Chlodio

I 432, rundt 100 år etter at frankerne ble tatt inn i Romerriket i 342, flyttet Chlodio vestover, dypere inn i Romerriket og tok kontroll over et område mellom elvene Schelde og Meuse (Maas). Flyttingen ble mulig fordi den romerske generalen Flavius Aetius, som var ansvarlig for forsvaret av Gallia, måtte kjempe mot burgunderne, alanerne og vestgoterne.

Aetius måtte vente til årene 445–448 før han kunne utfordre Chlodio. Frankerne flyktet først, men inngikk siden en avtale med Aetius hvorav Chlodio og hans folk skulle beholde deres områder, nå som føderativ med ansvar for å forsvare Romerriket mot germanske invasjoner.

I eldre tid var det vanlig for konger å legitimere sin makt ved å trekke sine dynastier langt tilbake i tid, til en stamfar. I tidlig middelalder ble ikke Chlodio regnet som den første merovingiske kongen. Merovingerne selv, med støtte fra Gregor fra Tours, anså Merovek, Chlodios sønn, som den første og viktigste. Ifølge legendene var ikke Merovek sønn av Chlodio, men av en gud.

Den franske kongen Filip 4. (Filip den smukke, 1285–1314) regnet derimot Chlodio som stamfar til både merovingerne, karolingerne og kapetingerne. Så sent som under Ludvig 14. var Chlodio, Chlodvig 1. og Faramund ansett som stamfedrene til det franske monarkiet.

Det er kun to omtrentlig samtidige kilder som forteller om Chlodio: Sidonius Apollinaris' panagerikk av Majorien (458) og Historia Francorum av Gregor fra Tours (592).

• Frankrikes historie
• merovingertiden
• merovingere