Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Vincent van Gogh

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vincent van Gogh
Vincent Willem Van Gogh
FødtVincent Willem Van Gogh
30. mars 1853[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Zundert[5][6]
Død29. juli 1890[1][2][3][7]Rediger på Wikidata (37 år)
Auvers-sur-Oise[5][8]
Auberge Ravoux (Auvers-sur-Oise, Den tredje franske republikk)
BeskjeftigelseKunstmaler, tegner, grafiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedKoninklijke Academie voor Schone Kunsten van Antwerpen
Partner(e)Sien Hoornik
Margot Begemann
FarTheodorus van Gogh
MorAnna Carbentus van Gogh
SøskenWil van Gogh (familierelasjon: søster)
Theo van Gogh (familierelasjon: bror)
Cor van Gogh (familierelasjon: bror)
Elisabeth van Gogh (familierelasjon: søster)
Anna Cornelia van Gogh (familierelasjon: søster)
NasjonalitetKongeriket Nederlandene[9]
Gravlagtcimetière d'Auvers-sur-Oise
tomb of Vincent and Theo van Gogh
Medlem avSociété française de gravure
Feltmalerkunst
Elev avAnton Mauve, Constant Cornelis Huijsmans
PeriodePostimpresjonisme,[10] ekspresjonisme
Kjente verk«Potetspiserne», Terrasse du café le soir, Stjernenatt, «Soverom i Arles», Solsikker, Self-Portrait with Bandaged Ear, Landscape with a Carriage and a Train, Wheatfield with Crows, Head of an Old Peasant Woman with White Cap, Portrett av Dr. Gachet, The siesta (after Millet)
Inspirert avAnton Mauve, Paul Gauguin, Willem Roelofs, Paul Cézanne, Peter Paul Rubens, Jean-François Millet, Katsushika Hokusai
BeskyttereGoupil & Cie
Signatur
Vincent van Goghs signatur
Vincent van Gogh på Commons

Vincent Willem van Gogh (nederlandsk uttale hjelp•info; født 30. mars 1853, død 29. juli 1890) var en nederlandsk postimpresjonistisk maler.

Vincent van Gogh elsket kunst fra en tidlig alder, men begynte ikke å male produktivt før han var nesten 30 år. I de resterende sju årene av sitt liv malte Van Gogh mer enn 2000 verk, bestående av 900 malerier og 1100 skisser og tegninger. Van Gogh var ansatt hos ulike kunsthandlere, blant annet i London, Paris og Haag, før han ble maler på heltid. Han fikk liten anerkjennelse i sin levetid. Kun et fåtall personer visste om kunstneren Van Gogh, og selv fikk han kun solgt ett maleri mens han levde.

Han begynte sin kunstnerkarriere i 1881. De første årene malte han tungsindige malerier, eksempelvis Potetspiserne. Etter en periode i Paris dro han i februar 1888 til Arles i Sør-Frankrike, og dette førte til en dramatisk endring i hans kunstneriske uttrykk. Bildene hans ble lysere, med klarere farger, og han begynte å male motiver fra landskapet rundt seg. Noen av Van Goghs mest kjente verk fra tiden i Sør-Frankrike er Stjernenatt og Portrett av Dr. Gachet. Flere av Van Goghs malerier har oppnådd noen av de høyeste prisene i kunsthistorien. Maleriet Portrett av Dr. Gachet ble i 1990 solgt for 144 millioner dollar (rundt 800 millioner kroner). Nesten alle av hans malerier er samlet i Van Gogh-museet i Amsterdam og Kröller-Müller-museet nær Otterlo.

Van Gogh produserte de fleste av sine verk gjennom en periode på ti år. Han led mest sannsynlig av mange sinnslidelser, blant annet bipolar lidelse, og begikk muligens[11][note 1] selvmord i 1890. Hans berømmelse vokste fort etter hans død, og en lang rekke kunstnere etter Van Goghs levetid har nevnt ham som en inspirasjonskilde.[12]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

1853–1877: Tidlig liv i prestefamilie

[rediger | rediger kilde]
Vincent rundt 1873, da han var 19 år.

