueskytterne kunne avslutte sine defensive forberedelser. Hoveddelen av den engelske arméen ble forfulgt og beseiret, og flesteparten av befalet ble drept eller tatt til fange. Fastolf flyktet med en liten gruppe soldater og ble syndebukk for den engelske fornedrelsen. Franskmennenes tap var minimale.[34]

Den franske arméen bega seg mot Reims fra Gien-sur-Loire den 29. juni og den 3. juli kapitulerte byen Auxerre, som ble holdt av burgunderne. Andre byer i deres vei ga seg uten strid og ble igjen franske. Troyes, stedet der traktaten som forsøkte å ta ifra Karl VII hans arv ble undertegnet, kapitulerte etter en fire dager lang beleiring uten blodsutgytelser.[35] Arméen led av matmangel da de kom fram dit. Edward Lucie-Smith bruker dette som et eksempel på Jeannes flaks. Den omvandrende munken Broder Richard hadde prediket om verdens undergang ved Troyes og overtalt beboerne der til å dyrke bønner, en avling som kan høstes tidlig. Hæren ankom akkurat da bønnene var klare til innhøsting.[36]

Reims åpnet sine porter for arméen den 17. juli, og kroningen fant sted morgenen etter. Selv om Jeanne og hertugen av Alençon insisterte på at de raskt skulle begi seg videre mot Paris, foretrakk det kongelige hoffet å forhandle om våpenhvile med hertugen av Burgund. Han brøt overenskomsten og utnyttet den som en uthalingstaktikk for å forsterke forsvaret i Paris.[37] Den franske arméen marsjerte gjennom byer nær Paris under den midlertidige våpenhvilen, og disse kapitulerte på fredelig vis. Hertugen av Bedford ledet en engelsk styrke som konfronterte den franske arméen i et slag den 15. august. Den franske hæren angrep deretter Paris den 8. september. Til tross for at hun hadde blitt skutt i benet med armbrøst fortsatte Jeanne å lede troppene resten av dagen. Neste morgen fikk hun kongelige ordre om retrett. De fleste historikere legger skylden på den franske kammerherren Georges de la Trémoille for de politiske feilene som ble gjort etter kroningen[38]. I oktober erobret Jeanne Saint-Pierre-le-Moûtier og ble adlet.

Tatt til fange

[rediger | rediger kilde]

Etter et mindre slag i La-Charité-sur-Loire i november og desember bega Jeanne seg i april til Compiègne for å forsvare den mot en engelsk og burgundisk beleiring. En liten, men risikofylt trefning den 23. mai 1430 førte til at hun ble tatt til fange. Da hun gav ordre om retrett var hun blant de siste til å forlate slagmarken og burgunderne omringet de bakre soldatene. En bueskytter rev henne ned fra hesten, men til å begynne med nektet hun å kapitulere.[39]

«Det er sant at kongen og hertugen av Burgund har kommet overens om en våpenhvile i femten dager og at hertugen til gjengjeld etter disse femten dager skal overlate byen Paris. Men dere skal ikke bli forundret om jeg ikke tar meg inn i den byen ganske raskt. Jeg er ikke fornøyd med disse våpenhvilene og jeg vet ikke om jeg vil holde meg til dem, men om jeg gjør det er det kun for å beskytte kongens ære: hvor mye de enn vanærer det kongelige blodet så kommer jeg til å beholde arméen i tilfelle de ikke kommer til en fred på slutten av disse femten dagene.»
Hennes brev til befolkningen i Reims, 5. august 1429; Quicherat I, s. 246, overs. Wikipedia.

Det var vanlig at en krigsfanges familie betalte løsepenger for fangen. Jeanne og hennes familie var bønder og hadde ikke midler til dette. Mange historikere fordømmer kong Karl VII for at han ikke grep inn. Hun gjorde flere fluktforsøk, ved et tilfelle hoppet hun fra et 21 meter høyt tårn ned i en tørr vollgrav. Etter dette ble hun flyttet til den burgundiske byen Arras. Engelskmennene kjøpte henne av hertugen av Burgund. Biskop Pierre Cauchon av Beauvais, som var en av engelskmennenes tilhengere, spilte en avgjørende rolle i disse forhandlingene og i den kommende rettssaken.

