drikkevann

Vannet bør ha et lavt innhold av karbondioksid(CO₂) siden «surt vann» gjør det lettere å løse opp kalsium, magnesium, jern og mangan. Det er magnesium og kalsium, særlig i form av kalsiumhydrogenkarbonat, som gir «hardt vann». Hardhet kan fjernes ved tilsetning av natrium- og kalsiumhydroksid eller ved bruk av ionebyttere. Hardt vann kan godt drikkes, og «hardheten» er først og fremst et teknisk problem. For eksempel skummer vaskemidler dårlig. Surt vann er uheldig også fordi det kan gi korrosjon (rust), det vil si kjemisk angrep på metaller.

Surhetgraden bør ligge mellom pH-verdiene 8,0 og 8,5.

Grunnvann har lengre kontakttid med berggrunnen enn overflatevann, og kjemiske forbindelser som skyldes geologiske forhold vil i høyere grad påvirke grunnvannskjemien enn overflatevann. Stoffer som skyldes jordsmonnets sammensetning og overflateavrenning vil gjøre seg mest gjeldende ved overflatevann; blant annet humus, som kan gjøre vannet gulfarget og mindre tiltalende av utseende. Myrvann inneholder store mengder humus. Vannet kan inneholde ulike kjemiske forbindelser; klorider som kommer med nedbøren eller finnes i grunnen fordi landet har ligget under hav etter istiden, og kalsium- og magnesiumsalter som blant annet skyldes kalkholdige bergarter.

Andre bestanddeler i vannet kan være karbonater, sulfater, silikater, natrium- og kaliumforbindelser, nitrogenholdige forbindelser som nitrat og nitritt, jern og manganholdige forbindelser, fosfater med mer. Høyt innhold av kalsium- og magnesiumforbindelser gjør vannet hardt og medfører bruksmessige ulemper.

Nitrogenholdige forbindelser og fosfater er næringssalter, som tilføres vannkilder fra blant annet avløpsvann og gjødsling av jordbruksarealer. Denne tilførselen fører til oppblomstring av mikroorganismer (blant annet alger).

Større mengder nitrat og nitritt i drikkevannet har også hygienisk betydning. Bakterier og virus som kan virke til spredning av vannbårne epidemier (omgangssyke, tyfoidfeber, kolera, epidemisk gulsott med mer), tilføres vannkilder fra avløpsvann, avrenning fra gjødslet mark, beitende husdyr og også ville varmblodige dyr. Slik forurensning kan også skyldes bading og annet friluftsliv ved vannkilden.

Overflatevann er generelt mer utsatt for hygienisk betenkelig forurensning enn grunnvann; fekal forurensning fra mennesker er mest betenkelig, men også fekal forurensning fra dyr har betydning.

Fluor er et av de grunnstoffer som i små konsentrasjoner er nødvendig for normal vekst og utvikling. Det må tilføres som fluorider (salter av syren hyrogenfluorid, for eksempel natriumfluorid eller kaliumfluorid). En slående effekt er at det gjør tannemaljen mer motstandsdyktig mot bakterieangrep. Tannråte (karies) blir sterkt redusert, særlig hos barn, hvis fluorkonsentrasjonen i drikkevannet er ett milligram fluor per liter. Samtidig er det maksgrense på hvor mye fluor som drikkevannet bør inneholde, for å unngå helseskader som fluorose. Dette kan forekomme særlig fra grunnvannskilder.

Alger kan forringe vannkilder slik at de egner seg dårlig til drikkevann siden de kan gi uønsket lukt og smak, selv om det sjelden er en direkte helserisiko.

Alger i vannet kan imidlertid også være tegn på for stort tilsig av næringssalter som fosfater og nitrater, for eksempel fra vaskemidler. Hvis vannkilden befinner seg i nærheten av industriområder eller kjernekraftverk, bør drikkevannet undersøkes jevnlig med henblikk på spesifikke forurensninger fra industrien. Alle resultater må angis kvantitativt og jevnføres med vedtatte anbefalte standardverdier og grenseverdier.

