Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 77
Denne versjonen ble publisert av Gunnar D. Hatlehol 30. januar 2023. Artikkelen endret 273 tegn fra forrige versjon.

D-dagen er det mye brukte navnet på 6. juni 1944, den første dagen i den allierte invasjonen og frigjøringen av Frankrike under andre verdenskrig.

På D-dagen skjedde landgangen i Normandie, med kodenavnet «Operasjon Neptune» (Neptun). Dette ble starten på invasjonen av Normandie, med kodenavnet «Operasjon Overlord», som er den største amfibieoperasjonen som noen gang er gjennomført. Landgangen ble ledet av den amerikanske general Dwight D. Eisenhower, mens den britiske general Bernard Law Montgomery ledet bakkestyrkene. Invasjonen tok til ved daggry og begynte med flydropp av fallskjermsoldater for å beskytte flankene.

I alt 23 000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen, amerikanske styrker i vest og britiske i øst. Om lag 7000 skip stod for den påfølgende troppetransporten og landsettingen av ca. 156 000 infanterisoldater på fem steder på strendene med kodenavnene Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword. Styrkene fikk flystøtte fra i alt 11 000 fly. Den norske innsatsen bestod av to jagerflyskvadroner, ti marinefartøy og 43 handelsfartøy.

På tross av de alliertes voldsomme innsats var den tyske motstanden sterk, men i løpet av dagen klarte de å opprette fem små brohoder i Normandie. Etter seks dager holdt de allierte en sammenhengende kyststrekning på 95 km, hadde landsatt ca. 300 000 mann og brutt gjennom tyskernes Atlanterhavsvoll. Etter en måned stod cirka en million allierte soldater på fransk jord.

Invasjonen i Normandie gjenåpnet vestfronten og ble et avgjørende vendepunkt for andre verdenskrig. Fra Normandie gikk allierte styrker raskt videre mot Paris og Belgia, før fremrykkingen fortsatte mot Tysklands grenser og Vestvollen.

Bakgrunn og forberedelser

Etter Tysklands invasjon og okkupasjon av Nord-Frankrike i juni 1940 (se Frankrike under andre verdenskrig) var Storbritannia det neste året verken interessert i eller i stand til å forsøke å utfordre tyskernes herredømme der. I månedene som fulgte Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941, rettet Sovjetunionens leder Josef Stalin sterke henstillinger til britiske og amerikanske myndigheter om å yte sovjeterne militær bistand, blant annet gjennom en landgang i Vest-Europa for å avlaste sovjeternes desperate forsvarskamp på østfronten. Stalin kalte det «den andre front» og pekte på Nord-Frankrike som et aktuelt sted for landgangen. For USA var det høsten 1941 fortsatt uaktuelt å gå inn i krigen, mens Storbritannias begrensede militære kapasitet gjorde en invasjon til et urealistisk foretak: Britenes hær hadde 37 delvis utstyrte divisjoner (mot tyskernes 250) og bare nok landgangsfartøyer til å kunne frakte én eneste brigade over Den engelske kanal.

Situasjonen endret seg grunnleggende da USA kom med i krigen på britisk side mot Tyskland 11. desember 1941. Snart inngikk en invasjon av det tyskokkuperte Europa som et sentralt ledd i den britisk-amerikanske strategien for seier, ikke minst fordi USA straks forpliktet seg til å sette sine ressurser inn på å beseire Tyskland først. Amerikanerne ble tidlig den sterke parten i utformingen av strategien. En langvarig uenighet oppsto mellom britene og amerikanere om hvor angrepene burde rettes. Britene foretrakk at de vestallierte la seg på en varsom linje med sjøblokade, flyangrep og landgangsoperasjoner i tyskernes perifere områder. Amerikanerne ønsket på sin side å slå til i Vest-Europa med tyngde og så rykke videre inn i hjertet av Tyskland. De anså dette for helt nødvendig dersom Tyskland skulle påføres et avgjørende nederlag.

Den amerikanske hærsjefen, general George Marshall, anså Storbritannia som det eneste fornuftige springbrettet for en slik operasjon, som da måtte gå over Den engelske kanal. Marshalls begrunnelse var tredelt:

  • Storbritannia hørte til den delen av Europa som lå nærmest USAs østkyst og som det lettest kunne fraktes de nødvendige mengdene utstyr til.
  • Bare Storbritannia kunne by på et stort nok baseområde for fly til å oppnå luftherredømme under angrepet over Kanalen.
  • Storbritannia var det eneste stedet hvor hovedtyngden av de britiske landstyrkene kunne settes inn i en større offensiv mot Tyskland i samarbeid mot amerikanerne.

To ulike planer for en landgang over Kanalen ble utarbeidet av amerikanerne og britene i fellesskap. De hadde kodenavnene Operasjon Sledgehammer og Operasjon Round-up. Den første planen var tenkt som en mindre landgang ved halvøyene Cotentin og Bretagne, og skulle iverksettes i september eller oktober 1942, men bare dersom Sovjetunionen holdt på å bryte sammen. Den andre innebar en storstilt landsetting av 30 amerikanske og 18 britiske divisjoner i Nord-Frankrike våren 1943.

Fra mai 1942 og det neste halvåret ble hundretusener av amerikanske soldater og veldige mengder amerikanske våpen og materiell, i en operasjon med kodenavnet Bolero, fraktet sjøveien over Atlanterhavet til Storbritannia. Formålet var å bygge opp en hærstyrke sterk nok til både å kunne forsvare Storbritannia mot tyske angrep og å gjennomføre en vellykket invasjon av Nord-Frankrike. Operasjon Round-up ble forberedt med sikte på iverksettelse våren 1943.

Marshall og hans nærmeste medarbeidere gikk inn for å gjennomføre Sledgehammer allerede høsten 1942, da sovjeterne igjen var hardt presset på østfronten. Invasjonsplanen forutsatte at de tyngste militære bidragene kom fra britene, siden amerikanerne ikke ville være i stand til å overføre nok styrker til Storbritannia i løpet av året. Britiske politiske og militære ledere tvilte imidlertid sterkt på at invasjonsplanen ville lykkes, og fastholdt at Storbritannia ikke ville klare å samle en stor invasjonsstyrke innen oktober 1942, da høstforholdene i Den engelske kanal satte inn og gjorde været for uforutsigbart for et landgangsforsøk. Britene foretrakk å satse på en invasjon av de franske koloniene i Nord-Afrika, kalt Operasjon Gymnast, og bruke dette området som springbrett for en invasjon av det sørlige Europa. USAs president Franklin D. Roosevelt ga sin tilslutning til planen, dels av hensyn til samarbeidet med koalisjonspartneren Storbritannia og dels fordi han ønsket å sette amerikanske tropper inn i kampen mot Tyskland på et tidligst mulig tidspunkt. Operasjonen ble omdøpt til kodenavnet Torch og iverksatt 8. november 1942.

Den amerikansk-britiske invasjonsstyrken møtte såpass hard motstand fra tyskerne under sin fremrykking vestover mot Tunisia at det raskt ble klart at felttoget ville vare til langt inn i 1943. Ettersom vestmaktene fortsatt slet med skipsmangel og operasjonene i Middelhavet la beslag på en stor del av marineflåten, kunne ikke Operasjon Round-up forberedes til det planlagte tidspunktet. I august, da Bolero var beregnet fullført, disponerte vestmaktene bare nok landgangsfartøyer til å kunne landsette to brigader i en første angrepsbølge over Den engelske kanal og to divisjoner og en lett panserbrigade i neste angrepsbølge. Mot disse landgangsstyrkene hadde tyskerne kapasitet til å sette inn 15 divisjoner i et motangrep innen to uker, antok de allierte planleggerne. At et invasjonsforsøk ville ende i nederlag ble derfor regnet som sannsynlig. Under disse omstendighetene ble Operasjon Round-up utsatt til mai 1944.

