Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 11
Denne versjonen ble publisert av Kjell-Olav Hovde 7. august 2013. Artikkelen endret 0 tegn fra forrige versjon.

Dyr er organismer som hører til dyreriket, Animalia. Dyr karakteriseres av å være flercellede, oftest bevegelige organismer som utvikles fra en blastula.

Dyr er i likhet med sopp heterotrofe, som vil si at de trenger tilførsel av organiske næringsstoffer. De lever av andre organismer, levende og døde, eller deres produkter. Dette til forskjell fra de fleste plantene, som er autotrofe, og som ikke trenger organisk næring.

Man regner nå at man kjenner ca. 1 million nålevende og tre-fire hundre tusen fossile dyrearter. Dyreriket dekker organismer som er vidt forskjellige, fra de enklest oppbygde svamper til høyt spesialiserte ryggstrengdyr.

Som alle levende organismer organiseres dyr systematisk basert på sitt genetiske slektskap. Se dyrerikets inndeling lengre ned.

Kjennetegn

Til tross for mangfoldet er det mange kjennetegn dyrene deler, selv om de er utviklet i forskjellig grad hos ulike organismer.

Ettersom dyrene ikke produserer sin egen næring, må de innta og fordøye det organiske materialet som er nødvendig for å opprettholde livsfunksjonene. Næringen brytes ned i mindre komponenter som de enkelte cellene etter hvert kan oppta.

I dyreriket finnes mange ulike måter å innta føde på. Enkle, vannlevende organismer som nesledyr bryter næringen ned av fordøyelsesenzymer i et hulrom i kroppen (gastrovaskular-hulen) og næringsstoffene opptas direkte derfra av enkeltceller. Andre vannlevende dyr filtrerer næringspartikler direkte fra vannstrømmene omkring, for eksempel gjør muslinger dette ved hjelp av gjellene og en del krepsdyr ved hjelp av ekstremiteter. Blant store krepsdyr, edderkoppdyr og insekter finnes rovdyr som aktivt oppsøker byttedyr og fanger disse med spesielle fangstorganer, som f.eks. giftklørne med gifttenner hos edderkoppene. Virveldyrene har utviklet kraftige kjever, som ved ulike spesialiseringer brukes både til å gripe og dele opp føden.

Enkelte dyreorganismer lever symbiotisk med mikroorganismer (bakterier, alger) og utnytter organiske forbindelser disse produserer. Dette gjelder bl.a. skjeggormer (Vestimentifera) og revdannende koraller.

De fleste dyr forflytter seg, i hvert fall under deler av livssyklusen. Dette foregår på vidt forskjellig vis. Flimmerormer og mange larveformer i havet bruker flimmerhårene i celleoverflaten. For større dyr vil ikke dette være tilstrekkelig, og de har utviklet muskelvev, bestående av celler som kan trekker seg sammen. Disse muskelsammentrekningene kan bevege ulike former for ekstremiteter (ben, vinger, svømmeorganer), eller de kan forårsake peristaltiske bevegelser (rytmiske sammentrekninger) ved å virke på hele kroppsformen, som hos meitemarken. Musklene virker mot skjelettet når de trekker seg sammen. Dette er for eksempel hos meitemark et væskeskjelett (væskefylte hulrom i kroppen som endrer form ved muskelsammentrekninger), hos leddyr et ytre skjelett og hos virveldyrene et indre skjelett.

Alle dyr er utstyrt med sanseceller som gir informasjon om omverdenen. Disse reseptorcellene reagerer på ulike former for stimuli som for eksempel lys, berøring, duft eller temperaturendringer. Som reaksjon på slike stimuli kan det utføres en enkel refleks, for eksempel en lokal muskelsammentrekning ved berøring. De fleste dyregrupper har imidlertid også utviklet en form for nervesystem, som overfører informasjonen og samordner den fra flere sanseceller samtidig, og som på den måten er i stand til å skape en mer differensiert respons. Nervesystemet består som regel av egne sentre som bearbeider den innkomne informasjonen og styrer de resulterende reaksjonene. Hos mer kompliserte dyr er det utviklet en hjerne hvor nesten all sanseinformasjonen behandles. Sansecellene kan være gruppert i egne organer som for eksempel øyet eller øret.

Se også sanseorganer hos dyr.

