Frankrikes historie

Frankrike var allerede i oldtiden fruktbart og veldyrket, elver og gode veier fremmet handelen. Hovednæringsveier var åkerbruk og kvegavl, mot sør dyrket man oliventrær og vin. Fra fjellene fikk man gull, sølv, jern og bly.

Gallia ble bebodd av en rekke mindre stammer. Flere steder synes eldre befolkningslag å ha bestått ved siden av gallerne, et keltisk folk. Belgerne var det gamle hovedfolket mellom Seine, Marne, Rhinen og havet; de talte et keltisk språk, men var kanskje oppblandet med germanere. Etter hard motstand, blant annet mot Julius Caesar (57–51 fvt.), ble de romanisert. Aquitanerne i sør var ikke keltere. Jorden var eid av adelen og prestene (druidene) og ble drevet av livegne; adelen levde av jakt og krig, og av den ble valgt høvdinger som oftest hadde liten makt. Druidene hadde stor innflytelse.

Omkring 600 fvt. kom Gallia i berøring med grekerne som anla kolonien Massalia (Marseille), og herfra bredte gresk kultur seg i omegnen.

• Les mer om Frankrikes forhistorie.

På 100-tallet fvt. erobret romerne Sør-Gallia for å sikre seg veien til Spania, og i 118 fvt. ble det erobrede landet en provins, Gallia Narbonensis, det nåværende Provence.

I årene 58–50 fvt. la Caesar det øvrige Gallia inn under Roma og skapte derved en uvurderlig formur for Italia mot de fremtrengende germanerne. I 16–13 fvt. organiserte den romerske keiseren Augustus det erobrede området, og det kom bare få og lett undertrykte oppstander i keisertiden. Gallerne ble hurtig romanisert, og i Gallia opplevde den romerske kultur en etterblomstring i keisertiden. Gallia var selvstendig en periode (258–274) i soldatkeisertiden, og ble gjenerobret av keiser Aurelian. Det finnes mange minnesmerker fra romertiden, særlig i Provence.

Germanernes langvarige forsøk på å trenge mot sør inn i Romerriket lyktes endelig rundt 400 evt., under de store germanske folkevandringene. En langsom germanisering av Gallia og enkelte andre romerske provinser hadde da alt pågått gjennom lang tid. De fleste av de germanske stammene var imidlertid for fåtallige til å holde seg.

Varigere betydning fikk bare burgunderne, som grunnla Det burgundiske riket. Vestgoterne, som på sitt tog fra Italia grunnla et rike omkring Tolosa, og frankerne, som under høvdinger av Merovechs ætt, merovingerne, satte seg fast i det nordlige Gallia.

Frankerne fikk til slutt overtaket under sin konge Chlodvig (frankisk Clovis, Ludvig, fransk Louis), som i 486 tilintetgjorde den siste rest av romersk herredømme i Gallia (Syagrius' rike omkring Paris).

• Les mer om Frankrike i merovingertiden.

Karl Martells sønn Pipin den lille regjerte i 751–768 og var en målbevisst politiker. Han avsatte med pavens samtykke den siste merovingiske skyggekongen og ble selv hyllet som konge. De eldre karolingerne stanset tilsynelatende statsoppløsningen – ikke fordi de hadde noe høyere begrep om stat og regjering, men fordi de i kraft av dyktighet og kirkens støtte inngav stormennene større ærbødighet, aktelse og frykt enn merovingerne hadde evnet, og fordi de kunne føre dem til store militære seirer som skaffet dem stort krigsbytte.

Med Pipin den lille innledes den karolingiske kirkepolitikk, som for paven betydde hjelp mot langobardene i Italia og for karolingerne kirkens medvirkning til styrkelse av kongemakt og orden. Karl den store slo i 774 langobardene, tok deres land og sikret pavedømmet de deler av Italia som til da hadde stått under Bysants; disse ble kjernen i den senere pavestat (Kirkestaten). Hermed var det innledet et brudd mellom paven og den østromerske keiseren. Dette bruddet bidro til å svekke forestillingen om at det østromerske riket var fortsettelsen av det universelle romerske keiserdømmet.

