hepatitt

De fleste tilfellene av hepatitt er forårsaket av virus. En del virus har leveren som sitt spesielle målorgan, og disse virusene kalles hepatitt A-virus (HAV), hepatitt B-virus (HBV), hepatitt C-virus (HCV), hepatitt D-virus (HDV) og hepatitt E-virus (HEV).

I andre tilfeller er leverbetennelsen ledd i en sykdom som rammer hele kroppen (systemisk sykdom). Det er for eksempel tilfelle ved infeksjon med cytomegalovirus og Epstein-Barr-virus (mononukleose).

Alkohol, fettlever, medikamenter og autoimmune sykdommer er eksempler på ikke-infeksiøse årsaker til hepatitt. Kreft og metastaser i leveren kan også gi hepatitt.

Diagnosen stilles vanligvis gjennom sykehistorien, klinisk undersøkelse og blodprøver. Ultralyd og leverstivhetsmåling (elastografi) gjøres vanligvis for å avgjøre om sykdommen har gitt kroniske leverskader og hvor alvorlig sykdommen er.

Leverbiopsi kan enkelte ganger være aktuelt for å avgjøre hva slags leversykdom det er snakk om, og kan også bidra til å avklare om sykdommen er akutt eller kronisk og hvor alvorlig sykdommen er.

Hepatitt A skyldes hepatitt A-virus (HAV). Hepatitt A smitter vanligvis gjennom vann og mat som er forurenset med avføring fra personer som har hepatitt A. Sykdommen forekommer hyppigst i land med dårlig hygiene. For å unngå smitte, bør man i områder der hepatitt A er utbredt unngå springvann og rå grønnsaker eller salater som man ikke har skylt godt selv.

Pasienter med hepatitt A i Norge er ofte smittet utenlands, men det har vært epidemier med hepatitt A her, senest i 2021. Hepatitt A blir aldri kronisk. Det finnes ingen medikamentell behandling å tilby pasientene, bortsett fra behandling som lindrer symptomene.

Vaksine eller gammaglobulin gitt til nære kontakter av hepatitt A-pasienter vil ofte hindre at de utvikler sykdom dersom det blir gitt kort tid etter smitte, selv om kontaktene skulle være smittet. Ved reise til områder hvor det er risiko for smitte med hepatitt A-virus, kan det være aktuelt med vaksinasjon. To doser av vaksinen gir antakelig livslang beskyttelse.

Hepatitt B skyldes hepatitt B-virus (HBV). Symptomene og funnene er stort sett som ved hepatitt A. I motsetning til hepatitt A, kan imidlertid hepatitt B hos noen gi en kronisk infeksjon. Dette innebærer risiko for skrumplever (levercirrhose) og også for leverkreft.

Hepatitt C skyldes hepatitt C-virus (HCV).

De færreste som smittes med HCV får sykdomssymptomer som tegn på akutt hepatitt. Likevel regner en med at flertallet (opptil 80 prosent) av dem som blir smittet med HCV blir bærere av virus, og en stor del av dem utvikler en form for kronisk leversykdom. Mange får påvist laboratoriemessige tegn til hepatitt C tilfeldig ved en rutinemessig blodprøve, ofte flere år etter smittetidspunktet. Leversykdommen vil hos mange være nokså uskyldig, men en del vil senere utvikle alvorlig leversykdom med levercirrhose. Cirrhose medfører en viss risiko for kreftutvikling i leveren, men lavere enn ved hepatitt B.

HCV har om lag de samme smitteveier som HBV, men viruset smitter i de fleste sammenhenger ikke så lett som HBV. For eksempel er mor-barn-smitte under fødsel med HCV mindre vanlig, og risikoen for smitte gjennom sex er lav. De fleste smittes via blod ved sprøytedeling, men også uhell der man stikker seg med infisert utstyr kan være en årsak. I mange u-land er det grunn til å anta at smitte i stor grad skjer ved gjenbruk av sprøyter og nåler i helsevesenet. Det er i dag liten risiko for HCV-smitte gjennom blod og blodprodukter, i alle fall i vår del av verden. Den viktigste risikogruppen for kronisk hepatitt C i Norge er personer som har injisert rusmidler.

Vi har ingen vaksine mot hepatitt C. Behandlingen av kronisk hepatitt C har imidlertid gjennomgått store forbedringer, og i 2014 kom et gjennombrudd med utvikling av nye og mer effektive medikamenter som virker mot alle de ulike variantene av HCV. I dag vil medikamentell behandling med tabletter utrydde HCV hos de fleste pasienter med hepatitt C. Behandlingen varer vanligvis 8–12 uker. Mens de mest effektive midlene i starten var kostbare og forbeholdt enkelte pasientgrupper, er behandlingen nå (siden 2018) tilgjengelig gratis for alle som er smittet med HCV, uansett grad av leversykdom.

Forekomsten av hepatitt C har falt betydelig de siste årene som resultat av målrettet arbeid og utvikling av mer effektiv behandling. Ved inngangen til 2021 var det 3700 personer som levde med hepatitt C i Norge, mot over 10 000 i 2017. Helsedepartementet lanserte i 2018 en nasjonal strategi for å eliminere HCV, i tråd med anbefalinger fra WHO.

Hepatitt D skyldes hepatitt D-virus (HDV), som er et inkomplett virus. Bare personer som enten på forhånd er infisert med HBV, eller som samtidig infiseres med HBV, kan få HDV-infeksjon. Forebyggende tiltak mot HBV beskytter derfor mot HDV-infeksjon.