Operasjon Husky, landgangen i Sicilia 9. juli 1943, ble en naturlig fortsettelse etter vestmaktenes nedkjempelse av aksemaktenes styrker i Nord-Afrika det året. Landgangen fungerte også som en generalprøve på britene og amerikanernes evne til å gjennomføre en amfibieoperasjon av Operasjon Round-ups størrelsesorden og bryte gjennom et sterkt kystforsvar. De allierte fulgte erobringen av Sicilia opp med en landgang på det italienske fastlandet 3. september. Denne var blitt planlagt og besluttet gjennomført fordi et felttog i Italia ventelig ikke ville forskyve den planlagte invasjonen av Nord-Frankrike.

Under den britisk-canadisk-amerikanske konferansen i Quebec 17.–24. august bekreftet partene at det var deres hensikt å iverksette en invasjon over Den engelske kanal i mai 1944, og operasjonens kodenavn ble nå omdøpt til Overlord. Men etter hvert som de allierte gradvis drev tyskerne tilbake i det sørlige Italia, gikk britene inn for å trappe opp den militære innsatsen i Italia og det østlige Middelhavet, om det så måtte medføre utsettelse av Overlord. Amerikanerne motsatte seg forslaget fordi det i verste fall kunne gjøre Overlord ugjennomførbar i 1944. Britene og amerikanerne ble enige om å la Stalin avgjøre spørsmålet når de møttes til Teherankonferansen 28. november 1943. Roosevelt presenterte Stalin for alternativene Middelhavet og Nord-Frankrike. Stalin svarte at vestmaktene best kunne støtte Sovjetunionens krigsinnsats ved å iverksette Overlord og at middelhavsalternativet ikke ville være til hjelp for sovjeterne. Han ønsket fortgang i invasjonsforberedelsene.

I årene etter erobringen av Frankrike i juni 1940 førte Tysklands behov på andre frontavsnitt til at okkupasjonshæren der gradvis ble redusert og utarmet. Våren 1942 besto den tyske garnisonen av 24 divisjoner, hvorav ingen pansrede. Divisjonene var enten kvalitativt annenrangs, i rekonvalesens etter store tap på østfronten eller under opplæring. Oppimot en sjettedel av styrkene besto dessuten av mannskaper rekruttert i Øst-Europa. Marinen og flyvåpenet hadde et så beskjedent nærvær at de i beste fall ville klare å påføre angripende allierte sjø- og luftstridskrefter ubetydelige tap.

Tyskerne begynte fra midten av 1941 å bygge bunkere og andre forsvarsinstallasjoner i Frankrike. 13. august 1942 ga Adolf Hitler ordre om å utvide det til et sammenhengende nettverk av kystfort langs Atlanterhavs- og Kanalkysten, som forsvar mot den allierte invasjonen han forventet ville komme i Vest-Europa. 15 000 befestninger og bunkere ønsket han ferdigstilt i innen mai 1943. Målsettingen lot seg ikke oppnå, for to måneder etter fristen sto 8000 av dem ferdig. Den begrensede stridsevnen til de tyske divisjonene i Frankrike, og de stadige overføringene av de beste troppene til andre frontavsnitt, vakte alvorlige bekymringer hos øverstkommanderende i vest (Oberbefehlshaber West), generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, som han videreformidlet til Hitler i en rapport.

Svaret fra Hitler kom i form av Førerdirektiv 51, utstedt 3. november 1943, hvor han bestemte at de tyske styrkene i Vest-Europa skulle ha prioritet foran østfronten i tildelinger av mannskaper og materiell. Hensikten var å gjøre hæren bedre rustet til å møte en alliert invasjon i vest. Innen kort tid ble fire nyopprettede Waffen-SS-divisjoner bestående av unge rekrutter sendt til Nord-Frankrike. Disse ble forsterket av ti panserdivisjoner samlet i Pansergruppe West med 1233 stridsvogner og selvdrevne kanoner. Personellmangel forårsaket av Tysklands store tap på østfronten gjorde det umulig å overføre ytterligere divisjoner vestover.

I november 1943 ga Hitler generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som nyutnevnt sjef for den tyske Armégruppe B, i oppdrag å vurdere utbedringer av forsvaret langs Atlanterhavsvollen. Rommel konstaterte at kystforsvaret var svært mangelfullt alle steder bortsett fra ved Pas de Calais, og iverksatte en mengde defensive tiltak ved strendene, slik som utplasseringer av seks millioner miner samt 500 000 store tre- og metallkors og andre hindre ment for fiendtlige landgangsfartøyer.

Rommels Armégruppe B hadde Nord-Frankrike som sitt territorielle ansvarsområde, uten innledningsvis å ha egne operative avdelinger. Armégruppe B var i likhet med Pansergruppe West underlagt Rundstedt. Rommel mente tyskernes eneste mulighet for å beseire et alliert invasjonsforsøk lå i å møte angriperen med store styrker raskest mulig på invasjonsdagen, aller helst i strandsonen, med støtte fra Atlanterhavsvollens tyngre skyts. Slik Rommel vurderte det, ville de allierte oppnå fullt luftherredømme på invasjonens første dag og rette ødeleggende flyangrep mot panserdivisjonene når disse beveget seg mot kampsonen. Han krevde derfor at Rundstedt plasserte Pansergruppe West nær den franske kystlinjen.

Pansergruppens sjef, general Leo Geyr von Schweppenburg, motsatte seg denne disposisjonen. Han gikk inn for å holde Pansergruppe West i reserve nær Paris og samle panserdivisjonene til et motangrep når den allierte invasjonsstyrken hadde rukket å rykke et stykke inn i landet. Her, i åpent lende, satset han på å utkjempe et avgjørende slag. Rundstedt støttet Geyrs vurdering. Det utviklet seg til en krass uoverensstemmelse mellom Rommel og Rundstedt, som endte med at Hitler 19. mars 1944 bestemte at 7. og 15. armé skulle overføres fra Rundstedt til Rommels Armégruppe B. I tillegg ble tre av Pansergruppe Wests panserdivisjoner overført til Rommels kommando, mens Geyr fikk beholde tre. Hitler forble i tvil om landgangsstedet ville bli Pas de Calais eller Normandie. Han valgte derfor å beholde kontrollen over de resterende fire panserdivisjonene og holde dem som strategisk reserve nær Paris.

Hitlers inngripen var en kompromissløsning som både Rommel og Rundstedt sa seg misfornøyd med. For Rommel innebar den en spredning og uttynning av de disponible styrkene hans. Bare en av hans panserdivisjoner ble utplassert i Normandie-området. Dermed hadde Rommel ingen mobil reserve i bakhånd som kunne nå slagmarken samme dag som invasjonen inntraff. En annen følge av Hitlers beslutning var at den skapte fortsatt usikkerhet om hvor ansvarslinjene gikk mellom Rundstedt, Rommel og Geyr.

For de allierte hadde Pas de Calais pekt seg ut som en naturlig landgangssone fordi Kanalen her var på sitt smaleste, lendet var velegnet for fremrykking og ruten herfra bød på en raskere vei inn i Tysklands industrielle hjerte, samtidig som de tyske armeene lenger vest dermed kunne avskjæres. På den negative siden var Pas de Calais det desidert best forsvarte kystavsnittet i Vest-Europa, og tyskerne kunne raskt sende store forsterkninger til kampsonen. En annen alvorlig ulempe var at området lå innen rekkevidde for alle tyske flybaser i Tyskland og dermed en stor del av Luftwaffe.

