Fra Det gamle Egypt kjenner vi beskrivelser av flere nevrologiske tilstander, slik som epilepsi, svimmelhet og hodesmerter (papyrus Ebers), og på 600-tallet fvt. beskrev grekeren Theophilus Protospatharios både hjernen, ryggmargen og nervus recurrens.
Leonardo da Vincis tegning av hjerneventriklene og hjernenerveve. Tegning i Royal Library, Windsor Castle.
Antikken
Alkmæon fra Sicilia (cirka 500 fvt.) kan ha vært den første som forbandt tenkingen med hjernen, i den forstand at sansene ble ansett som åpne kanaler som ledet inntrykkene fra omverdenen inn i hjernen. Hippokrates fra Kos (cirka 460–377 fvt.) mente at både blodet, luften og tankene hadde forbindelse med hverandre. Ved dyp innånding ble intelligensen ført opp til hjernen, hvor «inspirasjonen» – tilførselen av «ånd» – skapte forstand og erkjennelse. Han innførte begrepet nevron, men mente derved både nerver og sener, siden de begge var strekkfaste. Hippokrates kjente forbindelsen mellom hjernen, ryggmargen og de perifere nerver, og han påpekte at epilepsi, som var kalt «den hellige sykdom», ikke var guddommelig, men hadde sin naturlige årsak som andre sykdommer.
Galenos fra Pergamon (131–201 evt.) kjente nervene, og i noen grad også deres betydning. Han beskrev hjerneventriklene og hevdet at det ikke var disse, men selve hjernesubstansen som hadde forbindelse med psykiske evner, slik som tanker, fornuft og hukommelse. Galenos forsto at ryggmargen var en del av nervesystemet, men også han blandet ofte sammen nervene med sener og ligamenter. Selv om han brukte betegnelsen tonos om senene, ble denne sammenblandingen akseptert og brukt i folkemedisinen til langt inn på 1700-tallet. Noen steder i Norge har begrepet «sinjar» vært ensbetydende med «nerver» frem til vår egen tid.
Middelalderen og 1500-tallet
Dessverre holdt man i Europa så fast ved de greske antikke dogmene, at noen videre undersøkelse av hjernen knapt fant sted i de påfølgende 1500 år. Riktignok hadde den italienske anatomen Guillermo di Saliceto (1211–ca. 1280) funnet at ensidige hjerneskader kunne gi lammelser på motsatt side. Universalgeniet Leonardo da Vinci (1452–1519) gjorde i 1490 et forsøk på å fremstille hjerneventriklene ved å sprøyte inn voks i dem. Han var også den første som laget en fremstilling av hjernenervene. Men på tross av de enorme anatomiske fremskritt som fant sted på 1500- og 1600-tallet ved forskere som Vesalius, Falloppio og Harvey, forble sentralnervesystemets funksjon i hovedsaken ukjent. Anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) beskrev riktignok hjernens hvite og grå substans, men mente samtidig at dens virksomhet ble formidlet av en «spiritus» som ble dannet i ventriklene. Selv William Harvey (1578–1657) – oppdageren av blodsirkulasjonen – synes stort sett å ha hatt de samme ideer som Galenos 1400 år tidligere.
1600–1800-tallet
Likevel kom det noe nytt til. Harveys landsmann, Thomas Willis (1622–1675) delte i sitt verk De anatome cerebri (1664, 'Om hjernens oppbygning') storhjernen og lillehjernen i to substanser: ytterst pars corticalis, hvor de såkalte «animalske ånder» kunne frembringes, og innerst pars medullaris hvor disse «åndene» ble fordelt gjennom nervene og ut til den øvrige organismen, hvorved denne ble gitt sensibilitet og motilitet.
