Brumunddal kirke er en kirke i Ringsaker kommune i Innlandet. Kirken er en naustformet langkirke i tre. Den har 350 sitteplasser. Kirken hører til Brumunddal og Veldre sokn i Hamar bispedømme. Den forvaltes av Ringsaker kirkelige fellesråd. Brumunddal kirke stod ferdig i 1964 og ble vigslet året etter. Arkitekter var Molle Cappelen, Per Cappelen og Sven Erik Lundby.
Brumunddal kirke
Kirkestedet
Brumunddal kirke ligger i en stille furu- og bjørkelund med kirkegård på tre sider. Mot nord ligger et eneboligområde som strekker seg nedover mot sentrum i tettstedet.
Kirken er orientert med alteret mot øst. Hovedinngangen er fra nord; en like bred, men underordnet er fra sør. Det er kjørbar vei til begge sider av kirken. På sørsiden av kirken ligger menighetssal og kjøkken, med gravkapell i underetasjen. Disse rommene er skilt fra kirken med en liten passasje. På nordsiden ligger sakristi og kontorer inntil kirkeskipet.
Kirkebygget
Kirken er bygget med laminerte trekonstruksjoner, kledd med tre utvendig og innvendig. Tilleggsvolumene i hvitslemmet tegl har flatt tak. Rundt kirken er det lave terrengmurer som tar opp terrengfall og rammer inn konstruksjoner og trapper. Murene er i støpt betong med stående bordforskaling av grovt tømmermannspanel, og gjentar seg i blokkalteret i koret.
Inngangen, våpenhuset, er en vestibyle med dåpssakristi og toaletter og ligger under orgelgalleriet. Bak dette galleriet er det kontorer for organisten og klokkeren.
Utforming
Kirkehuset har langkirkeplan. De laminerte furukonstruksjonene går like ned i gulvet, frigjort fra taket med luft på alle kanter, da sideveggene står i god avstand og lager sideskip med omgang fra bakveggen frem til der koret begynner. Her ligger en fast prekestol med to oppganger på venstre side av kirkerommet og en utstikkende veggskive på høyre side som gir rom til døpefonten, begge deler tegnet av arkitektene, og også bygget i hvitslemmet tegl.
Kirkerommet kan tolkes som en basilika i miniatyr, da den har tre skip. Hovedskipet dannes av trekonstruksjonen. De to sideskipene dannes av mellomrommet mellom trekonstruksjonen og på nordsiden huset med kontorfunksjoner og sakristi, og på sørsiden ytterveggen mot den utvendige passasjen mellom kirken og menighetshuset.
Eksteriør
Brumunddal kirke utstråler en direkte arkitektonisk kraft ved bruken av grov, uhøvlet skurlast i samklang med limtrekonstruksjonen som gir rommet form. Det er som oftest slik i arkitekturen at konstruksjonen gir form, materialene gir uttrykk og stofflighet. Her er det altså det ubehandlede treverket uten dekor som gir det rustikke skogsuttrykket, til forskjell fra andre naustkirker.
Som i Bakkehaugen kirke er gavlene utført i samme materiale som taket, men her i Brumunddal kirke slippes lyset inn fra gavlen gjennom spalter i panelet, i tillegg til gjennom horisontale bånd på langveggen i overgangen mellom taket og veggflatene. I virkeligheten reiser limtrekonstruksjonene seg fra en enetasjes, hvit bygning av betong og slemmet tegl.
Interiør og inventar
Kirkeskipet er bygget i tre, med panel både som innvendig kledning og utvendig. Taktekkingen er også i tre. Alle fløyer og rom for øvrig er murte teglvegger (skallmur). Kirkeskipet rommer ca. 360 personer og menighetshuset vel 150 personer.
Fra vestibylen går man direkte inn i kirkerommet i midtaksen. Taket går sammenhengende over skipet og koret, som i en rektangelplan. Koret ligger tre trinn høyere, og der er prekestolen og døpefonten plassert. Galleriets brystning er overraskende nok utført i slemmet tegl og krager litt ut over døren til kirkerommet. Dette binder bakveggen sammen på en fin måte før taket forsvinner mot vestgavlen. Kirkeskipet har skifer på gulvet og en løper i midtgangen. Belysningen består av tverrstilte, lange pendler i splittet og limt furu, med tette sider og fururaster på undersiden.
Alterringen har gyllenlærputer på en sokkel av slemmet tegl. Også altersokkelen er utført i tegl. Både sakramentenes sted og ordets sted er fastholdt og endelige ved hjelp av varige materialer. Men som i de fleste av dagens kirker har man også her en løs lesepult. Alterduken, antependiet og messehaglene er alle laget av Grete Lein Lange i 1965.
Utformingen av alterveggen er av nyere dato. Før dannet de grove, uhøvlete, vertikale furubordene et tilfeldig spill i de horisontale feltene, med et kors midtstilt over alteret. Med det blå glassmaleriet i alterveggen og altertavlen er gavlveggen blitt mindre rustikk og alminneliggjort.
Der glassmaleriet rammer inn altertavlen, er flere furubord fjernet og er blitt et blått felt, som er vakkert i seg selv. Det er også altertavlen med en kristusskikkelse i marmor på en treplate med intarsia av farget glass. Den er laget av Tor Lindrupsen.
Historikk
De første skisser til kirken ble laget i 1955. Programmet var imidlertid ikke helt ferdig, og det var ikke avgjort om kirken skulle ligge i Veldre eller Furnes. Saken ble derfor utsatt til 1960, da det ble avholdt en innbudt arkitektkonkurranse med en jury som besto av: Pastor Bjerklund, B.M. Langmoen, arkitektene MNAL Bjarne Ellefsen, Helge Abrahamsen og Are Vesterlid. De innbudte arkitektene var: Molle og Per Cappelen og Sven Erik Lundby, Gunnar Fougner og Einar Myklebust, Harald Hille og Odd Kjeld Østbye og Knut Knutsen.
Det seirende utkastet, «Blomen på Bøen», ble bygget praktisk talt uten vesentlige endringer. Byggingen tok til i 1964 om høsten, og kirken ble innviet 28. november 1965. Som forlangt i romprogrammet, er kirkerommet og menighetssalen atskilt fra hverandre. Dette skillet er forsøkt klarlagt både i plan og eksteriør.
Dette var en viktig kirkekonkurranse, for man trodde den ville klargjøre hvilken vei kirkebyggingen ville ta fremover: den norske Knut Knutsen-tradisjonen, den internasjonale, ekspressive stilen, den nødtørftige arbeidskirken eller en mer modernistisk tilnærming.
Kirken fikk en tradisjonell naustform, en type man var blitt fortrolig med etter andre verdenskrig. Vinnerne hadde tydelig interessert seg nettopp for typologien og materialene i ånd etter Knut Knutsen. Norsk kirkebygging så ut til å roe seg ned med enkle volumer i furu og tegl, ikke ekspressive konstruksjoner, som Kirkelandet kirke («Atlanterhavskatedralen») av Odd Kjell Østbye og de trauste, men effektive arbeidskirkene på Hasle av Harald Hille og på Herøya av Helge Abrahamsen. Naustformen så ut til å overleve en stund til.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.