Alle dyr opptrer (i større eller mindre grad) i sosiale sammenhenger med andre organismer av samme art. Sterkt sosiale arter, som ulike arter av årevinger og termitter, lever hele livet i store samfunn, mens mer solitære arter bare møter andre av samme art for eksempel i forbindelse med formering. I slike sammenhenger er dyrene avhengig av å kommunisere med hverandre. Den mest utbredte formen for kommunikasjon baserer seg på gjenkjennelse av ulike kjemiske substanser, men mange dyregrupper bruker et vidt spekter av signaler, som lyd- og lyssignaler, og ikke minst ulike kroppsbevegelser.

Dyrerikets inndeling

Man regner nå at man kjenner ca. 1 million nålevende og tre-fire hundre tusen fossile dyrearter. Disse deles ofte inn i de to gruppene virveldyr og virvelløse dyr.

De fleste nålevende og fossile dyr lar seg gruppere i noen få, store dyrerekker (phyla). Alle dyr som hører til én og samme rekke, har samme bygningsplan, men varierer mer eller mindre i detaljene. Hvordan er slektskapsforholdet mellom disse rekkene? Følger vi de enkelte rekkers utvikling gjennom tidene på grunnlag av fossilene, kan vi konstatere at selv i de eldste jord- eller bergartslag med fossiler (kambrium – for ca. 600 millioner år siden) er de like klart skilt fra hverandre som de er i dag. Paleontologien forteller oss således ikke noe om slektskapsforholdet mellom de enkelte rekker. Vi må anta at de har skilt seg fra hverandre lenge før kambrisk tid. De enkelte rekkers bygningsplan er ikke like komplisert hos alle. Det er derfor rimelig å anta at rekker med enklere bygningsplan er mer opprinnelige enn rekker med mer komplisert bygning. Dette gjør at vi kan ordne rekkene slik at de med en enkel bygningsplan står lavest, og de med en mer komplisert høyere oppe.

Dyreriket oppfattes vanligvis som utelukkende flercellet. Men molekylære metoder såvel som studier av ultrastruktur viser at de encellete krageflagellatene (Choanozoa) slutter seg til dyreriket, og kan føres ut som de mest primitive dyr. Det greieste er å regne krageflagellatene til ett underrike og de flercellete dyrene til et annet (Metazoa). Den enkleste rekken blant de flercellete dyrene er svampene (Porifera). Dette er en eiendommelig, primitiv gruppe, som ikke har utviklet egentlige cellevev. Derimot har de noen celler som minner om krageflagellater og som sterkt peker på et slektskap mellom krageflagellatene og resten av dyreriket. For øvrig er svampenes slektskapsforhold uklart; de avviker så sterkt fra alle andre flercellede dyr at de også kan betraktes som et eget underrike av dyreriket – stående mellom underrike krageflagellater (Choanozoa) og underrike Metazoa. Teksten nedenfor omfatter rekker over svampene.

Fosterutviklingen hos representanter for de forskjellige rekker avviker i større eller mindre grad. Dette gir oss et visst grunnlag til å klarlegge slektskapsforholdet mellom de enkelte rekker. Man kan benytte fosterutviklingsstadiene som en slags felles «rot» for dyreriket og la de enkelte rekker grene seg ut fra den. Da alle dyr normalt begynner sitt liv som en befruktet eggcelle, tar man denne som utgangspunkt for hele dyreriket. Ved videre fosterutvikling deler egget seg i mange celler som først danner en celleklump (morula), som så ordner seg til en hul cellekule kalt blastula, og som endelig blir til et beger med dobbelt vegg, gastrula. Det finnes én dyrerekke som ikke går videre i sin fosterutvikling og hele livet beholder denne enkle, begerformede bygningsplan: kroppsveggen består av to cellelag (et ytre og et indre) og har bare én åpning (urmunnen) som fører inn til en sekkformet urtarm. Denne rekken er nesledyrene (Cnidaria). Det er naturlig å avlede dem fra gastrulastadiet. En annen dyrerekke, svampene (Porifera), er en eiendommelig, primitiv gruppe, som ikke har utviklet egentlige cellevev, og deres slektskapsforhold er uklart; de avviker så sterkt fra alle andre flercellede dyr at de nå oftest betraktes som et eget underrike av dyreriket, mer «primitive» enn de øvrige.