Normandie var det eneste alternative landgangsområdet i Nord-Frankrike med lange strandområder som egnet seg godt for sjøveis landsetting av en større invasjonsstyrke. Lendet der tillot også byggingen av det nødvendige antallet landingsstriper. En annen fordel var Normandies beliggenhet mellom byene Cherbourg og Le Havre, som begge hadde havner med stor kapasitet til å forsyne allierte armeer som skulle rykke dypere inn i Frankrike. I tillegg hadde havnene i de britiske byene Portsmouth og Plymouth, vis-a-vis Normandie, bedre muligheter til å betjene invasjonsflåten enn havnebyene i Dover-området.

Roosevelt utnevnte 7. desember 1943 øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa, general Dwight D. Eisenhower, til sjef for Supreme Headquarters of the Allied Expeditionary Force (SHAEF) – Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa. Fra sin base i London skulle denne overkommandoen lede invasjonen og de påfølgende operasjonene i Vest-Europa. Hovedtrekkene til invasjonsplanen ble snart nedfelt. Fem ulike punkter langs Normandie-strendene ble utpekt som landgangssteder. Hvert av dem fikk egne kodenavn. Omaha og Utah ble kodenavnene på de to strendene hvor den amerikanske 1. armé, ledet av generalløytnant Omar Bradley, skulle gå i land. Øst for amerikanernes avsnitt skulle den britiske 2. armé, ledet av generalløytnant Miles Dempsey, landsettes ved tre ulike strandområder som fikk kodenavnene Gold, Juno og Sword. Etter planen skulle de to armeene gå i land med 133 000 mann den første invasjonsdagen. Deretter skulle invasjonsstyrken få stadige forsterkninger og utvides til nærmere to millioner mann de neste ukene.

Det var tilnærmet umulig å skjule forberedelsene av et så stort invasjonsforetak. De allierte tok det for gitt at tyskerne skjønte at en invasjon ville komme i Nord-Frankrike innen sommeren 1944. Tyskerne hadde overlegne landstridskrefter stående i områdene nær Normandie. De allierte regnet det som umulig å vinne dersom tyskerne fikk minst to dagers forvarsel om hvor landgangen ville skje. Vurderingen deres var at seieren i slaget ville gå til den av partene som raskt klarte å bygge opp størst styrker.

For å svekke tyskernes evne til å respondere raskt og slagkraftig mot invasjonen, forsøkte de allierte å holde det planlagte landgangssted skjult for dem gjennom avanserte skinnmanøvere. Villedningsplanen Operasjon Fortitude ble iverksatt for å lure tyskerne til å tro at de allierte aktet å gå i land i Calais-området og i Norge. Til dette formålet ble to fiktive avdelinger opprettet: Den britiske 4. armé (hovedkvarter i Edinburgh) og den amerikanske 1. armégruppe (hovedkvarter i London, senere Dover). Sistnevnte satte i gang en omfattende radiotrafikk, bygget falske flyplasser, samt utplasserte landgangsfartøyer, forsyningspunkter og oljedepoter. I tillegg sendte tyske agenter, som var under britisk kontroll, falske meldinger til Tyskland om store allierte troppekonsentrasjoner i Sørøst-England. Alt dette ble gjort for å skape illusjonen av at én million amerikanske soldater var posisjonert med sikte på et angrep mot Pas de Calais. Målet var å hindre at tyskerne flyttet sin 15. armé, bestående av 19 divisjoner, og de fem panserdivisjonene som kunne forsterke denne, de 260 kilometerne fra Pas de Calais til Normandie. For å styrke inntrykket av at Pas de Calais var det vordende invasjonsmålet, bombet de allierte områdene her dobbelt så mye som Normandie.

En storstilt og vellykket landgang i Normandie forutsatte gode nok værforhold. Gunstig vær utenfor kysten inntraff bare i en kort periode årlig. De militære planleggerne forutsatte også at det var fullmåne invasjonsnatten (av hensyn til fallskjermsoldatene som skulle slippes over Normandie) og lavvann kort tid etter soloppgang (av hensyn til soldatene som skulle gå i land på strendene). Det innsnevret de aktuelle invasjonsdatoene kraftig.

25. mai 1944 ble invasjonen berammet til soloppgang 5. juni. «D-dagen» var vanlig betegnelse i den amerikanske hæren på tidspunktet for iverksettelsen av en militær operasjon. Fra nå av ble D-dagen også brukt om datoen på invasjonen av Normandie. Bokstaven D sto for dag. Grunnet varsel om dårlig vær i Den engelske kanal 1. juni ble invasjonen forskjøvet til 6. juni. Endelig klarsignal for å iverksette invasjonen denne datoen ble tatt natt til 5. juni av Eisenhower, da været plutselig bedret seg. Han tok sjansen på at været ville holde mens landgangsoperasjonen pågikk. Grunnet de kommende vær-, måne- og tidevannsforholdene var alternativet å utsette D-dagen i to uker til.

Tyskerne hadde dårlige etterretningsinformasjoner og anslo de alliertes styrkenivå i Storbritannia til å være betydelig lavere enn hva tilfellet faktisk var. Lenge var den tyske militære ledelsen, innbefattet Rundstedt og Rommel, overbevist om at de allierte ville legge invasjonen til Pas de Calais, hovedsakelig grunnet nærheten til Ruhr-området, Tysklands industrielle hjerte. Samtidig ble Normandie ansett som det andre mulige landgangsområdet i Nord-Frankrike. Det skapte en ubesluttsomhet som preget tyskernes disponeringer av sine militære ressurser. 15 tyske divisjoner var samlet i Nordøst-Frankrike og 17 divisjoner vest for elven Seinen. Etter hvert kom det inn et økende antall etterretningsinformasjoner som pekte mot Normandie som de alliertes mål. Tidlig i mai 1944 konkluderte Rundstedt og en rekke andre tyske befalhavere, basert på deres egne vurderinger av denne informasjonen, med at invasjonen kunne ventes her.

General Erich Marcks, sjefen for det tyske 84. korps, anslo 1. juni at invasjonen bare var få dager unna. Spådommen hans fikk imidlertid liten støtte. Tyske rekognoseringsfly observerte landgangsfartøyer i bevegelse utenfor Sørøst-England i dagene som fulgte, uten at den militære ledelsen tolket dette som sterk nok grunn til å sette styrkene i alarmberedskap. 5. juni vurderte den tyske militære ledelsen det som usannsynlig, på grunnlag av værforholdene og værvarslene, at de allierte ville gjøre et invasjonsforsøk en av de neste dagene. Tyskerne regnet med at en eventuell alliert landgang i Normandie ville bli fulgt av en invasjon i Pas de Calais og overvurderte dermed de alliertes militære kapasiteter i Storbritannia. 12 247 av Atlanterhavsvollens planlagte 15 000 forsvarsinstallasjoner sto på dette tidspunktet ferdig.

Invasjonen

Som invasjonens første trinn ble 13 000 tropper fra USAs 82. og 101. flybårne divisjon rundt midnatt 6. juni sluppet i fallskjerm i områdene nær Utah-stranden, mens 6000 tropper fra den britiske 6. flybårne divisjon ble sluppet nær Sword-stranden. Oppdraget deres var å avskjære de tyske forsvarernes retrettmuligheter, skape forvirring i tyskernes bakre rekker og hindre forsterkninger i å nå frem til stranden.

Den franske motstandsbevegelsen, som i mai 1944 ble gitt navnet Forces françaises de l'Intérieur (FFI) for å anerkjennes som regulære tropper, fikk varsel om invasjonen 24 timer i forkant gjennom en kodet melding fra BBC radio. I løpet av natten til 6. juni aksjonerte 120 000 av FFIs motstandskjempere for å ødelegge veier, jernbaner og telefonlinjer.