Vincent ble født i den lille landsbyen Zundert i syd-Nederland, like ved grensen til Belgia. Han var sønn av presten Theodorus van Gogh og Anna Cornelia Carbentus. Nøyaktig ett år før hans fødsel, hadde de fått sønnen Vincent Willem, men han døde samme dag.[13] Ekteparet fikk tre gutter og tre jenter, blant annet Theo van Gogh, som var fire år yngre.[14] Som barn var Vincent en stille og innadvendt gutt. Tidlig utdanning for Vincent var begrenset, for eksempel gikk han på en skole hvor én lærer underviste rundt 200 elever. I åtteårsalderen begynte Vincent på den lokale landsbyskolen, men ett år senere startet han med hjemmeundervisning. Deretter gikk han noen år på kostskoler, men ble ofte hjemmeværende fordi faren ikke kunne betale for skolegangen.

Vincent viste fra en tidlig alder stor interesse for kunst. Tegneferdighetene ble større og større gjennom ungdomsårene, noe som resulterte i at Vincent fort bestemte seg for å bli kunstner. Hans opprinnelige planer var å bli prest, slik som faren, men denne planen måtte han etterhvert gi opp, noe som skuffet Vincents far. I mars 1868, da Vincent var 15 år, sluttet han på skolen, og vendte hjem til Zuendert.

16 år gammel ble Vincent den yngste betjenten i en kunsthandelbutikk i Haag, Goupil & Cie. Denne kunsthandelen ble opprinnelig drevet av hans onkel, Vincent van Gogh, som hadde blitt partner i kunsthandelen Goupil i Paris. I 1872 begynte Vincent å skrive med sin yngre bror Theo. 1. januar 1873 fikk han jobb hos Goupil & Cie, i Brussel-filialen. I juni samme år ble Vincent omplassert til filialen i London. Han ble forelsket i husvertinnens datter, men hun var allerede forlovet med en tidligere leieboer, noe som førte til en depressiv periode for Vincent.

I 1873 og 1874, da Vincent var mellom 20 og 21, ble han stasjonert flere steder ved hovedkontoret i Paris og kontoret i London. Depresjonen fortsatte. Vincents onkel ble svært skuffet da nevøen fikk sparken i april 1873. Vincent jobbet videre som lærer i Ramsgate, sør i England, og deretter som assistentpredikant i Isleworth. Den 4. november holdt han sin første preken. Han malte svært lite i disse årene, og forøvrig de ti neste, men lagde enkelte tegninger.[15]

Huset i Cuesmes, i Mons kommunen i Belgia, hvor Vincent bodde frem til 1880. Det var her han fant ut at han ville bli kunstner.

1877–1885: Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Fra januar 1877 vendte Van Gogh tilbake til Nederland. Han arbeidet en kort periode ved en bokhandel i Dordrecht, men i mai flyttet han tilbake til Amsterdam. Her i hovedstaden forberedte Van Gogh seg til å ta artium, som skulle gi ham tilgang til teologistudiene. Han bodde hos sin onkel, Johannes van Gogh, som var kommandant på et marineverft i Amsterdam. I 1878 avsluttet han studiene, uten å ha tatt artium. Dette valget ble tatt blant annet fordi han ikke interesserte seg for språkfagene, som da var latin og gresk. Han fulgte en kort opplæring på misjonærskolen i Laken ved Brussel. I desember 1878 ble han sendt til Borinage i Vallonia, hvor han blant annet jobbet som lekpredikant blant gruvearbeidere.

I 1881, i en alder av 27, eksperimenterte Van Gogh med ulike teknikker og stiler med ulike motiver og perspektiver. Han malte mye av datidens primærnæringer, slik som bondelivet, og gruvearbeidere og kullgruver.[16][17] Det var i denne perioden Van Gogh begynte sin kunstnerkarriere. Han laget mange ekspressive skisser og tegninger, der han lot seg inspirere av mestere som Rembrandt og Millet. I 1880 stiftet han vennskap med den unge, belgiske maleren Anthon van Rappard. Han fikk nå også penger fra sin yngre bror Theo.

Nå startet en eksplosiv, men dramatiske odyssé, som varte i knappe ti år. Vennskapet med van Rappard tok slutt etter en misforståelse, noe som hadde en følelsemessig effekt for Van Gogh. Han utførte mange av verkene sine i Brussel, hvor han forble et halvt år til.