Rettssaken

[rediger | rediger kilde]
Tårnet i Rouen, der hun var innesperret under rettssaken, har blitt kjent som Jeanne d’Arc-tårnet. Under et av sine fluktforsøk hoppet hun ut fra et annet tårn, som trolig var av lignende konstruksjon.

Kjetterirettssaken hadde politiske årsaker. Hertugen av Bedford gjorde krav på den franske tronen på sin brorsønn kong Henrik VI av Englands vegne. Hun hadde bidratt til å gjøre kroningen av motstanderen Karl VII mulig, så det var viktig å fordømme henne for å underminere Karls legitimitet. Rettssaken ble innledet den 9. januar 1431 i Rouen, som var sete for den engelske okkupasjonsmakten. Den var inkonsekvent på mange punkter.

Jeanne forhøres i sin fengselscelle av kardinal Winchester. Av Hippolyte Delaroche, 1824, Musée des Beaux-Arts de Rouen

Ett av problemene var at biskop Cauchon agerte som dommer, noe som var utenfor hans jurisdiksjon.[40] Han ble utnevnt på grunn av sin støtte til det engelske styre som bekostet rettssaken. Ingen bevis eller vitnemål mot henne kunne bli funnet.[41] Uten slike bevis manglet retten grunn til å innlede rettssaken. Dessuten ble hun nektet forsvarere. Under den første offentlige eksaminasjonen klaget hun over at alle som var til stede var tilhengere av anklagersiden og bad om at representanter fra den franske siden skulle inviteres.[42]

Rettsdokumentene viser hennes bemerkelsesverdige intellekt. Notatenes mest berømte utveksling er en øvelse i subtilitet. «På spørsmål om hun visste at hun var i Guds nåde, svarte hun: Hvis jeg ikke er det, kan Gud sette meg der, og hvis jeg er, må Gud så beholde meg»[43] Spørsmålet er en vitenskapelig felle. Kirkens lære mente at ingen kunne være sikker på å være i Guds nåde. Hvis hun hadde svart ja, så hun ville ha dømt seg selv for kjetteri. Hvis hun hadde svart nei, så hun ville ha tilstått sin egen skyld. Notarius Boisguillaume forklarte senere at i det øyeblikket retten hørte dette svaret ble «de som avhørte henne stumme».[44] På 1900-tallet fant George Bernard Shaw denne dialogen så overbevisende at deler av hans skuespill Saint Joan er bokstavelige oversettelser av rettssakstranskripsjonen.[45]

Flere domstolsfunksjonærer vitnet senere om at betydelige deler av notatene fra rettssaken ble endret for å framstille henne i et dårligere lys. De tolv anklagepunktene som oppsummerer rettens avgjørelse motsier også den endrede rettsboken..[46]

Henrettelsen

[rediger | rediger kilde]
Jeanne d'Arcs død av Hermann Stilke (1803–1860)

Kjetteri var kun belagt med dødsstraff om det ble gjentatt flere ganger. Jeanne gikk med på å bære kvinneklær da hun sverget sin uskyld. Noen dager senere fortalte hun til et medlem av tribunalet «at en engelsk lord hadde tatt seg inn i fengslet og forsøkt å voldta henne».[47] Hun gikk tilbake til å bære mannsklær enten som en beskyttelse mot overgrep eller, ifølge Jean Massieus vitnemål, ettersom kjolen hennes hadde blitt stjålet og at hun ikke hadde noe annet å ha på seg.[48] Hun hadde forkledd seg til pasje under sin reise gjennom fiendeland og båret rustning i strid. Chronique de la Pucelle hevder at det forhindret overgrep da hun befant seg på slagmarken. Kirkemenn vitnet senere om at hun fortsatte å bære mannsklær i fengselet for å forhindre overgrep eller voldtekt.[49] Å bevare kyskheten var en berettiget grunn til å bære mannsklær: slike klær skulle ha forvansket et angrep og det ville væra mindre sannsynlig at menn oppfattet henne som et sexobjekt.[50] Hun henviste til rettens undersøkelser i Poitiers da hun fikk spørsmål om dette. Noe dokument fra dette finnes ikke bevart, men omstendighetene tyder på at kirkemennene i Poitiers hadde gått med på dette. Med andre ord, hun hadde som oppdrag å gjøre et mannsarbeid og derfor var det passende at hun kledde seg deretter.[51] Jeanne hadde kort hår under sine felttog og i tiden i fengslet. Hennes tilhengere, som teologen Jean Gerson, forsvarte hennes frisyre, det samme gjorde også inkvisitøren Jean Bréhal under den senere rettssaken.[52] Til tross for dette ble hun i rettssaken i 1431 dømt til døden.