Tyskerne oppdaget raskt nærværet av allierte fallskjermtropper i Normandie. Kl. 01.50 natt til 6. juni alarmerte kontreadmiral Karl Hoffman, marinens stabssjef i Frankrike, Rundstedt og Hitler om at en invasjon var på gang. Ingen av dem tok varselet på alvor. Før Hitler gikk til sengs i 03-tiden, erklærte han at han i første omgang ville følge med på utviklingen og derfor vente med å beordre eventuelle mottiltak.

Oppgaven med å frakte invasjonsstyrken over Den engelske kanal til Normandie og slik gjennomføre verdenshistoriens største amfibieoperasjon, krevde et formidabelt sjømilitært apparat. Planleggingen av sjøtransporten, som fikk kodenavnet Operasjon Neptun, hadde pågått siden juli 1943 under ledelse av admiral Bertram Ramsay.

Invasjonsflåten ble samlet sør for Isle of Wight de første timene av natten og satte så kurs for Normandie. 190 000 sjømenn bemannet fartøyene, som hovedsakelig var britiske og amerikanske, i tillegg til et mindre antall fra Canada, Frankrike, Polen, Nederland, Norge og Hellas. I tillegg til 4126 landgangsfartøyer av forskjellige typer besto invasjonsflåten av 7 slagskip, 23 kryssere, 99 destroyere, 277 minesveipere og over 800 andre krigsskip, som hadde som oppgave å beskytte invasjonsflåten mot tyske angrep, bombardere forsvarsstillingene i invasjonsområdet, samt ivareta forsynings- og støttefunksjoner.

Flåten var inndelt i fem innsatsstyrker, én for hver strand som skulle stormes. Minesveiperne seilte i front for invasjonsflåten for å rydde farvannene som de større marineskipene skulle beskyte kystområdene fra og hvor amfibieskipene skulle sjøsette landgangsfartøyene som skulle frakte soldatene til strendene. Minesveiperne gjennomførte mineryddingen ubemerket for tyskerne. De tyske forsvarerne ble dermed ikke klar over den forestående landgangen før invasjonsflåten, anført av landgangsfartøyene, kom innen synsvidde fra land i 05-tiden. Bombardementet av tyskernes forsvarsverker startet som planlagt kl. 05.50. Bare en mindre del av dem ble ødelagt under ildgivningen. Bombefly fulgte opp med kraftige angrep i samme område fra kl. 06.05. Også disse gjorde begrenset skade på tyskernes forsvarsevne.

Den tyske marinen kom til kort mot overmakten og gjennomførte sitt eneste angrep denne morgenen da tre torpedobåter i skjul av et røykteppe avfyrte torpedoer mot allierte marineskip. En eneste av torpedoene traff sitt mål, den norske destroyeren Svenner, som sank. Den amerikanske destroyeren USS Corry (DD-463) gikk på en mine og sank invasjonsdagen. Tyske miner gjorde mer skade på invasjonsflåten enn tyske marinefartøyer, men for beskjedent til å forstyrre overfarten: De ti neste dagene sank en destroyer, et destroyereskorteskip, to minesveipere, ett patruljeskip og fem landgangsfartøyer etter minesprengninger. Ytterligere 25 fartøyer ble skadet.

Først ut til å angripes var strendene Utah og Omaha kl. 06.30. Ved Utah lengst i vest, på østsiden av Cotentin, traff den amerikanske 4. divisjon land lenger sør enn forutsatt, noe som innledningsvis forårsaket lett forvirring blant de angripende troppene. De tyske befestningsverkene i området var imidlertid bare svakt bemannet. Mange av forsvarerne ga opp kampen da amerikanerne vadet i land fra landgangsfartøyene. Et tamt tysk motangrep ble gjennomført, men nedkjempet på stedet. Amerikanerne rykket derfra videre sørover og østover, godt hjulpet av nærværet av fallskjermstyrkene sluppet i løpet av natten. Amerikanernes tap i form av døde, sårede og savnede beløp til 197 av de totalt 23 000 soldatene som den første invasjonsdagen gikk i land på brohodet.

Soldater fra amerikanernes 1. og 29. infanteridivisjon stormet Omaha etter en overfart i urolig sjø. De ble møtt med hardnakket tysk motstand. Ukjent for de allierte hadde strandområdets forsvarere fra den svake 716. infanteridivisjon måneden i forveien blitt forsterket av deler av 352. infanteridivisjon, en førsteklasses avdeling med lang erfaring fra østfronten. Lendet var krevende for en angripende styrke å manøvrere seg i. De største hindrene var de steinete klippene like bak stranden og sjøveggen mellom dem. Intens beskytning fra tyskernes maskingeværer og kanoner tvang de amerikanske styrkene til å forskanse seg i nedre strandsone. Slik den amerikanske militære ledelsen oppfattet situasjonen, var invasjonsforsøket på Omaha i ferd med å ende i katastrofe.

Omar Bradley, sjef for 1. armé, ba i 09-tiden Eisenhower om å gi styrkene på stranden ordre om å evakuere og omdirigere oppfølgende styrker til de britisk-canadiske brohodene. Anmodningen nådde imidlertid ikke frem, og en time senere, etter at allierte marineskip beveget seg nærmere land og gjenopptok beskytningen av de tyske stillingene, foretok grupper av soldater desperate stormangrep mot tyskerne og klarte å ta seg opp på klippene. I nye angrep fra amerikanerne ble klippen inntatt på flere punkter, og de tyske forsvarerne overveldet, før tyske forsterkninger hadde rukket å nå frem. De amerikanske avdelingene fortsatte mot de første franske landsbyene i området sør for stranden. Rundt 3000 av de 24 000 amerikanere som kjempet om brohodet, ble drept eller såret denne dagen.

Britene og canadierne valgte å la invasjonsflåten gå nærmere land enn hva amerikanerne hadde gjort, før de flyttet soldatene sine over i landgangsbåtene. Sjøen der var roligere og dermed ble overfarten mindre besværlig for soldatene, i tillegg til at landsettingene av stridsvogner og andre tyngre våpen og materiell gikk mer smertefritt for seg enn på Omaha. Strandområdene ved de britisk-canadiske brohodene hadde dessuten en geografi det var lettere for avdelingene å bevege seg i. Sektoren deres var ikke bemannet av flere enn 2000 tyske forsvarere.

Ved brohodet Gold gikk den britiske 50. divisjon kl. 07.25 i land under kraftig tysk beskytning. Noen tyske befestningspunkter holdt ut lenger enn andre, men i 11-tiden hadde britene klart å åpne syv korridorer ut av strandsonen og deretter, noen timer senere, å innta høydene rundt Arromanches, for med det å ha lagt til rette for fremrykking inn i landet. 25 000 mann gikk i land i løpet av dagen. 413 av dem ble drept eller såret.

Ved brohodet Juno iverksatte den canadiske 3. divisjon angrepet sitt kl. 07.45, ti minutter senere enn planlagt grunnet urolig sjø. Stigende tidevann førte til at en del av de allierte fartøyene ved brohodet kom ut av kurs eller ble skadet. 2 400 canadiere veltet i land i første angrepsbølge og ble møtt av 400 tyskere. Ildgivningen fra tyskerne var kraftig og skapte innledningsvis scener som minnet om de på Omaha. Angriperne hadde likevel bedre dekningsmuligheter på stranden som de gjorde effektiv bruk av. Etter to timers kamp klarte canadierne å bryte gjennom de tyske forsvarslinjene, for deretter å nå frem til Caen-Bayeux-motorveien. Innen kvelden var 24 000 mann kommet i land. 805 av dem ble drept eller skadet.