«Potetspiserne», fra 1885, Van Gogh-museet

De neste fem årene bodde Van Gogh hos sine foreldre, som i mellomtiden hadde flyttet til Etten i Noord-Brabant. Han fortsatte med å konsentrere seg om kunsten i denne perioden, og laget utallige tegninger og malerier, som stadig ble bedre.[16] Til å begynne med ble han tiltrukket av idéen om å tegne for tidsskrifter og tjene til livets opphold på den måten, men etter en stund ga han opp dette målet.

Van Gogh bodde etter hvert for seg selv i Haag, byer i Drenthe, og i Nuenen. Han innviklet seg inn i et problematisk forhold med «Sien», som egentlig het Christine Hoornik. Hun var en fattig kvinne med alkoholproblemer og med fortid som prostituert.[16] Hun fødte i 1882 en sønn, men det er aldri blitt funnet beviser for at Vincent er faren. Forholdet skrantet og Sien og Van Gogh skiltes.

Vincent kom stadig i problemer, blant annet havnet han ofte i krangel med sine foreldre. I 1885 døde faren, noe som ble vanskelig å bearbeide for Vincent. Den lokale presten forbød sine soknebarn å posere for Van Gogh. Han måtte ofte vente lenge på hjelp fra sin bror Theo, som han ble stadig mer avhengig av. Men i sitt arbeid gjorde han fremskritt. Gjennom sine nesten to års opphold i Nuenen malte han nesten 200 oljemalerier. Mange av maleriene i denne perioden var naturlandskap og noen bypanoramaer.

I sine malerier fra denne perioden fremstilte Van Gogh ofte det harde livet til bøndene. I slutten av april 1885 malte et av sine mest anerkjente malerier, det ytterst ekspressive, men mørke Potetspiserne. Interesse for Van Goghs malerier økte, og han viet derfor mer og mer tid til maleriene.

«Skallen av skjelett med en brennende sigarett», fra 1885 til 1886. Kröller-Müller-museet

1885–1886: Akademisk fiasko

[rediger | rediger kilde]

I november 1884 flyttet Van Gogh til Antwerpen hvor han leide en liten hybel. I januar året etter, da han var 33 år gammel, skrev han seg inn på kunstakademiet i Antwerpen. Årsaken til at han ville ta akademisk utdanning baserte seg mye på at Van Gogh følte han trengte større malerferdigheter.

Van Gogh hadde lite penger, noe som gjorde at han spiste dårlig. Mye av pengene gikk til å få tak i materialer til maleriene. Helsen var langt fra god, mye på grunn av dårlig kosthold og sigarettrøyking. Han ble alvorlig syk og mistet noen tenner.[18] I tillegg ble det konstatert at han hadde syfilis.[note 2]

På tross av sin beundring for koloritt og penselføringen til Rubens, holdt Van Gogh bare ut i tre måneder ved akademiet; han overarbeidet og ble fort utmattet. En av lærerne var Eugène Siberdt. Van Gogh mislikte akademiet, og avsluttet derfor utdanningen, men han tok artium i høyere kompetanse innenfor maling og tegning. I disse periodene ble Van Gogh interessert i japansk kunst.

1886–1889: Paris

[rediger | rediger kilde]

I mars 1886 forlot han Belgia. Han flyttet inn hos Theo i Paris, på Rue Ie Pie 47 i Montmartre, der han fikk sitt eget atelier. Dette året ble hans gjennombrudd som kunster, men han oppnådde langt ifra global anerkjennelse.

«Såmannen» fra 1888 ved Kröller-Müller-museet.

Han ble senere venn med Henri de Toulouse-Lautrec, Camille Pissarro, Claude Monet og Émile Bernard,[16] og hadde også sterk beundring for Adolphe Monticellis blomsterstilleben. Romantikkmaleren Eugène Delacroix og den allegoriske Pierre Puvis de Chavannes ble også bekjente med Van Gogh.