Hepatitt E skyldes infeksjon med hepatitt E-virus (HEV). Dette smitter på samme måte som hepatitt A-virus gjennom mat forurenset av avføring som inntas gjennom munnen. Hepatitt E forekommer dels sporadisk og dels i epidemier, hvorav de fleste store har vært vannbårne epidemier i Asia. Hepatitt E har ofte et spesielt alvorlig forløp hvor om lag én av fem dør hos gravide. Sykdommen blir aldri kronisk. Noen få tilfeller av hepatitt E er diagnostisert i Norge hos personer som har vært i Asia.

Utenom hepatittvirus A, B, C, D og E er det særlig cytomegalovirus og Epstein-Barr-virus som kan være årsaken til hepatitt. Disse to virusene gir mononukleose, ofte kalt «kyssesyken». Flere andre virus kan også ramme leveren.

Andre mikroorganismer enn virus gir sjelden hepatitt. Bakterier kan gi abscess i leveren. I forbindelse med alvorlige bakterielle infeksjoner kan blodprøvene vise tegn til at leveren er påvirket.

Ved alvorlige invasive infeksjoner med soppen Candida albicans kan leveren bli alvorlig og utbredt rammet. Også enkelte parasittsykdommer kan gi leverbetennelse.

Alkoholrelatert hepatitt (tidligere kalt Alkoholisk hepatitt) er et sykdomsbilde med kliniske og biokjemiske tegn til akutt hepatitt, og som skyldes inntak av en større mengde alkohol. Det kliniske bildet skiller seg ikke vesentlig fra sykdomsbildet ved akutt viral hepatitt, og kan variere fra meget lette symptomer til alvorlig leversykdom med høy mortalitet. I typiske tilfeller har pasienten kvalme, nedsatt matlyst, vondt i leverregionen og iblant andre leverrelaterte symptomer som gulsott. Alkoholrelatert hepatitt forekommer både hos tidligere leverfriske og hos personer som fra tidligere har kronisk alkoholrelatert leversykdom. Det er ingen spesifikk behandling for alkoholrelatert hepatitt utover å avholde seg fra alkoholinntak. Behandlingen tar i hovedsak sikte på å forebygge og behandle komplikasjoner.

Medikamentutløst hepatitt (også kalt legemiddelindusert hepatitt) er en betennelsesreaksjon i leveren som skyldes medikamenter, naturlegemidler, vitaminer og andre kosttilskudd, urter eller urtete. Tilstanden er en viktig årsak til at medikamenter og naturlegemidler trekkes fra markedet. En lang rekke medikamenter kan gi leverskade, med varierte kliniske bilder og forskjellige biokjemiske og histologiske forandringer. Diagnosen kan iblant være vanskelig å stille og krever da at man har utelukket andre vanlige årsaker til hepatitt, i tillegg til en detaljert medikamenthistorie. Medikamenter som brukes til behandling av tuberkulose, er blant de medikamenter som hyppigst gir biokjemiske tegn til leverbetennelse, men også ulike antiepileptiske medisiner og antibiotika er blant midlene som ofte kan gi medikamentutløst hepatitt.

Mekanismen bak betennelsen er oftest en immunologisk-allergisk reaksjon overfor medikamentet, som oppstår selv om man tar vanlige doser. I andre tilfeller av medikamentell leveraffeksjon får man en toksisk skade som følge av overdosering, for eksempel med paracetamol. En tredje form for medikamentell leverskade er preget av tegn til gallestase, noe som skyldes at medikamentet påvirker galleproduksjonen. I noen tilfeller er flere mekanismer involvert ved medikamentell leverskade.

Toksisk hepatitt er en leverbetennelse som skyldes toksisk (giftig) effekt på leveren av alkohol eller kjemiske substanser i kjemikalier (f.eks. rensemidler eller ugressmidler), sopp, medikamenter, naturlegemidler eller andre årsaker til medikamentutløst hepatitt.

Hvit fluesopp er den vanligste årsaken til soppdødsfall i Europa og den soppen som hyppigst gir toksisk hepatitt i Norge.

Autoimmun hepatitt er en kronisk hepatitt av ukjent årsak hvor autoimmune reaksjoner spiller en rolle for sykdomsutviklingen.

Genetisk disposisjon for autoimmun sykdom spiller en rolle, og mange har også andre autoimmune sykdommer (særlig tyroideasykdom og cøliaki). Tilstanden forekommer oftest hos kvinner, og diagnosen stilles vanligvis i tenårene eller ved 40-60-års alder.

Sykdommen kan arte seg som en akutt hepatitt, med magesmerter, kvalme og gulsott som utvikler seg over få uker. I noen tilfeller er forløpet fulminant, med rask utvikling av alvorlig leversykdom. Flertallet av dem som rammes har imidlertid et langsommere forløp og mer utydelig sykdomsbilde, der uspesifikke symptomer som utmattelse og nedsatt allmenntilstand kan dominere, og der utredning med blodprøver som viser høye leververdier er det som først gir mistanke om diagnosen. Diagnosen stilles når det foreligger passende funn i blodprøver (forhøyet immunglobulin og ulike typer autoantistoffer) og i en vevsprøve fra leveren.

Behandling er nødvendig for å unngå at det utvikler seg alvorlig leversykdom med cirrhose (skrumplever), eller bremse videre sykdomsutvikling hos dem som allerede har utviklet cirrhose ved diagnosetidspunktet. Kortikosteroidbehandling er effektivt for å slå ned leverbetennelsen, fulgt av vedlikeholdsbehandling med ulike former for immundempende medikamenter. Hos mange må behandlingen vare livet ut, da tilbakefall er svært vanlig hos dem som avslutter. Hos de fleste kan man holde sykdommen under god kontroll med rett behandling.

• lever
• virus
• infeksjon