Perikles ledet Athen de første årene av Peloponneskrigen. Portrettbyste i Vatikanmuseet, Roma.
Thukydid deltok som strateg under Peloponneskrigen og skrev også krigens historie.
Peloponneskrigen var en krig som foregikk i perioden 431–404 fvt. mellom Athen og det athenske (deliske) sjøforbund på den ene siden og Sparta og det peloponnesiske forbund på den andre.
etter Peloponnes
I 432 fvt. vedtok den spartanske folkeforsamlingen at Athen hadde brutt 30-årsfreden som ble inngått i 446 fvt. Året før hadde Athen utvidet sin innflytelses-sfære til den vestlige delen av Middelhavsområdet ved å inngå en allianse med de greske byene Leontini på Sicilia og Rhegion i Sør-Italia. Det var imidlertid Athens hegemoni i det nordlige Egeerhavet som krigserklæringen var en respons på. Potideia var en koloni av Korint, et mektig medlem av Spartas alliansesystem, Det peloponnesiske forbund, men samtidig et medlem av Athens allianse, det deliske (eller athenske) forbund. Da Potideia, sammen med andre bystater, med støtte av Makedonias konge Perdikkas 2. ønsket å melde seg ut av det deliske forbund, ble Athen bekymret for sine leveranser av skipstømmer og mineraler fra Trakia. Athen forlangte derfor at Potideia rev ned sine murer og utviste sine embetsmenn utpekt av Korint. Potideia fikk et løfte fra Sparta om at spartanerne ville invadere Attika dersom Athen angrep. Athen økte sine flåtestyrker i området for å sikre seg mot ytterligere frafall fra det deliske forbund, og beleiret Potideia. Spartas krigserklæring var altså en direkte reaksjon på Athens angrep på Potideia.
Historikeren Thukydid hevder i sitt verk Peloponneskrigen at den egentlige årsaken til krigen var Spartas bekymring for Athens voksende makt. Vi kan her legge til at Athens behov for å kontrollere det nordlige Egeerhavet er et gjennomgangstema i byens historie. Det dreide seg også om skipstømmer og mineraler, men først og fremst den helt nødvendige kornforsyningen fra Svartehavsområdet. Athens eget territorium, Attika, produserte ikke tilstrekkelig nok korn til å forsyne befolkningen, men rikelig med vin og olivenolje. Dette ble eksportert og finansierte, sammen med sølv fra gruvene i Laureion, den helt nødvendige kornimporten. Perserrikets kontroll over inngangen til disse rike kornområdene, Dardanellene og Bosperos, var en trussel mot dette.
Det Athen-ledede deliske forbund, også kalt det første athenske sjøforbundet, sikret de greske bystatene i utkanten av Perserriket deres uavhengighet fra perserne. Samtidig sikret det også Athens kornforsyning og handelsinteresser. Medlemmer som ville hoppe av ble derfor tvunget til lydighet, og forbundet ble gradvis et athensk imperium, som det var forbudt å melde seg ut av. Kontrollen over forbundsfellene var ikke bare tyrannisk, da athenerne støttet massene av folket i å etablere demokratier og holde oligarkene under kontroll. Athenerne lyktes flere ganger i å få medlemmer av det peloponnesiske forbund til å slutte seg deres eget forbund, ved å støtte folket i opprør mot de oligarkiske regimene favorisert av spartanerne.
Sparta på sin side forsøkte å få Athens allierte til å falle fra, og når det ikke lykkes å få folket med på dette, støttet de oligarkiske klikker i å begå statskupp. I første omgang besto Spartas og det peloponnesiske forbundets militære støtte av å invadere Athens territorium via landveien og hjelpe til i forsvaret av avhoppere fra Fastlands-Hellas, men etter hvert som krigen dro i langdrag, bygget og trente peloponneserne en flåte som kunne rivalisere athenernes. Peloponneskrigen kan dermed også forstås som en kamp mellom demokrati og oligarki. Både Sparta og Athen benyttet seg imidlertid av virkemidler som savnet enhver ideologisk begrunnelse: Eksil og formue-konfiskasjon var det mildeste virkemiddelet, mens drap på alle menn og salg av kvinner og barn som slaver var det mest brutale.
For athenerne var krigen altså både en kamp for å sikre forsyning av nødvendige ressurser og et ønske om å opprettholde sin prestisje og makt i Hellas. For spartanerne var krigen en kamp for å sikre seg hegemoniet over Peloponnes ved å forsvare sine alliertes interesser, først og fremst den mektige sjømakten Korints behov for å forsvare sine kolonier og handelsruter. Sparta var ikke direkte truet av Athen, men følte seg indirekte truet, da de selv var avhengig av sine peloponnesiske allierte for å slå ned eventuelle helotopprør. Spesielt de messeniske helotene hadde gjort opprør flere ganger, og et tap av Messenia ville være en katastrofe for det spartanske systemet.