Samtidig ble han imponert over den japanske postkort-kunsten, som han ivrig samlet på. Samlingen hans omfattet til slutt omkring 400 stykker.[19] Enda viktigere er hans kontakt med den franske impresjonismen. Han kom egentlig ti år for sent til å oppleve dens pionértid. Serien Salons des Impressionistes var forbi og Paul Signac, som han ofte malte sammen med i Asnières, kjempet som postimpresjonist med divisjonismen. Georges Seurat, Paul Gauguin, Camille Pissarro og Armand Guillaumin var i hans bekjentskapskrets.[19]

Forholdet mellom Vincent og Theo var vanskelig en tid, og først mot slutten av Vincents opphold normaliserte det seg. Også i denne perioden arbeidet Van Gogh utrettelig, noe som igjen ble en belastning for helsen. Han ble stadig mer selvsikker i sin svært personlige malerstil, og følte han kunne oppnå suksess i den moderne kunstverden.

1889–1890: Saint-Rémy

[rediger | rediger kilde]

Maleren Paul Gauguin kom i krangel med Van Gogh, noe som resulterte i at Van Gogh skar av seg deler av øret med et barberblad.[20][21] Da Theo fikk høre om dette, dro han til Arles for å se til broren. Etter noen få uker på sykehuset vendte Van Gogh tilbake til arbeidet. Han fikk imidlertid raskt nye anfall, og ble derfor igjen sendt til sykehuset.[20] Mange av innbyggerne i Arles påsto at Van Gogh var en farlig mann, som ikke burde gå fri.[20] Det ble derfor til at Van Gogh valgte å reise til en klinikk i Saint-Rémy, noen mil nord for Arles.[20] Han skrev seg selv inn ved klinikken, noe som må bety at Van Gogh ble mer og mer klar over sine sinnslidelser, som kom til å utvikle seg til det verre de påfølgende månedene.

«Ved evighetens port», fra 1890, Kröller-Müller-museet
«Selvportrett med bandasjert øre», fra 1889.

Til å begynne med hadde Van Gogh nok med å male utsikten fra vinduet i rommet sitt, og gjorde flere malerier fra det perspektivet, til tross for jerngitteret som dekket vinduet. Utsikten dekket hovedsakelig hagen utenfor klinikken. Han var glad i de grønne markene med sypresser og oliventrær, og de blåfiolette fjellene i bakgrunnen. Hagen og området i Saint-Rémy var inspirasjonskilder for Van Gogh, som likte oppholdet ved klinikken, og syntes det var vemodig å være bort i lengre perioder.[20] Ved solnedgang sto silhuettene av de sørgmodige furuene som utsøkte store kniplinger mot den blekt sitrongule himmelen. Om og om igjen malte han hveteåkeren i mange forskjellige fargetoner, med fjelltoppene og skyene i den grønnlige himmelen som bakgrunn.

Han belaget seg på å bli lenge ved klinikken, der det var flere ledige rom som Van Gogh kunne arbeide i. De andre pasientene kom ofte for å se ham male, noe Van Gogh var positiv til.[20] Han lagde svært mange malerier ved klinikken, blant annet også fordi han stadig hadde som mål å kunne forsørge seg selv. Det hastet, fordi broren Theo hadde stiftet en familie, og trengte lønnen sin selv.[20] Han produserte derfor enda flere malerier enn vanlig, og flere kjente malerier ble malt under oppholdet i Saint-Rémy.

Under oppholdet i Saint-Rémy fikk Van Gogh lov til å gå turer, og kunne enkelte ganger også besøke hjembyen.[20] Sykdommen utviklet seg til det verre, men han malte som aldri før, og var på høydepunktet i effektivitet.

1890: Siste leveår

[rediger | rediger kilde]

Fra mai 1889 til 1890 gjennomgikk Van Gogh nye psykiske lidelser. Det er generelt akseptert at Van Gogh skjøt seg selv i brystet med et skytevåpen den 27. juli 1890. Dagen etter ble han behandlet av leger, som ikke hadde muligheten til å operere. Han døde den 29. juli, mest sannsynlig av en betennelse som følge av kuleskuddet.