Ved Sword, det smaleste av brohodene,gikk soldater fra den britiske 3. divisjon i land kl. 07.25 uten å ha blitt beskutt av tyske kanoner. Tyskerne intensiverte imidlertid sin maskingeværild, og etter hvert granatkasterbeskytning, idet de britiske angriperne kom på nært skuddhold. I tillegg til britene besto styrken på Sword av 177 spesialsoldater fra den eneste franske bakkeavdelingen som deltok på D-dagen, Commando Kieffer (ledet av Philippe Kieffer). Britene klarte å få i land det meste av sine stridsvogner og kjøretøyer i brohodet, og troppene kjempet seg gjennom utgangspassasjene fra stranden. Tre timer varte kampen før de siste forsvarerne der, ved La Bréche, ga opp. Angriperne slo seg deretter frem til den britiske 6. flybårne divisjon. Av de totalt 28 800 soldatene som gjorde landgang denne dagen, ble 630 drept eller såret.

Innen solnedgang hadde 75 000 soldater blitt landsatt i de britisk-canadisk brohodene og 57 500 soldater i de amerikanske, i tillegg til 23 000 soldater sluppet i fallskjerm eller landsatt med glidefly. Med dem fulgte det 2000 stridsvogner og 12 000 kjøretøyer som ble kjørt i land. Soldatene hadde rukket å innta større landområder sør for strendene og befestet stillingene der, men ikke klart å oppfylle målsettingen første dagen om å etablere et sammenhengende brohode fra Utah til Sword. Bare styrkene ved Gold og Juno hadde fått forbindelse med hverandre. Fallskjermtroppene var blitt sluppet over et større område og dannet ingen sammenhengende front på bakken i Normandie, men kontrollerte større områder og skapte såpass uro i de tyske forsvarerne rygg at det hemmet tyskernes forsvarskamp. De britisk-canadiske styrkene mislyktes derimot med sin hovedmålsetting om å innta byen Caen i løpet av dagen. Tyskernes eneste panseravdeling i Normandie, 21. panserdivisjon, befant seg i byens nærhet og satte i gang et effektivt forsvar av dette viktige knutepunktet.

På grunn av de foreliggende værrapportene hadde ikke tyskerne ventet noen invasjon 6. juni. Mulighetene for at været kunne snu til det bedre hadde imidlertid ikke inngått i vurderingene deres. Invasjonsnatten befant flere av de tyske befalhaverne, deriblant Rommel, seg andre steder enn i sine hovedkvarterer. Disse nøkkelpersonenes fravær på post neste morgen bidro til at timene gikk uten at større tyske troppeforsterkninger ble flyttet til invasjonsområdet. Imens rådet kaos i hovedkvarterene.

Rundstedt var alene om å handle straks. Etter meldingene om landingene av allierte fallskjermtropper i Normandie ga han i 04-tiden ordre om straks å flytte 17. pansergrenaderdivisjon, 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» og Panzer Lehr-divisjonen til Caen-området for å møte den allierte amfibieoperasjonen som han ventet ville følge når som helst. Disse divisjonene utgjorde imidlertid den mobile reserven som det krevde Hitlers tillatelse å flytte til kampsonen i Normandie. Selv sov Hitler da meldingene om de alliertes landgang på Normandies strender begynte å tikke inn, og Wehrmachts overkommando nektet Rundstedt og andre tyske befalhavere å handle på egen hånd. Hitlers operasjonssjef generaloberst Alfred Jodl og andre underordnede, som ikke forsto invasjonens omfang og implikasjoner, avviste samtidig alle oppfordringer om å vekke ham. Hitler våknet i 10-tiden, men ga først fire og en halv time senere klarsignal til å sende de tre divisjonene til Normandie for å iverksette et motangrep. Det lave skydekket som i mellomtiden ville ha vanskeliggjort flyangrep mot en fremrykkende tysk hærstyrke, var nå borte.

Mot de 5 100 bombeflyene og 5 400 jagerflyene som de allierte satte inn denne dagen, kunne Tyskland bare stille 481 fly, hvorav 100 jagerfly. Ingen allierte fly ble skutt ned av tyske fly på D-dagen. Luftwaffe spilte en beskjeden rolle i slaget, og flyene deres kunne bare sjelden observeres på himmelen over de tyske bakkeavdelingene, som ble fritt vilt for stadige allierte flyangrep.

Den tyske feltavdelingen nærmest Normandie-strendene, 21. panserdivisjon, var eneste forsterkningen allerede på vei til invasjonssonen. I 16-tiden nådde spydspissene av panserdivisjonen begge sider av Caen. Der havnet de under voldsom beskytning fra artilleriene til allierte marineskip ved kysten, i tillegg til angrepene fra allierte jagerbombefly og bakkeangrepsfly. Bare en mindre gruppe pansergrenaderer fra panserdivisjonen Kampgruppe Rauch nådde helt frem til stranden og slo for en kort tid en kile mellom brohodene Sword og Juno. Det skjedde i 19-tiden. Panserdivisjonens stridsvogner kom innen en avstand av seks kilometer fra stranden før avdelingen ble drevet tilbake av britene med store tap. Flyangrepene gikk også hardt utover Panzer Lehr-divisjonen, som ikke hadde fått medhold i ønsket om å utsette forflytningen til etter mørkets frembrudd. Utpå natten ankom 12. SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» Caen og la seg i forsvar nord for byen.

De allierte styrkene hadde konsolidert brohodene sine. Ved dagens slutt var det tydelig at de tyske avdelingene som tok opp kampen, manglet slagkraft og kapasitet til å tvinge angriperen tilbake. Rommel valgte å konsentrere sine styrker i nordvest om området fra Cotentin til munningen av Seinen. Tyskernes reaksjon mot invasjonen ble likevel tammere enn hva den kunne ha blitt. Både Hitler og en rekke generaler i høyere kommandoledd, inkludert Rundstedt og Rommel, holdt muligheten åpen for at invasjonen av Normandie var en avledningsmanøver, ment å skulle lokke hovedmassene av den tyske vesthæren dit, før de allierte gjennomførte en ny og større invasjon, denne gangen i Pas de Calais, for å avskjære tyskerne lenger vest. Den neste tiden var det derfor bare Rommels 7. armé som bekjempet invasjonsstyrkene, mens den tyske 15. armé betydelige mobile styrker forble i beredskap nærmere Pas de Calais.

Slaget om Normandie

Mens Overlord gikk over i sin andre fase, ble de alliertes hovedprioritet å bygge opp en millionhær i Normandie raskest mulig. Etter landgangen fortsatte skipene deres å gå i skytteltrafikk over Kanalen med forsyninger og forsterkninger til Normandie. For ikke å gjøre seg avhengig av å måtte erobre en fransk havneby på et tidlig tidspunkt etter landgangen og for lettere å kunne etterforsyne og støtte landgangsstyrken under oppbyggingsfasen, hadde to kunstige havner, kalt Mulberry A og Mulberry B, blitt bygget. Disse ble stykkevis slept til Normandie invasjonsdagen og montert, en ved amerikanernes brohode og en ved britenes.

Tvil om hvorvidt de kunstige havnene ville fungere tilfredsstillende over tid, medførte at amerikanerne satte som sitt neste mål å avskjære tyskerne på Cotentin og deretter innta havnebyen Cherbourg, helst intakt. Sjefen for de alliertes landstyrker, general Bernard Law Montgomery, hadde utformet den videre angrepsplanen i Normandie. Ved å angripe mot Caen, satset Montgomery på at Rommel ville konsentrere sine styrker i dette området for å hindre de allierte i å ta seg inn i åpent lende og i neste omgang rykke mot Paris. Tyskerne skulle forledes til å tro at det vedvarende presset mot Caen var hovedoffensiven i Normandie og dermed lokkes mest mulig bort fra amerikanernes flanke. Amerikanerne skulle i neste omgang støte sørover fra Cotentin for å bryte ut av flaskehalsen Normandie, først ved å erobre Bretagne og deretter dreie østover langs elven Loire mot Paris.