I de nordiske landene var oppfatningen av hjernen omtrent som ellers i Europa. Men ett merkelig unntak skal nevnes. Den svenske naturfilosofen og mystikeren Emanuel Swedenborg (1688–1772) kom til å beskjeftige seg med hjerneanatomiske studier – før han angivelig skal ha fått daglig kontakt med engler og ånder. På grunnlag av litteraturstudier – muligvis også ved disseksjon – samlet han sin oppfatning av hjernen i verket De cerebro ('Om hjernen'), som ble utgitt posthumt i 1882 under tittelen The Brain. Her hevder han at hjernebarken var sete for så vel sensoriske som motoriske funksjoner. Han skrev: «Musklene og bevegelsene i de nederste delene av kroppen eller fotsålene synes å bero mer umiddelbart på de øverste delene av hjernen, musklene som hører til buken og brystet til den midterste lappen, og de som hører til ansiktet og hodet til den nederste lappen. For de synes å svare til hverandre i omvendt rekkefølge.» Denne beskrivelsen av muskelbevegelsenes omvendte, somatotopiske representasjon i det primære motoriske barkområdet (gyrus precentralis) ble først nevrokirurgisk bekreftet i 1930-årene.
Et videre skritt i hjerneforskningens historie ble tatt av den tyske legen Franz Joseph Gall (1758–1828). Han er i dag mer kjent for sin underlige pseudovitenskap frenologi, men bør også huskes for sin påstand om at det var den grå substansen i både ryggmargen og hjernen som inneholdt nerveceller. Påstanden ble møtt med adskillig kritikk, i en tid hvor mange anatomer fremdeles oppfattet nervene som mekaniske strenger for bevegelsen av musklene.
Den rasjonelle medisinske utvikling som ble innledet i første halvdel av 1800-tallet, skulle en gang for alle utelukke den filosofisk-spekulative «forskning» som hittil hadde funnet sted. Mye av den grunnleggende kunnskapen vi i dag sitter med om hjernen kan vi nettopp takke denne tidens forskere for, som for eksempel Theodor Schwann (1810–1882), Paul Broca (1824–1880), Charles Bell (1774–1842), Claude Bernard (1813–1878) og Korbinian Brodmann (1868–1918).
Vår tids hjerneforskning
Dagens hjerneforskning baserer seg rimeligvis på moderne nevroanatomiske metoder og utstyr. Det visuelle er et tilbakelagt stadium. Forståelsen av nervecellenes elektriske signaler (nerveimpulser) og signalstoffer (nevrotransmittere) er for lengst en selvfølge, og kartleggingen av sentralnervesystemets oppbygning og funksjon i detalj er muliggjort ved hjelp av elektronmikroskopet og histokjemiske teknikker.
Hjerneforskning i Norge
I 1860 beskrev distriktslegen Johan Christian Lund (1830-1906) en hjernesykdom blant befolkningen i Setesdal ('Chorea St. Viti i Sætersdalen'), med ufrivillige bevegelser og demens, som lokalt gikk under navnet «rykkja» («Setesdalsrykkja»), men som i dag kalles Huntingtons sykdom.
I Norge var det anatomiprofessoren Gustav Adolf Guldberg (1854–1908) som først arbeidet med hjerneforskning – også hos hvalene, som var hans spesialitet. Dette bragte ham i nær kontakt med zoologene, og i 1890 kom han til å samarbeide med Fridtjof Nansen (1861–1930). Den berømte polarforskeren var en av pionerene innen nevroanatomi, og tok i 1888 sin doktorgrad på arbeidet 'The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System'. Det var etter å ha besøkt den senere nobelpristageren Camillo Golgi (1843–1926) i Italia at Nansen lærte seg dennes nye fargemetode for studiet av nervecellene. Nansen var med på å utforme nevronteorien om hvordan nervecellene er koblet til hverandre, noe som den spanske forskeren Santiago Ramón y Cajal (1852–1934) fikk nobelprisen for i 1906.
Først gjennom Jan Birger Jansen (1898–1984) og Alf Brodal (1910–1988) ble det fra 1939 mulig å opprette et eget hjerneforskningslaboratorium ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, og skape et sentrum for moderne nevroanatomisk forskning, under betegnelsen «Oslo-skolen for nevroanatomi» (The Oslo School of Neuroanatomy), som i dag nyter internasjonal anerkjennelse. Blant hjerneforskerne som er utgått fra dette miljøet er May-Britt og Edvard Moser ved NTNU, som i 2005 oppdaget celler i hjernen som gjør det mulig å orientere seg i kompliserte omgivelser, noe som i 2014 resulterte i Nobelprisen i medisin (sammen med briten John O'Keefe).
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.