Ved Van Goghs bortgang fantes det godt over 800 brev, hvorav minst 600 var mellom Vincent og broren Theo.[22] Ett av hans siste brev til broren sier: «Du vet at jeg setter mitt liv inn på mitt arbeid, og at det halvveis har kostet min forstand…».[20]

Vincent van Gogh ble begravd dagen etter, med et oppmøte på rundt 30–40 sørgende. Ved Van Goghs død var det kun en håndfull antall mennesker som kjente til hans malertalent, og selv om Van Gogh fikk oppleve litt suksess mot slutten av hans liv, var det først etter hans død at verkene ble verdenskjente, men som har medført at Van Gogh anses som en av verdens største kunstnere gjennom kunsthistorien.[19][23]

Malerkunsten og sjanger

[rediger | rediger kilde]

Claude Monets impresjonisme var hovedsjangeren for Van Gogh, som senere utviklet seg til postimpresjonisme. Disse sjangrene var totalt nyskapninger i forhold til datidens vanlige malersjangre. Impresjonismen skilte seg dramatisk ut ved å sette fokuset, ikke på motivene, men av inntrykket de fikk av naturen og landskapet. Maleriene måtte ikke være realistiske, tvert imot; riktige størrelser på objekter og motiver ble ofte utelukket. Og maleriene inneholdt gjerne sterke, ensartede farver. Van Goghs malerier bestod ofte av kun ett objekt, som en blomstervase, et tre eller et soverom. Enkelte impresjonister malte lyskildene svært forenklet, for eksempel en lampe med gul sterk farge rundt lyspæren, for å vise at den lyser opp rommet. Maleriene var på denne måten preget av en enkel og minimalistisk atmosfære, det måtte ikke gjøres for komplisert eller for detaljert. Bildene var lette og rolige, med utsnitt som reflekterte en farverik verden.[19]

«Nattcaféen» (1888)

Maleriene hadde ofte sterke farver.

istedenfor for å forsøke å reprodusere akkurat det jeg ser, bruker jeg farver for å kunne uttrykke meg bedre

Vincent van Gogh[19]

Hans dramatiske farvebruk for å formidle følelser hadde en direkte påvirkning på retninger innenfor fauvisme og ekspresjonisme, og effekten har fortsatt gjennom mye av kunsten i det 20. århundre.

Teknikk og utførelse

[rediger | rediger kilde]

Tidlig i karrieren ble Van Gogh kjent med den franske maleren Georges Seurat. Seurat utviklet en optisk malerstil som ble kalt pointillisme, der han malte små farvede prikker ved siden av hverandre. På avstand ser det ut som om de smelter i hverandre. Van Gogh benyttet seg enkelte ganger av denne malerstilen, og dette kan sees i hans portrettmalerier. Van Gogh eksperimenterte også med den såkalte plain air-metoden, eller friluftsmaleri. Dette var en teknikk svært mange impresjonister benyttet seg av.

Det var generelt vanskelig for Van Gogh å få tak i maling, lerret, pensler og nødvendig utstyr, hovedsakelig på grunn av dårlig råd og behov for pengestøtte. Van Gogh solgte nemlig kun ett maleri gjennom sin karriere.[19] Broren Theo gav mange økonomiske bidrag og sendte ofte forsyninger flere ganger om dagen. Van Gogh var mer eller mindre avhengig av brorens bidrag; i ett av hans mange brev til broren, skrev han i 1889: «Kjære Theo, jeg må be deg om å sende noen vanlige malerpensler så raskt som mulig … Send seks av hver sort, er du snill (…)».[19]

Helsens innvirkning på kunsten

[rediger | rediger kilde]
Vincent van Goghs «Stjernenatt» (1889)

I ettertid kan en sterk argumentere mot at Van Goghs psykiske helse påvirket malerkarrièren. Selv mente han at sykdommen bare var reflektert gjennom hans malerier, og ikke mer.[24] Van Gogh var preget av dype depresjoner, fortvilelser og humørsvingninger, samtidig fikk han utallige epilepsianfall gjennom nesten hele livet. Dette ga uunngåelig bildene emosjonelle intensiteter og personlighet. Han la seg selv inn ved sinnssykehuset i Saint-Rémy, og ble der til han begikk selvmord.[19] Oppholdet på sykehuset ble beskrevet av hans lege som: «Pasienten, som for det meste var rolig, hadde en rekke voldsomme anfall, som varte fra en uke til en måned (…). Under anfallene ble han grepet av en forferdelig redsel».[19] Enkelte ganger prøvde Van Gogh å forgifte seg selv med å spise maling eller parafin.[19] Van Gogh hadde også høyst sannsynlig bipolar lidelse, en sykdom som kort fortalt ødelegger likevekten mellom stabil opptur/nedtur-følelse, men som også gir andre symptomer, som blant annet hallusinasjoner. Sykdommene satt derimot ingen grenser for effektiviteten for Van Gogh, og mot slutten av sin levetid malte han opp til ett maleri om dagen.[16]

