Tyfoidfeber er en infeksjonssykdom som skyldes bakterien Salmonella typhi. Sykdommen er sjelden i Norge i dag, og de fleste smittes utenlands. Vanlige symptomer er feber, nedsatt allmenntilstand, hodepine, utslett, kvalme, diaré eller forstoppelse.
Tyfoidfeber behandles med antibiotika. Det finnes vaksiner mot tyfoidfeber, som anbefales ved visse typer utenlandsreiser.
Sykdommen må ikke forveksles med flekktyfus. Tyfus brukes noen ganger som feilaktig betegnelse på tyfoidfeber.
Tyfoidfeber var en fryktet og utbredt sykdom i Norge på 1800-tallet og frem til midten av 1900-tallet, men den er nå sjelden i Europa. På verdensbasis rammes cirka 9 millioner mennesker av tyfoidfeber årlig, med cirka 110 000 dødsfall. Forekomsten er høyest i Sørøst-Asia, fulgt av Afrika og Latin-Amerika. De som smittes i Norge, smittes vanligvis av husstandsmedlemmer som har vært på reise. De siste årene er diagnosen stilt hos om lag 10–15 personer i Norge i året, der de aller fleste var smittet utenlands, med Pakistan og India som vanligste smittested.
Tyfoidfeber forårsakes av bakterien Salmonella typhi. Bakterien har kun mennesker som reservoar og utskilles i avføring fra pasienter med tyfoidfeber eller fra friske bærere. Bakteriene spres via matvarer eller vann som er kontaminert, eller gjennom kontaktsmitte med den som utskiller bakteriene i avføringen. Etter at en person har fått i seg bakteriene, passerer disse fra tarmen til lymfesystemet, inkludert milt og lever. Herfra spres bakteriene til blodbanen, såkalt bakteriemi, og da oppstår symptomer på sykdommen. Inkubasjonstiden er vanligvis 7–14 dager, men kan noen ganger være 4 uker eller mer.
Noen få prosent av de smittede kan bli langvarige bærere av bakterien, et bærerskap som kan vare opptil flere år. Slike bærere kan være smittekilde for andre.
Feber, redusert allmenntilstand, hodepine og kvalme er vanlige symptomer. Så vel forstoppelse som diaré kan forekomme. Et lyserosa og prikkete utslett, kalt roseola, ses hos noen pasienter. Forvirring og hallusinasjoner kan også være en del av sykdomsbildet.
Mulige komplikasjoner er blødning fra tarmen og hull på tarmen.
Ved undersøkelse av pasienten kan man finne forstørret lever og milt. En relativt lav puls i forhold til feberen er sett som et klassisk funn (Fagets tegn). I blodprøver kan man se lave verdier av hvite blodceller og blodplater og forhøyede leverprøver.
Blodkulturer hvor man dyrker frem bakterien fra pasientens blod, er den mest vanlige metoden for å diagnostisere tyfoidfeber. Man kan også finne bakterien i dyrkning av beinmargsprøve, avføring og eventuelt urin.
Tidligere ble Widals reaksjon, som påviser antistoffer mot Salmonella typhi, benyttet i diagnostikken. Denne testen gjøres vanligvis ikke i dag grunnet lav treffsikkerhet.
Tyfoidfeber behandles med antibiotika. I noen deler av verden er det høyere forekomst av antibiotikaresistent Salmonella typhi. Avhengig av hvor i verden pasienten er smittet med tyfoidfeber, vil legen velge en egnet type antibiotika. Når bakterien vokser i blodkulturer, kan antibiotikavalg styres ut fra resistensbestemmelsen som gjøres ved mikrobiologisk laboratorium.
Ved opphold i områder hvor tyfoidfeber forekommer, anbefales å drikke flaskevann eller kokt vann. Man bør også unngå å spise rå frukt og grønnsaker, upasteuriserte melkeprodukter og kjøtt som ikke er gjennomstekt. I tillegg er det viktig med god håndhygiene. Personer i Norge med såkalte risikoyrker, som mathåndtering eller kontakt med spesielt sårbare pasienter, må levere avføringsprøver for kontroll av smittefrihet før de kan vende tilbake til jobb.
Vaksine mot tyfoidfeber finnes både i oral og parenteral form. Begge vaksinene gir oppimot 70 prosent beskyttelse, og beskyttelsen varer vanligvis minst 1–3 år. Vaksinen er aktuell for personer som skal på lengre reiser utenfor Europa, særlig ved opphold på landsbygda og spesielt for reisende til India, Pakistan og Bangladesh.
Tyfoidfeber er en meldepliktig infeksjonssykdom (se MSIS).
Det har vært flere utbrudd av tyfoidfeber opp gjennom historien, ofte i forbindelse med kriger med dårlige hygieniske forhold. Man har blant annet mistenkt at pesten i Athen i 430 fvt., under Peloponneskrigen, kan ha vært forårsaket av tyfoidfeber. Tyfoidfeber herjet også blant britiske soldater under Boerkrigene i Sør-Afrika, og blant soldater i skyttergravene under første verdenskrig.
Klorering av drikkevann startet på slutten av 1800-tallet, blant annet under et tyfoidfeberutbrudd i Maidstone i England. Det viste seg at klorering av drikkevann kunne hindre spredning av vannbårne sykdommer som tyfoidfeber.
På slutten av 1800-tallet ble også den første tyfoidfebervaksinen utviklet.
I årene rundt 1900 arbeidet den unge kokken Mary Mallon (1869–1938), også kjent som «Tyfoid-Mary», i New York. Hun var en asymptomatisk bærer av Salmonella typhi og var antatt smittekilde for over 50 tilfeller av tyfoidfeber i løpet av 15 år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.