Sykdommer som kan smitte via drikkevann på grunn av bakterier og mikrober, er for eksempel tyfoidfeber, kolera, basillær dysenteri, amøbedysenteri, hepatitt A og mange parasittære sykdommer. Hepatittviruset er vanskelig å påvise siden det bare formerer seg i levende leverceller.

Som screening-undersøkelse når det gjelder mikrober, telles konsentrasjonen av koliforme bakterier siden slike bakterier vanligvis kommer fra mennesker eller dyrs avføring. I Norge skal drikkevann inneholde mindre enn én slik bakterie per 100 milliliter.

Tilsig av kunstgjødsel, plantevernmidler og organiske miljøgifter til drikkevann er et stort og økende helseproblem både for mennesker og dyr (frosker, fugler). Nitrater (NO₃) er særlig skadelig for barn fordi det kan gi dem en alvorlig blodsykdom med nedsatt oksygentransport til vevene. Tungmetaller kan gi generelle symptomer som tretthet, svakhet, nevrologiske defekter og blodmangel.

Slik forurensning av drikkevann ansees ikke som noe stort problem i Norge.

Tilfeldig forurensning av overflatevann er det umulig å hindre helt. Dersom man har en drikkevannskilde av relativt god kvalitet, som er lite utsatt for forurensning, hvilket ofte er tilfelle i Norge, er minstekravet til vannbehandling for drikkevannet siling, alkalisering og desinfisering.

Desinfeksjonsmidler som benyttes er klor, kloramin, ozon, ultrafiolett lys (UV). Det er også vanlig å tilsette alkalier slik at vannets pH-verdi (surhetsgrad) heves, og korrosjon av armatur og ledninger unngås. Dette forhindrer utløsning av tungmetaller som kan ha helsemessige konsekvenser i drikkevannet.

• Les mer om vannrensing.

Forurenset drikkevann og naturlig forhøyde nivåer av enkelte grunnstoffer kan medføre sykdommer eller helserisiko. Cirka ⅔ av verdens befolkning mangler rent drikkevann, noe som således utgjør et stort velferdsproblem i mange land. Ifølge FN, så manglet omlag 2,3 milliarder av jordens befolkning (29%) tilgang til sikker drikkevannsforsyning (2017). Så mange som 129 land var heller ikke på rett kurs mot å få på plass en bærekraftig forvaltning av sine vannressurser til 2030. Det er særlig mange land i sørlige Afrika som har lavest tilgang på rent drikkevann.

Det er mulig å produsere rent drikkevann fra råvannkilder med utilfredsstillende kvalitet med omfattende vannrensing. Enkelte steder i Mellom-Europa er det vassdrag der den samme vannmengde blir gjenbrukt til husholdning og industri opptil åtte ganger før det når havet. I Norge har vi en relativt lite omfattende vannrensing av vårt drikkevann sammenlignet med mange andre land, som skyldes at vi de fleste steder av landet har god råvannskvalitet.

En internasjonal geomedisin-studie fra mer enn 1200 kommuner i syv land tyder på at forhøyde nivåer av litium i drikkevann kan beskytte mot psykiske lidelser og mindre aggressivitet i befolkningen. Forskere har nemlig funnet lavere selvmordsrate i områder som knyttes til forhøyde geokjemiske bakgrunnsverdier av litium (som er et anerkjent psykofarmaka).

I de større industrilandene har man i en årrekke hatt meget strenge krav til drikkevannets kvalitet. Disse kravene omfatter både mikrobiologiske og kjemiske komponenter. Verdens Helseorganisasjon har også gitt slike veiledende krav.

I Norge ble ansvaret for drikkevannskvalitet og vannhygiene underlagt Mattilsynet 1. januar 2004. Vi har en egen drikkevannsforskrift som angir grenseverdier og tiltaksgrenser med kvalitetskrav (miljøkvalitetsnormer) for en rekke stoffer i drikkevann.