Enkelte historikere hevder også at Van Gogh enkelte ganger fikk blyforgiftning som resultat av å bruke bly i maleriene.[25] En av helseskadene ved blyforgiftning er nemlig evnen til å absorbere lys gjennom øynene, og historikere hevder derfor at de spesielle lyskildene i Van Goghs malerier, slik som i Stjernenatt, er et resultat av skade på øynene hans. Bly kan nemlig føre til opphovning av netthinnen, som kan få lyset til å bevege seg i sirkler rundt objekter.[25] Dette var kanskje bare en teknikk Van Gogh utviklet selv, og var muligens ikke påvirket av noen ytre årsaker. Det hevdes også at han drakk absint,[26] som i store mengder kan ha forandret fargekvaliteten rundt ham.[25]

Van Goghs malerkunst var derfor svært preget av hans skiftende helsetilstand. Maleriet Stjernenatt skildrer den overveldende og dramatiske stjernenatten over Saint-Rémy (se høyre bilde). Van Gogh malte en himmel med virvlende, havliknende linjer ispedd stjerner, som nærmest eksploderer som fyrverkeri. Legg merke til de hvite strømmene som tvinner seg sammen inn i en galakseliknende modell. Alt dette var mye et resultat av Van Goghs psykisk helse, og konsekvensene ledet kanskje til sist til hans selvmord i 1890.[trenger referanse]

Van Gogh i ettertid

[rediger | rediger kilde]

Historien om Van Goghs relativt tragiske liv, fylt med enorm kunstvilje og triumfer, har blitt en legende i kunsthistorien.[16] Hans verk er noen av de mest ettersøkte verden rundt, og hans innflytelse på andre malere har vært svært betydelig. Flere av hans malerier har oppnådd noen av de høyeste prislappene av alle kunstmalerier, enkelte langt over 100 millioner USD.[16] Kun Pablo Picasso og en håndfull andre kunstnere ligger ved siden av Van Gogh, når det gjelder høyeste pris på kunstverker.

I de siste leveårene spredte anerkjennelsen seg til Frankrike og Belgia. Kona til Theo van Gogh hjalp til med kunstkarrieren, også etter Vincents død. Flere brev de sendte til hverandre ble publisert, noe som økte mystikken rundt Vincent van Goghs bidrag til kunsten. Det at han døde ung, og at han var en dedikert og lidende kunstner, bidro til vurderingen av ham. Anerkjennelsen nådde sitt toppunkt i Europa før første verdenskrig, og mot slutten av den andre. På grunn av den økonomiske krisen i Frankrike og Tyskland etter krigen, ble mange av malerisamlingene oppløst[27] og derfor ble mange malerier spredt verden rundt, plassert i ulike gallerier. I senere tid har det blitt utgitt utallige bøker, filmer og artikler om hans liv, som igjen øker hans popularitet.[28]

Don McLean ga i 1972 ut sangen "Vincent", som er en hyllest Vincent van Gogh. Denne sangen er også kjent fra innledningsordene «Starry starry night».

Bildegalleri

[rediger | rediger kilde]

Selvportrett

[rediger | rediger kilde]

Van Gogh malte mange selvportretter. Mange av portrettene er gjort som en speilrefleksjon, ofte fra livet og opp. Andre viser kun ansiktet. Han sto for tilsammen 37 selvportretter mellom 1886 og 1889.[29]

  • «Selvportrett med pipe», 1886
    «Selvportrett med pipe», 1886
  • «Selvportrett », 1888
    «Selvportrett », 1888
  • «Selvportrett»
    «Selvportrett»
  • «Selvportrett»
    «Selvportrett»
  • «Selvportrett med pipe og stråhatt»
    «Selvportrett med pipe og stråhatt»
  • «Selvportrett», 1889, Musée d'Orsay
    «Selvportrett», 1889, Musée d'Orsay

