Barentsøya

Barentsøya er adskilt i nord fra Spitsbergen av Ginevrabotnen og Heleysundet, og fra Edgeøya i sør av Freemansundet. Frem til midten av 1800-tallet var det usikkert om Barentsøya var landfast med Spitsbergen i nord, da isdannelse mellom øyene i Heleysundet kunne gi inntrykk av en landbro. Kystlinjen er stort sett slett. Øya er i det vesentlige bygd opp av horisontale lag fra trias-perioden, med yngre ganger og dekker av basalt. Søyler av vulkansk doleritt kan ses langs Steinbeisfjellet vest på Frankenhalvøya. Bergarter fra perm synes i små områder i nordøst. De består av sandstein og kalkstein og ofte inneholder mange fossiler som brakiopoder (muslinglignende dyr). I 1898 gikk den skotske polarforskeren William Speirs Bruce i land på øya fra prins Albert I av Monacos forskningsskip Princesse Alice som da lå i Ginevrabotnen, og oppdaget oljeholdig skifer som han tok prøver av.

Barentsjøkulen og dens utløpere dekker store deler av øya (558 kvadratkilometer), mens fjellene rundt breen er av platåtypen som stort sett ikke er særlig høyere enn 400 meter. Imidlertid er nunatakene i Barentsjøkulen stort sett omkring 550 meter høye. Barentsjøkulen har fire utløpere som når helt til sjøen, ett på hver side av øya. Det sørlige utløpet, Freemanbreen, hadde en markert fremrykking (surge) ut i Freemansundet i 1956.

Barentsøya er oppkalt etter nederlenderen Willem Barentsz som er tilkjent æren for å ha oppdaget Svalbard i 1596. Han var imidlertid aldri i nærheten av Barentsøya. Øya fikk navnet Zuyd Ooster Land av de nederlandske hvalfangstkapteinene Cornelis Giles og Outger Rep van Ootzaan på et kart fra 1710 og Cornelis Gisbertsz Zorgdrager i 1720. Først i 1865 ga en svensk ekspedisjon under ledelse av Nils Hilding Dunér og Adolf Erik Nordenskiöld navnet Barents Land til øya.

Vegetasjonen på den østlige Barentsøya er av den arktiske polarørkentypen. Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum) dominerer på deler av de høytliggende områdene. I lavereliggende områder har gjødsel fra reinsdyr gjennom lang tid gitt preg av usammenhengende mosetundra. I vest mot Storfjorden er klimaet relativt gunstigere og vegetasjonen her tilhører den nordlige arktiske tundrasonen. Snøfrytle (Lazula nivalis) dominerer.

Tidligere har det vært mye drivis rundt øya, også om sommeren. Nå er dette imidlertid ikke så ofte tilfelle. På Sundneset, sørligst på øya, hekker hvitkinngås, og vestsiden av øya er viktig myte- om næringsområde for ærfugl, praktærfugl og gjess. Isbjørn er vanlig i området. Ellers finnes rein og fjellrev på øya og sel- og hvalarter i havet rundt.

• Svalbard

• Sysselmannens katalog over kulturminner på Svalbard, s. 98

• The Place Names of Svalbard (2003): Norsk Polarinstitutt Rapportserie nr. 122
• Cruisehåndbok for Svalbard (2010): Polarhåndbok nr. 14, Norsk Polarinstitutt 2010