Planene som Montgomery la for operasjonene i tiden som fulgte hadde to hovedfokus:

  • Å unngå å spre landstyrkene sine over en for bred front og gjøre dem sårbare for tyske angrep før han hadde fått i land tilstrekkelig med forsterkninger og sikret en jevn tilgang på forsyninger.
  • Å presse tyskerne så hardt at de ikke fikk pusterom nok til å grave seg ned og holde stand mot de allierte i en stillingskrig.

Montgomery måtte altså finne en balansegang mellom disse to hensynene. Frem til 12. juni konsentrerte invasjonsstyrken seg om å utvide brohodene sine til å bli en sammenhengende front i Normandie. Deretter fulgte en utmattelseskrig mellom de to motstanderne som varte til 10. juli.

Det britiske I korps rykket frem for å omringe Caen fra øst, mens britenes XXX korps gjorde et fremstøt vest for byen. Et tysk motangrep like etter mot brohodet som den britiske 6. flybårne divisjon holdt mellom elvene Orne og Dives, forpurret imidlertid dette forsøket på å omringe Caen. På strategisk nivå forløp derimot operasjonen som planlagt fordi tyskerne samlet fire panserdivisjoner rundt byen, uten å ha en eneste panserdivisjon stående ved den amerikanske sektoren av brohodet. Tyskerne forble overbevist om at britenes offensiv ved Caen-fronten dannet de alliertes hovedangrep og at Paris var målet. De flyttet derfor alle sine forsterkninger hit og beholdt et svakere nærvær ved amerikanernes sektor. Amerikanerne angrep da vestover 14. juni og nådde Cotentins vestkyst tre dager senere, for dermed å ha avskåret en større tysk hærstyrke rundt Cherbourg, lenger nord.

En kraftig storm inntraff i Kanalen 19. juni, da antallet landsatte allierte soldater i Normandie var nådd rundt 500 000. Stormen hindret skipstrafikken og ødela fartøyer og havneanlegg. Mulberry A ble skadet og deretter tatt i bruk igjen etter reparasjoner, men gjenstående monteringsarbeider ble innstilt. Stormens skadevirkninger forsinket landstyrkenes fremrykking i Normandie. Imens rakk tyskerne å få frem nye forsterkninger. Bare under fremrykkingen mot Cherbourg hadde de allierte fremgang, tross hardnakket tysk motstand, og byen falt 27. juni. Tyskerne hadde imidlertid blokkert havnen i Cherbourg og med det gjort den ubrukelig de neste to månedene.

Britene iverksatte på sin side et nytt angrep mot Caen 25. juni (Operasjon Epsom), men Montgomery valgte å avbryte operasjonen da han ble kjent med at to SS-panserdivisjoner (9. og 10) var blitt overført fra østfronten og nå befant seg i Caen-området. Han forsto at dette innevarslet en tysk motoffensiv i Normandie. Da denne kom, 29. juni, var britene forberedt og påførte tyskerne betydelige tap og tvang dem på defensiven. Geyrs Pansergruppe Vest kjempet mot britene, mens den tyske 7. armé forsøkte å holde stand mot amerikanerne. Alle de åtte tyske panserdivisjonene ble satt inn i forsvaret av Caen som følge av britenes press her.

Allerede 10. juni erklærte Rommel at forsvarsplanen hans i Normandie hadde slått feil. Taktikken han heretter fulgte tok sikte på å demme opp for de alliertes angrep inntil tyskerne eventuelt hadde fått forsterkninger til å kunne iverksette et større motangrep. I et møte med Hitler i Margival nær Soissons 17. juni erklærte Rommel, i nærvær av en like pessimistisk Rundstedt, at fronten ikke ville kunne holdes stort lenger og han ba forgjeves om å få trekke den tyske hæren dypere inn i Frankrike.

På slagmarken hadde de tyske forsvarerne et visst kvalitativt overtak på krigsmotstanderen. Det høyere ferdighetsnivået gjenspeilte seg i at tyske soldater drepte eller såret i gjennomsnitt 0,317 allierte soldater i Normandie. På motsatt side var antallet 0,0438 drepte eller sårede tyske soldater. De alliertes tallmessige overtak i mannskaper, våpen og materiell gjorde seg imidlertid tidlig gjeldende og etterlot liten tvil om slagets utfall. Luftherredømmet deres ble så massivt at tyskerne fant det umulig å sette større hæravdelinger i bevegelse på dagtid uten å utsettes for ødeleggende angrep. Ved månedsskiftet juni/juli hadde de allierte rukket å landsette en million soldater. Mot disse klarte tyskerne å samle oppimot 300 000 soldater. Begge sider hadde lidt tap på rundt 60 000 drepte, sårede og savnede, men styrkeforholdet mellom dem innebar at tapstallene rammet tyskerne hardest. Gradvis ble de tyske styrkene utarmet.

Den tyske ledelsen av operasjonene bar preg av Hitlers aktive innblanding, manglende handlingsrom for generalene i felt og uklare ansvarsforhold. Hitlers svar på vanskelighetene som tårnet seg opp for tyskerne i Normandie, var å beordre troppene til resolutt kamp for å holde fronten, love bare begrenset med forsterkninger, og gi generaler skylden for de militære tilbakeslagene. 3. juli avskjediget Hitler Rundstedt og erstattet ham med generalfeltmarskalk Günther von Kluge.

Hitler beholdt Rommel i stillingen, mest for ikke å gi den tyske offentligheten inntrykk av at det gikk mot nederlag i Normandie. Overfor Hitler betegnet Rommel 15. juli den militære situasjonen i Normandie som håpløs og han anså et sammenbrudd for nært forestående, men ble selv alvorlig skadet 17. juli da et britisk jagerfly angrep kjøretøyet hans med maskingeværild. Rommel måtte sendes hjem til Tyskland som langvarig rekonvalesens og Kluge overtok som sjef også for Armégruppe B.

På dette tidspunktet disponerte de allierte samlet en styrke på 1 452 000 soldater i brohodet. Det var begynt å bli trangt der. Fremgangen hadde frem til nå gått sakte for de allierte styrkene, men Caen hadde omsider blitt inntatt 9. juli. Etter å ha fokusert på begrensede angrep for å svekke tyskerne, var tiden inne for å gå over i den offensive fasen. For å kunne bryte ut fra Normandie og slå seg dypere inn i Frankrike, forberedte de allierte to større offensiver.

Den første av dem, Operasjon Goodwood, var blitt foreslått av sjefen 2. armé, generalløytnant Miles Dempsey, som et utbruddsforsøk fra Caen-området mot Falaise. Montgomery, hans overordnede, nedjusterte imidlertid planen til å bli en offensiv som begrenset seg til å presse tyskerne på den østre flanken og støte sørover mot Bourguébus. Den modererte planens grunntanke var å opprettholde angrepsviljen i sektoren rundt Caen, men med forsiktighet.