Blomster og trær

[rediger | rediger kilde]
  • «Vase med tolv solsikker» (1888)
    «Vase med tolv solsikker» (1888)
  • «Blomstrende pæretre» (1888)
    «Blomstrende pæretre» (1888)
  • «Den Rosa Hagen» (1888)
    «Den Rosa Hagen» (1888)
  • «Solsikker» (1888)
    «Solsikker» (1888)
  • «Stilleben med fire solsikker» (1887)
    «Stilleben med fire solsikker» (1887)

Iriser

[rediger | rediger kilde]
  • «Arles med Irises»
    «Arles med Irises»
  • «Irises» (1889)
    «Irises» (1889)
  • «Irises» (1889)
    «Irises» (1889)
  • «Irises» (1889)
    «Irises» (1889)
  • «Irises» (1890)
    «Irises» (1890)

Andre

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ I Van Gogh: the Life, en biografi utgitt i 2011, hevder forfatterne Steven Naifeh og Gregory White Smith at Van Gogh ikke begikk selvmord, men ble drept ved en ulykke av to gutter som hadde en pistol med funksjonssvikt. Se denne artikkelen for videre info. «Van Gogh did not kill himself, authors claim». BBC News. Historikere diskuterer fortsatt hvorvidt dødsfallet var en ulykke eller ikke.
  2. ^ Dokumentasjonen på at han hadde syfilis er tvilsom, og kommer hovedsakelig fra barnebarn av Van Goghs lege dr. Gachet. Se boka Tralbaut (1981), s.177–178

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Vincent Willem van Gogh, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b RKDartists, «Vincent van Gogh», RKD kunstner-ID 32439[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ West-Brabants Archief, westbrabantsarchief.nl, oppført som Vincent Willem van Gogh[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b RKDartists, RKD kunstner-ID 32439[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ westbrabantsarchief.nl[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 7750, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 7750[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 2206, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ https://www.oxfordartonline.com/page/impressionism-and-post-impressionism/impressionism-and-postimpressionism.
  11. ^ Ravoux, Adeline: «Letter to n/a, written 1956 in Auvers-sur-Oise». Oversatt og redigert av Robert Harrison.
  12. ^ Rewald, John. «The posthumous fate of Vincent van Gogh 1890–1970». Museumjournaal, August–September 1970. Republished in Rewald (1986), 248
  13. ^ Vincent Van Gogh Biography, Quotes & Paintings. The Art History Archive. Retrieved 12 July 2011.
  14. ^ Pomerans (1997), 1
  15. ^ Tralbaut (1981), s.25–35
  16. ^ a b c d e f g http://www.vangoghgallery.com Van Gogh Gallery og «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. april 2012. Besøkt 10. april 2012. .
  17. ^ McQuillan, Melissa. Van Gogh.
  18. ^ Callow, Philip. Bok: Vincent van Gogh: A Life. s184
  19. ^ a b c d e f g h i j Gabrielsen, Stein (2003). Kunst og følelser: Vincent van Gogh - Store kunstnere.
  20. ^ a b c d e f g h i Lande , Marit (2003). Med ild i sjelen: Vincent van Gogh.
  21. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. april 2012. Besøkt 10. april 2012. 
  22. ^ «Van Gogh as letter-writer». Van Gogh Museum Amsterdam. Retrieved December 10, 2011.
  23. ^ http://entoen.nu/vincentvangogh (nederlandsk)
  24. ^ Hulsker (1990), Vincent and Theo van Gogh; A dual biography, s. 390 og 404
  25. ^ a b c «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. desember 2013. Besøkt 16. desember 2013.  Van Gogh's Mental and Physical Health.
  26. ^ Callow, Philip. Vincent van Gogh: A Life s253.
  27. ^ [1] Life Magazine, Vincent van Gogh The Dutch Master of Modern Art has his Greatest American Show, October 10, 1949, pp. 82-87]Retrieved July 2, 2010
  28. ^ National Gallery of Art, Washington DC Arkivert 17. april 2006 hos Wayback Machine. Retrieved July 2, 2010
  29. ^ Encyclopedia of Irish and World Art, art of self-portrait[død lenke]. Retrieved 13 June 2010.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vincent_van_Gogh&oldid=24083188»