Arent M. Henriksen

Henriksen var utdannet lærer med tilleggseksamener fra Universitetet i Trondheim og var instituttsjef ved Norsk Voksenpedagogisk Institutt i 1980–1981, men satte først og fremst spor etter seg som politiker for SV og som innehaver av en rekke ledende verv, både offentlige og innen organisasjons- og næringsliv.

Sin politiske løpebane startet han i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Han var formann for AUF i Helgeland i 1967–1968, nestformann og formann i Sør-Trøndelag 1971–1973 og medlem av landsstyret i AUF 1968–1969 og 1972–1973.

Ungdomsopprøret fra slutten av 1960-årene brakte AUF på kollisjonskurs med moderpartiet i blant annet EF-saken foran folkeavstemningen 1972. Henriksen ble sekretær i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet og en av lederne i Trondheim for Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EEC (AIK), som var EF-motstandernes organisasjon blant Ap-medlemmer. Henriksen tilhørte den delen av AIK som i 1973 brøt med Ap og AUF og dannet partiet Demokratiske Sosialister (AIK). Dette ble med i Sosialistisk Valgforbund ved valget samme år og fra 1975 sammensluttet i Sosialistisk Venstreparti. Henriksen var vekselvis leder og nestleder i Trondheim SV i 1977–1979 og representerte partiet i bystyret i årene 1979–1983.

Arent M. Henriksen satt som stortingsrepresentant for SV fra Sør-Trøndelag i perioden 1973–1977 og var da tingets yngste. Han ble ikke gjenvalgt i 1977 da SV gjorde et rekorddårlig valg, men møtte igjen på Stortinget i årene 1981–1989 og var i disse årene SVs finanspolitiske talsperson.

Han var ingen fargerik utspillspolitiker, men skaffet seg respekt i alle leirer ved sin ryddige og saklige stil. Politisk tilhørte han etter eget utsagn (1982) «den del av SV som hører med i grenselandet til Ap». Han ledet viktig programarbeid i SV, blant annet tidlig i 1980-årene om et alliansefritt, desentralisert forsvar som inkluderte organisert sivil motstand.

Henriksen var en av SVs mest innflytelsesrike politikere i 1970- og 1980-årene. Han var klart orientert mot praktiske resultater. Det er rimelig å anta at SVs permanente tilværelse i «skyggenes dal» på Stortinget, fjernt fra alle maktposisjoner, bidro til hans beslutning om å gi opp stortingskarrieren og i stedet vie seg andre oppgaver der hans administrative evner og lederegenskaper kom mer til sin rett.

Henriksen tok ikke gjenvalg i 1989, men gikk i 1991 tilbake til lokalpolitikken som medlem av Bjugn kommunestyre og var ordfører der 1995–1999. Foran folkeavstemningen om medlemskap i EU 1994 gjorde han det klart at han hadde skiftet syn og var blitt tilhenger av medlemskap. Han meldte seg våren 2000 inn i Arbeiderpartiet.

Henriksen har deltatt i en rekke offentlige utredningskomiteer, som Forsvarskommisjonen av 1974 og i spørsmål som penge- og kredittpolitikk, kontrollen med de hemmelige tjenester og om næringspolitiske hovedstrategier og konkurransevilkår, og han var leder av Børsrådet i 1994–1997.

Han har også hatt en rekke administrative verv og rådgiveroppgaver innen organisasjons- og næringsliv. Han var generalsekretær i Norges Fiskarlag i 1989–1992 og deltok som rådgiver i de viktigste fiskeriforhandlingene med andre land, i Den internasjonale hvalfangstkommisjonens møter og på miljøkonferansen i Rio de Janeiro 1992.

Han var direktør ved Vikingverftet og Fosen Mek. Verksteder i 1992–1995 og også styreleder i sistnevnte selskap. I 1996–1999 var han styreleder i Jernbaneverket og i 1996–2000 styreleder i NSB BA. Han måtte gå av fra sistnevnte verv da ledelsen ble skiftet ut i kjølvannet av Åsta-ulykken på Rørosbanen i år 2000.

• Sosialistisk Venstreparti
• Stortinget
• norsk fiskerihistorie
• samferdsel i Norge

• Terje Halvorsen: Norsk biografisk leksikon 2
• J. Nyhamar: Nye utfordringer 1965–1990, bd. 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990