Øyenvitner beskrev bålbrenningen den 30. mai 1431. Hun ble bundet til en høy påle i Vieux-Marche i Rouen. Der bad hun to av kirkemennene, Martin Ladvenu og Isambart de la Pierre, om å holde opp et krusifiks foran henne. En bonde laget et lite kors som hun satte på kjolen sin. Etter at hun hadde brent opp, skrapte engelskmennene vekk kullet for å vise hennes forkullede lik så at ingen skulle kunne påstå at hun hadde lyktes å komme unna med livet i behold. Deretter brente de liket to ganger til for at det skulle bli mindre aske og for å forhindre relikviesamling. De kastet levningene i Seinen. Bøddelen, Geoffroy Therage, oppga senere at han «... var svært redd at han skulle forbannes».[53]

Teater og opera

[rediger | rediger kilde]

Historien om Jeanne d'Arc har blitt dramatisert for teater og opera av Friedrich Schiller, Giuseppe Verdi, Pjotr Tsjajkovskij, Bertolt Brecht og flere andre.

Jeanne d'Arc i populærkultur

[rediger | rediger kilde]

Jeanne d'Arc ble omtalt i sanntids strategi videospillet Age of Empires II: The Age of Kings (1999). Hun er omtalt i den historiske kampanjen som bærer navnet hennes.[54]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ De Domremy... a Tokyo : Jeanne d'Arc et la Lorraine, Gerd Krumeich, side(r) 21-31, avsnitt, vers eller paragraf La date de la naissance de Jeanne d'Arc[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Joan of Arc biography, side(r) 82[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saint Joan of Arc, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saint-Joan-of-Arc, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, oppført som Joan of Arc, Find a Grave-ID 38672976, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, oppført som Joan of Arc, Find a Grave-ID 22152, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, oppført som Joan of Arc, Find a Grave-ID 7038, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Wallbank, Schrier, s. 281.
  8. ^ «Charles VI». Institute of Historical Research. Besøkt 9. mars 2010. 
  9. ^ «The Glorious Age of the Dukes of Burgundy». Burgundy Today. Besøkt 9. mars 2010. 
  10. ^ Wallbank, Schrier, s. 284
  11. ^ DeVries, s. 15–19.
  12. ^ Pernoud og Clin, s. 167.
  13. ^ DeVries, s. 24.
  14. ^ Pernoud og Clin, s. 188–189.
  15. ^ DeVries, s. 24, 26.
  16. ^ Pernoud og Clin, s. 10.
  17. ^ DeVries, s. 28.
  18. ^ Jacques Darc (1380–1440) var en bonde som var doyen, en lokal skatteinnkrever og organisator av byens forsvar. Han giftet seg med Isabelle de Vouthon (1387–1468), kalt Romée, i 1405. Deres øvrige barn het Jacquemin, Jean, Pierre og Catherine. Karl VII adlet Jacques og Isabelles familie den 29. desember 1429, dette gjorde at de fikk endre navn til du Lys.
  19. ^ Condemnation trial, s. 37 Arkivert 14. november 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 23. mars 2006).
  20. ^ Pernoud and Clin, s. 221.
  21. ^ Condemnation trial Arkivert 14. november 2014 hos Wayback Machine., s. 58–59 (besøkt 23. mars 2006).
  22. ^ DeVries, s. 37–40.
  23. ^ Nullification trial testimony of Jean de Metz. (besøkt 12. februar 2006)
  24. ^ Oliphant, kap. 2 (besøkt 12. februar 2006).
  25. ^ Richey, s. 4.