Athenerne under Perikles så på sin side ut til å nærmest ha søkt konfrontasjonen, blant annet gjennom det såkalte «Megara-dekretet», som forbød Megara i å handle på noe territorium kontrollert av det deliske forbund. Perikles' strategi gikk ut på å legge Attika åpent, la landbefolkningen søke ly innenfor Athens murer og «de lange murene» mellom Athen og Pireus, satse på sjøherredømmet og de sterke finansene, og la flåten skaffe den uinntagelige byen alt den trengte av fødevarer, samtidig som den utmattet fiendene gjennom flåteraid.
Sparta krevde i begynnelsen av forhandlingene at Athen opphevet beleiringen av Potideia, ga øya rett utenfor Athen, Aigina, sin selvstendighet tilbake, opphevet Megara-dekretet og ga alle medlemmene av det deliske forbundet autonomi, og dermed muligheten til å melde seg ut. Spartanerne, som generelt var lite villige til å utkjempe kriger langt borte fra sitt kjerneland, signaliserte at de ville nøye seg med en tilbakekalling av Megara-dekretet. Den innflytelsesrike Perikles overbeviste imidlertid athenerne om at krig var uunngåelig, og at forhandlinger var nytteløse. Krigen brøt imidlertid ikke ut over noe av dette, men da Theben, som var Spartas allierte, angrep Plataiai, som var Athens allierte og nærmeste nabo.
I mai eller juni 431 fvt. invaderte spartanerkongen Arkidamos Attika. Athenerne flyttet landbefolkningen innenfor murene, og så på mens deres jord og eiendommer ble ødelagt. Statsmannen og generalen Perikles' plan var å ikke møte spartanerne i åpent slag, men bruke Athens overlegne flåte til å sikre forsyninger, forsvare allierte og angripe Peloponnesernes territorium i korte flåteraid, før spartanerne kunne bringe sin overlegne hær inn i kampene.
Dette gjentok seg under neste års invasjon, men da ble Athen rammet av en epidemi som kan ha tatt livet av så mange som en tredjedel av innbyggerne. Trolig medvirket strategien med å samle alle borgerne innenfor murene til at epidemien ble så alvorlig. Perikles ble avsatt som strateg, bøtelagt for å ha «ført folket bak lyset», men gjenvalgt våren 429. Han døde imidlertid av pesten kort tid etter. Thukydid hevdet at athenerne hadde vunnet krigen om de bare hadde holdt fast ved hans strategi. Thukydids utilslørte forakt for Perikles' etterfølgere ved roret (spesielt Kleon) kan likevel ikke skjule at de langt på vei holdt fast ved hans strategi. Utvidelsen av konflikten til Sicilia og Sør-Italia skulle senere vise seg å være katastrofal, men var en prosess som allerede var påbegynt under Perikles' ledelse.
Denne fasen av krigen ble avsluttet ved våpenhvilen i 423, og fredsavtalen i 421 forhandlet frem av den athenske strategen Nikias. Fredsavtalen bekreftet status quo fra før krigens begynnelse. Nikias måtte imidlertid forsvare freden mot krigshissere blant athenerne selv, som ønsket å utvide Athens maktområde ytterligere. Fremst blant disse var Alkibiades, en aristokratisk elev av Sokrates, som brukte både sin rikdom, talegaver og sjarm til å overbevise athenerne om at det var i deres egen interesse å erobre Sicilia.
En ny krigsfase begynte i 415 da athenerne, inspirert av Alkibiades, sendte en stor flåte mot Syrakus på Sicilia for å sikre seg kontrollen også over de vestlige grekere og strupe kornforsyningen til Peloponnes. Ekspedisjonen endte med et katastrofalt nederlag i 413, og Athen ble avgjørende svekket. Spartanerne satte seg fast i Dekeleia i Attika (derav betegnelsen «den dekeleiske krig» for krigens siste fase i perioden 413–404) og hemmet athenernes initiativ. Med økonomisk hjelp fra Persia, som til gjengjeld fikk fritt spillerom i Jonia, skaffet spartanerne seg nå for første gang en ordentlig flåte, mens mange bystater innenfor sjøforbundet falt fra Athen.
Til tross for mobilisering av store ressurser kunne Athen i lengden ikke hevde seg, og nederlaget i sjøslaget ved Aigospotamoi i 405 ble avgjørende. Athen måtte i 404 kapitulere og gå med på fredsbetingelser som skulle gjøre slutt på byens sjøherredømme.
Krigen og dens resultat setter et skille i gresk historie. Den var langt på vei en kamp mellom oligarkier og demokratier, og mellom oligarker og demokrater innenfor de enkelte stater, noe som førte til mange blodige indre omveltninger i krigens kjølvann. I Athen var de demokratiske kreftene til enhver tid mest innstilt på krig, siden dette gav arbeidsplasser i flåten og håp om jordtildelinger i erobrede områder.
Den viktigste kilden til Peloponneskrigen er Thukydids ufullførte historieverk. Dette finnes i norsk oversettelse ved Henning Mørland, to bind, Aschehoug 1962. Fra år 411 overtar Xenofon fortellingen i Hellensk Historie, også oversatt av Henning Mørland, to bind, Aschehoug 1966.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.