Under kampene i Normandie var Montgomery opptatt av å begrense egne tap mest mulig fordi britene slet med personellmangel og fordi folkeopinionen hjemme i Storbritannia ikke ville tolerere at soldatene deres ble drept i samme store antall som under første verdenskrig. Montgomerys hovedmålsetting med offensiven var å binde de tyske panserstyrkene til britenes flanke og dermed hindre dem i å bevege seg mot amerikanernes flanke. Det var her den andre store offensiven, Operasjon Cobra, ble forberedt. Arkitekten bak operasjonen var generalløytnant Omar Bradley. Hans amerikanske 1. armé skulle etter planen bryte gjennom tyskernes linjer ved Saint-Lô og støte mot Avranches, ved foten av Cotentin-halvøya. Dette skulle i sin tur bane veien for en amerikansk innmarsj i Bretagne og havnebyene der. Som en forberedelse av operasjonen og for å komme i en bedre angrepsposisjon, kjempet amerikanerne fra 7. juli hardt om Saint-Lô og inntok byen 18. juli.

Operasjon Goodwood ble innledet med veldige luftbombardementer av de tyske stillingene om morgenen 18. juli. Det ble det største panserslaget i Vest-Europa under den andre verdenskrig, med 900 britiske stridsvogner som angrepets spydspiss. Tyskerne var forberedt på offensiven og møtte bakkestyrkenes angrep med hard motstand. I tillegg skapte været og lendet vanskeligheter for britene. Montgomery avbrøt offensiven allerede 20. juli. Britene hadde da bare avansert ti kilometer og mistet 400 stridsvogner. Operasjonen ble der og da ansett som mislykket av Eisenhower og andre allierte militære ledere, men fungerte i praksis som en avledningsmanøver. Tyskerne trodde de sto overfor hovedangrepet og konsentrerte sine panserstyrker på dette avsnittet. Fronten deres var nå nær bristepunktet og sårbar for nye angrep.

Cobra skulle etter planen etterfølge Goodwood raskt, men ble grunnet dårlig vær tvang utsatt i fire dager, til 25. juli. Offensiven startet med artilleri- og luftbombardementer så kraftige at Panzer Lehr-divisjonen, den eneste av tyskernes syv panserdivisjoner i Normandie som sto overfor den amerikanske 1. armé, nærmest ble utslettet under bombingen.

De første dagene klarte de gjenværende tyske styrkene likevel å holde resolutt stand mot amerikanernes bakkeangrep, men tyskerne hadde ingen reserver bak dette frontavsnittet og styrkene deres begynte å tynnes ut. 27. juli viste forsvarerne klare tegn på å gå i oppløsning. Amerikanerne begynte å rykke raskere frem nær Contentin-halvøyas vestkyst og inntok Coutances, Cérences og La Haye-Pesnel i rask rekkefølge. Innen de erobret Avranches 30. juli skjedde fremrykkingen omtrent uhindret. Dagen etter fant amerikanerne et hull i tyskernes frontlinjer sør for byen, veien inn til Bretagne sto åpen og utbruddet fra Normandie startet omgående.

Etter de stadige allierte troppeforsterkningene hadde begge armeene i Normandie vokst til langt over normal arméstørrelse. For å gi styrkene en mer hensiktsmessig kommandostruktur i forkant av den videre innmarsjen i Vest-Europa, trådte en omorganisering av invasjonshæren i kraft 1. august. Halve halve 1. armé ble skilt ut og organisert i den nye 3. armé. Disse de to armeene ble i sin tur samlet i den amerikanske 12. armégruppe, under Omar Bradleys kommando. Generalløytnantene Courney Hodges og George S. Patton overtok ledelsen av henholdsvis 1. og 3. armé. De canadiske avdelingene ble, under generalløytnant Harry Crerars ledelse, samlet i den canadiske 1. armé sammen med to britiske armékorps og den nyankomne 1. polske panserdivisjon. Miles Dempsey beholdt kommandoen over den nå helbritiske avdelingen 2. armé. Disse to armeene ble organisert i den nyopprettede 21. armégruppe, med Montgomery som sjef. Montgomery fortsatte samtidig som øverstkommanderende for de allierte landstyrkene frem til Eisenhower overtok denne rollen 1. september 1944.

Patton fikk en nøkkelrolle i utbruddet fra Normandie. Det ene av hans korps (VII korps) rykket inn i Bretagne i 1. august, avskar halvøyen og nådde utkanten av havnebyen Brest innen seks dager. Operasjonen var omstridt blant amerikanske generaler, som ønsket å prioritere rask fremrykking vestover, fremfor snarlig sikring av nye havnebyer. Planen var å sette hele 3. armé inn i Bretagne, men fordi fremrykkingen gikk uventet raskt, og kaos og sammenbrudd preget de tyske forsvarerne, gikk Bradley med på å sende Pattons tre andre korps (XX, XII og XV) i et stort sveip sørøstover, nord for Loire, mot elven Seinen. Planen var å avskjære tyskerne der. Fremstøtet startet 3. august og på ny var den tyske motstanden ubetydelig.

Først i slutten av juli innså Hitler og hans nærmeste generaler at de alliertes operasjoner i Normandie ikke var en avledningsmanøver, men hovedangrepet i Vest-Europa. Først da beordret han styrker fra den tyske 15. armé i Pas de Calais-området mot Normandie. Ettersom amerikanerne var i ferd med å bryte igjennom ved fronten, fikk denne styrkeforflytningen ingen betydning for Normandie-slagets gang.

Da amerikanernes brøt ut fra Normandie langs en smal front, øynet Hitler muligheten til å avskjære amerikanerne i Bretagne. Tross Kluges protester ga Hitler 2. august ordre om å forberede et tysk motangrep mot den amerikanske 3. armés høyre flanke. Målet var å slå seg frem til Saint-Malobukten ved Avranches. Hvis operasjonen lyktes, var Hitler overbevist om at styrkene sør for Avranches ville gi opp kampen og at situasjonen ville snu seg i Tysklands favør. Etter flere dager med vanskelige og ufullstendige forberedelser ble angrepet (Operasjon Lüttich) innledet natt til 7. august av den tyske 7. armé, mens Pansergruppe West (to dager tidligere omdøpt til 5. panserarmé) forsøkte å holde fronten mot 21. armégruppe i nord. Tyskerne hadde først noe fremgang på bakken, men utpå dagen klarnet været og styrkene ble da fritt vilt for allierte kampfly. Flyangrepene og amerikanernes artilleriild stanset angrepet og påførte tyskerne store tap.

Amerikanerne hadde forventet at utbruddet fra Normandie ville føre til at tyskerne trakk seg tilbake. Når heller ikke det mislykkede tyske motangrepet ble fulgt av en retrett, i strid med etablert militær visdom, så Bradley en mulighet til å ødelegge hele den tyske hærstyrken i Normandie-området. Han fikk Montgomerys støtte til å forsøke å fange tyskerne der i en større knipetangsmanøver mellom 12. og 21. armégruppe. 8. august iverksatte 1. canadiske armé Operasjon Totalize, et utfall fra Caen mot Falaise. Den amerikanske 1. armé presset på lenger vest. Tyskerne ble drevet tilbake og trengt sammen. Situasjonen deres var håpløs. Hitler nektet likevel fortsatt Kluge å trekke styrkene tilbake.

En farlig situasjon for tyskerne utfoldet seg på sørflanken, der Pattons 3. armé hadde passert Mayenne og nå nådd Le Mans. Derfra dirigerte Patton sitt XV korps nordover, til det nådde Argentan 13. august. Der stanset amerikanerne opp, i henhold til avtalt plan, mens de ventet på at den canadiske 1. armé, som nærmet seg Falaise, kom dem i møte fra nord. Tyskerne kjempet imidlertid så hardt mot 1. armé at fremrykkingen gikk langsommere enn ventet og Falaise først ble inntatt 16. august. Imens holdt Bradley XV korps tilbake, tross Pattons ønske om å gjenoppta fremrykkingen. Bradley fryktet at armékorpsets mest fremskutte avdelinger ikke ville makte å fullføre omringningen, men komme til kort mot flyktende tyskere. 3. armés øvrige armékorps prioriterte fremrykkingen vestover mot Seinen og sto for langt unna til å kunne gripe inn i kampen.