Under fosterutviklingen hos høyere organiserte dyrerekker dannes det, etter at de har gjennomgått gastrulastadiet, et tredje cellelag, mellom de to andre, og en kroppshule (coelom). Hos de aller fleste blir det dessuten utviklet en tarmkanal med en munn og en analåpning. Dette mer kompliserte bygningsplanet oppnås på noe forskjellig måte hos de forskjellige dyrerekker, men man skiller mellom to hovedtyper, inndelt i Protostomia og Deuterostomia. De aller fleste høyere organiserte dyrerekker kan således ordnes i to store grupper som tilsvarer de to typene fosterutvikling, basert på om gastrulaens åpning blir til dyrets munn eller anus. Til Protostomia hører blant annet bløtdyr (Mollusca), flatormer (Platyhelminthes), rundormer (Nematoda), leddormer (Annelida) og leddyr (Arthropoda). Deuterostomia omfatter først og fremst pigghudene (Echinodermata) og ryggstrengdyrene (Chordata) og dessuten en del mindre grupper (Phoronida, Chaetognatha og Hemichordata). Den systematiske stilling av to andre dyrerekker, mosdyr (Bryozoa) og armfotinger (Brachiopoda), er mer uklar, men regnes oftest til Deuterostomia.

Fra urgamle tider har menneskene forsøkt å skaffe seg oversikt over dyrerikets mangfoldighet ved å ordne dyrene gruppevis – systematisere dem. Som regel grupperte man dyrene på grunnlag av likhet med hensyn til ytre karakterer. Den første vitenskapelige systematikk, utarbeidet av Carl von Linné, bygde på likhetsprinsippet. Etter Linnés tid har dyrerikets inndeling vært underkastet store endringer etter som forskningen har gått fremover og nye spesialfelter er kommet til. Allerede Jean-Baptiste Lamarck tok et prinsipielt viktig, nytt skritt ved å trekke et skille mellom virveldyr og virvelløse dyr. Ellers holdt man seg også på hans tid hovedsakelig til ytre kjennetegn. Det ble derfor av helt grunnleggende betydning da George Cuvier brakte den sammenlignende anatomi inn i klassifiseringen. Hans systematiske inndeling av dyreriket (1812) danner grunnlaget for den senere utvikling.

Etter utviklingslærens gjennombrudd fikk systematikken ny betydning. Likheter tyder i virkeligheten på slektskap – jo større likheten er, desto nærmere er de enkelte dyrearter beslektet. Dyrerikets inndeling eller «system» gikk over fra rubrisering til den fylogenetisk-genealogiske retning som ennå er den fremherskende. Man bruker nå betegnelsen det naturlige system. Utviklingslæren forutsetter at alle dyr stammer fra en eller noen få opprinnelige former. Studier over dyrenes cytologi (cellelære), embryologi (læren om fosterutvikling), anatomi, og fysiologi har vist at alle dyr har så mye til felles når det gjelder detaljer i bygning og funksjoner at det er rimelig å anta at de virkelig har en felles opprinnelse.

Parallelt med vår økende innsikt i dyrerikets mangslungne utviklingsveier, har de forholdsvis enkle «stamtrær» fra Ernst Haeckels tid etter hvert tatt mer og mer innviklede former. Inndelingen av dyreriket har stadig kommet nærmere det ideelle mål, å bli et naturlig system som gjenspeiler evolusjonen. Denne oppgaven forekom enklere så lenge forskerne anså grunnbegrepet, arten, som en konstant enhet og så lenge de på denne kunne bygge opp de høyere grupperinger (slekt, familie, orden, klasse) som mer eller mindre likeverdige enheter. Arten står fremdeles sentralt i biologien, og man systematiserer arter i slekter, familier, ordener og klasser, men læren om evolusjonen viser at en art kan være et elastisk begrep. Se også art.

Man må alltid være oppmerksom på at et system neppe noen gang kan nå frem til en absolutt overensstemmelse med naturen selv. Systemet kan til enhver tid bare gi et konsentrert bilde av den samlede kunnskap om dyrerikets fylogenetiske utvikling. Nye dyrearter kommer fremdeles for dagen og kaster nytt lys over forhold som har vært ukjente for forskningen.

Dyrerikets rekker