  26. ^ a b Vale, M.G.A., Charles VII, 1974, s. 55.
  27. ^ Historier og skjønnlitterære verk kaller ofte denne mannen andre navn. Noen kaller ham hertug av Dunois, og refererer til tittelen han fikk flere år etter Jeannes død. I hennes levetid foretrakk han å bli kalt ”bastarden av Orléans”, noe som av hans samtidige ble oppfattet som en ærestittel ettersom det viste at han skulle være søskenbarn av kong Karl VII. Dette navnet forvirrer ofte nåtidens lesere ettersom bastard er en vanlig forulempning i engelskspråklige land. ”Jean d'Orleans” er mindre presist, men ikke anakronistisk. For en kort biografi, se Pernoud og Clin, s. 180–181.
  28. ^ Perroy, s. 283.
  29. ^ Pernoud og Clin, s. 230.
  30. ^ DeVries, s. 74–83.
  31. ^ Fromme katolikker betraktet dette som bevis på at hun hadde et guddommelig oppdrag. I Chinon og Poitiers hadde hun forklart at hun skulle gi dem tegn på det i Orléans. Gjennom å løfte beleiringen fikk hun støtte av erkebiskopen i Embrun og teologen Jean Gerson, som skrev avhandlinger som støttet henne direkte etter denne hendelsen.
  32. ^ DeVries, s. 96–97.
  33. ^ Nullification trial testimony of Jean, Duke of Alençon (besøkt 12. februar 2006).
  34. ^ DeVries, s. 114–115.
  35. ^ DeVries, s. 122–126.
  36. ^ Lucie-Smith, s. 156–160.
  37. ^ DeVries, s. 134.
  38. ^ Gower, kap. 4 (besøkt 12. februar 2006). Mer tilbakeholdne er Pernoud og Clin, s. 78–80, DeVries, s. 135, samt Oliphant, kap. 6 (besøkt 12. februar 2006).
  39. ^ DeVries, s. 161–170.
  40. ^ Den andre rettssaken slo senere fast at Cauchon ikke hadde rett til å gjøre dette. Se Joan of Arc: Her Story, av Regine Pernoud and Marie-Veronique Clin, s. 108.
  41. ^ Nullification trial testimony of Father Nicholas Bailly. (Besøkt 12. februar 2006.)
  42. ^ Taylor, Craig, Joan of Arc: La Pucelle, s. 137.
  43. ^ Condemnation trial Arkivert 14. november 2014 hos Wayback Machine., s. 52.
  44. ^ Pernoud og Clin, s. 112
  45. ^ Shaw, George Bernard (2001): Saint Joan. Penguin Classics; nyutgivelse. ISBN 0-14-043791-6
  46. ^ Condemnation trial Arkivert 14. november 2014 hos Wayback Machine., s. 314–316.
  47. ^ Se Pernoud, s. 220, som siterer vitnemål fra tiggermunkene Martin Ladvenu og Isambart de la Pierre i appelldomstolen.
  48. ^ Nullification trial testimony of Jean Massieu. (Besøkt 12. februar 2006.)
  49. ^ Nullification trial testimony of Guillaume de Manchon. (Besøkt 12. februar 2006.)
  50. ^ Ifølge Adrien Harmand, som er ekspert på middelalderens klær, bar hun to lag med bukser, som var festet til trøyen på tyve steder. De ytre buksene var av lær. – Jeanne d’Arc, son costume, son armure (fr) (besøkt 23. mars 2006).
  51. ^ Condemnation trial, s. 78 Arkivert 14. november 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 12. februar 2006). Retrial testimony of Brother Seguin de Seguin, Professor of Theology at Poitiers, does not mention clothing directly, but constitutes a wholehearted endorsement of her piety.
  52. ^ Fraioli, Joan of Arc: The Early Debate, s. 131.
  53. ^ Pernoud, s. 233.
  54. ^ KorPassionist. «Age of Empires 2 HD Joan of Arc Campaign Cutscenes (English Ver.)». YouTube. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jeanne_d’Arc&oldid=24854609»