Tyske 5. panserarmé og 7. armé var nå trengt sammen mellom Falaise og Argentan, med en over 20 kilometer bred korridor som eneste rettrettvei østover, mens 12. armégruppe og 21. armégruppe angrep dem fra hver sin side. Hitler beordret 14. august tilbaketrekning fra Falaise-lommen. Natten 16.-17. august startet retretten, under kraftige allierte luft- og bakkeangrep. Tyskerne førte de neste dagene en frenetisk forsvarskamp for å holde korridoren åpen lenge nok til at flest mulig soldater rakk å redde seg ut. Lommen var skrumpet inn ytterligere 19. august, da den 1. polske panserdivisjon nådde frem til amerikanernes linjer. De tyske avdelingene inne i lommen splittet seg opp i mindre grupper i forsøk på å bryte seg ut. Mellom 35 000 og 40 000 klarte det, inntil canadiske forsterkninger kom og stengte den siste fluktruten 21. august. Neste dag ga de gjenværende forsvarerne opp. 10 000 av de omringede tyskerne var blitt drept og 50 000 tatt til fange.

Nedkjempelsen av Falaise-lommen ble den avsluttende operasjonen i slaget om Normandie. Ettersom de allierte ikke hadde klart å omringe den før et betydelig antall tyskere rakk å unnslippe, ble seieren deres ikke så total som opprinnelig håpet. For tyskerne endte derimot operasjonen i noe som vokste til en militær katastrofe. Mye av deres tyngre våpen og materiell hadde blitt ødelagt i strid eller etterlatt inne i Falaise-lommen. 5. panserarmé og 7. armés overordnede mål ble å unngå full utslettelse. Tallmessig var de blitt for beskjedne til å føre operasjoner på bred front. Med to millioner allierte soldater nå landsatt i Normandie, ble styrkeforholdet mellom de to krigførende enda mer ujevnt. Tyskernes retrett fra Falaise-lommen utviklet seg til et hurtig tilbaketog på bred front til Seinen.

Fra 15. august måtte tyskerne kjempe på to fronter i Frankrike, da 86 500 amerikanske og franske soldater gikk i land helt sør, mellom Toulon og Cannes. Invasjonen, med kodenavnet Operasjon Dragoon, hadde vært planlagt iverksatt samtidig med D-dagen. Den ble imidlertid utsatt grunnet uventet treg alliert fremgang ved fronten i Italia, hvor invasjonsstyrkene måtte hentes fra, og mangel på landgangsfartøyer. Invasjonsstyrken vokste i løpet av måneden til 380 000. Tyskerne var ikke forberedt på noen invasjon ved Rivieraen og hadde bare 30 000 soldater stående der, spredt utover kysten, med ytterligere 200 000 svakt utrustede soldater fra 19. armé innenfor rimelig rekkevidde. Enkelte tyske avdelinger i Sør-Frankrike hadde allerede blitt overført til Normandie-fronten. De allierte styrkene møtte dermed ikke mer enn spredt motstand mens de befestet sitt brohodet og rykket innover i landet. Hitler innså allerede på invasjonsdagen at Frankrike var tapt for tyskerne og beordret full tilbaketrekning fra Sør-Frankrike. 9. armé trakk seg nordover gjennom Rhônedalen, men ble delvis ødelagt av de forfølgende allierte styrkene og sto etter ti dagers felttog fortsatt for langt sør til å kunne forsterke de tyske avdelingene som på samme tid trakk seg tilbake over Seinen.

Oppimot 100 000 retirerende tyske soldater klarte å ta seg over til vestsiden av Seinen, tross ødelagte broer og stadige allierte angrep. Avdelingene var maltrakterte og kraftig reduserte etter kampen om Normandie og tapte en betydelig del av sine gjenværende kjøretøyer under elvekryssingen. Av 50 tyske divisjoner som hadde kjempet ved fronten, var bare ti fortsatt kampverdige. Minst 60 000 tyskere var drept, 180 000 såret og 210 000 tatt til fange, tap som for den tyske hæren var uopprettelige. 80 dager etter D-dagen, 25. august, sto alle de fire allierte armeene i Nordvest-Frankrike langs Seinen, seks dager etter at Pattons styrker først nådde elven.

Tyskerne måtte oppgi planen om å danne en ny forsvarslinje bak Seinen fordi armeene deres ikke var mange og store nok til å bemanne hele frontlinjen. De bega seg dermed ut på en ny massiv retrett, først mot elven Marne, deretter mot Rhinen og Vestvollen, hvor de la seg i forsvar og ventet på forsterkninger. 11. september nådde de første amerikanske styrkene Tysklands riksgrense, samme dag som de fremrykkende allierte styrkene fra Sør-Frankrike fikk forbindelse med den amerikanske 3. armé.

Frigjøringen av Normandie ble kostbar både menneskelig og materielt. Kampene der gikk hardt utover lokalbefolkningen. Kraftig bombing og artilleribeskytning gjorde Normandie til den desidert mest krigsherjede delen av Frankrike under krigen. I flyangrepene som forberedte invasjonen ble 15 000 franske sivile drept. 19 890 sivile ble drept under krigshandlingene som fulgte, hvorav rundt 3000 på selve D-dagen. Etter frigjøringen fortsatte udetonerte miner, granater og bomber å kreve menneskeliv. Store landområder ble lagt øde. Bare et fåtalls landsbyer unnslapp krigens herjinger. Rundt 500 000 av befolkningen i Normandie ble hjemløse. 42 prosent av Rouen, 58 prosent av Évreux, 77 prosent av Saint-Lô og 82 prosent av Le Havre ble ødelagt.

Britene, canadierne og polakkene i 21. armégruppe hadde et samlet tap på 83 045, hvorav 15 995 drepte, 57 996 sårede og 9054 savnede. Tapene til den amerikanske 12. armégruppe beløp til 125 847, hvorav 20 838 drepte, 94 881 sårede og 10 128 savnede.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beevor, Antony: D-dagen. Slaget om Normandie (Oslo: Cappelen Damm, 2009)
  • Caddick-Adams, Peter: Sand and Steel. The D-Day Invasion and the Liberation of France (London: Oxford University Press, 2019)
  • Carell, Paul : Sie kommen! Die Invasion 1944 (Berlin: Ullstein, 1994)
  • D'Este, Carlo: Decision in Normandy. The Unwritten Story of Montgomery and the Allied Campaign (New York: Dutton, 1983)
  • Grint, Keith: Leadership, Management and Command. Rethinking D-Day (New York: Palgrave Macmillan, 2008)
  • Harrison, Gordon A.: Cross-Channel Attack (Washington, D.C.: Dept. of the Army, 1951)
  • Hastings, Max: Overlord. D-Day and the Battle for Normandy (London: Michael Joseph, 1984)
  • Hargreaves, Richard: Germans in Normandy (Barnsley: Pen & Sword Books, 2006)
  • Jackson, W.G.F: "Overlord" Normandy 1944 (London: Davis-Poynter, 1978)
  • Keegan, John: Six Armies in Normandy. From D-Day to the Liberation of Paris, June 6th-August 25th, 1944 (London: Jonathan Cape, 1982)
  • Kershaw, Robert: D-Day. Piercing the Atlantic Wall (Annapolis, MD: Naval Institute Press, 1994)
  • Tamelander, Michael & Niklas Zetterling: D-dagen. Den allierte invasjonen i Normandie 1944 (Oslo: Spartacus Forlag, 2004)