Da Karl ved sine seierrike kamper mot hedningene hadde vunnet ry som den store forkjemper for kristendommen, ble han kronet til romersk keiser av pave Leo 3, første juledag 800. Den romerske keiserverdighet ble ikke varig i den karolingiske ætt og heller ikke fast knyttet til Frankrikes konger, men denne begivenheten tilintetgjorde for bestandig de bysantinske keiseres håp om at det gamle romerske verdensherredømmet kunne gjenopprettes.

Noen avgjørende forandring i styre og samfunnsliv skjedde ikke, og etter Karl den stores død i 814 fortsatte oppløsningen av det frankiske riket. I Verdun i 843 og ved senere mindre endringer ble det territoriet som ble Frankrike, i hovedsak etter nasjonale grenser, utskilt fra Frankerriket. Den første konge av Frankrike ble Karl den skallede (843–877). Men Frankrike var da neppe mer enn et begrep, og enkelte av de dyktigste og mektigste stormennene dannet småstater. I 911 fikk normannerne overlatt Normandie, og i øst oppstod et burgundisk kongerike (se Burgund). De siste karolingere førte i virkeligheten bare et skinnherredømme, og måtte ofte kjempe med mektige stormenn om kongeverdigheten.

I 987 valgte en del stormenn, tilskyndet av geistligheten, en av Nord-Frankrikes mektigste stormenn Hugo Capet til konge, og det kapetingiske dynasti («den tredje kongeslekt») var grunnlagt.

• Les mer om Frankrike i karolingertiden.

De første kapetingerne hadde makt bare i sitt eget gamle landområde Paris og omegn. Men kapetingernes stabilitet førte til at arvekongedømmet etter hvert fikk kirkens støtte. Det var kapetingerslekten som skapte Frankrike som stat, men det gikk langsomt. De første større landevinninger for kronen var Normandie i 1204, Languedoc i 1220-årene og Champagne i 1285.

I 1328 døde den eldre kapetingiske linje ut. De dyktigste av kapetingerne var Filip August, Ludvig den hellige og Filip den smukke. De kjempet med fremgang mot vasallene, særlig den engelske kongen, og drev også en aktiv innenrikspolitikk.

Man må likevel ikke overvurdere kongenes betydning for dannelsen av den franske staten. Dyptgående sosiale og økonomiske nydannelser som satte inn, særlig fra 1100-tallet, var de sterkest virkende kreftene. Handelen økte og byene vokste, og dermed meldte det seg behov for større rettssikkerhet, for ensartet lovgivning og administrasjon over større områder, med andre ord for en sterkere statsmakt. Begynnende pengehusholdning tvang frem et ordnet finansvesen, og i den stadig sterkere og rikere borgerstanden fant kongene naturlige forbundsfeller mot urolige adelsmenn og oppsetsige vasaller.

Korstogene, som vesentlig var en fransk bevegelse, påskyndte denne utviklingen, og det ble av vesentlig betydning at monarkiet fra 1200-tallet i stadig stigende utstrekning benyttet seg av romerrettkyndige, borgerlige menn, de såkalte legistere (légistes), med innsikt i og beundring for romersk statskunst, til rådgivere og embetsmenn. De grunnla fast styrelse av kronlandet og gjorde kongemakten mer uavhengig av adelige godseiere, stadig under kirkens kraftige medvirkning. Befolkningen ble oppdratt til å se på kongen som den som kunne og ville hjelpe den menige mann mot stormennenes vilkårlighet.

Denne respekten for kongemakten fikk stor betydning for den senere utvidelsen av kronlandet og samlingen av hele Frankrike under kongedømmet. Filip den smukke hadde i sin kamp mot pave Bonifatius 8 søkt støtte hos tredjestanden, og hadde sammenkalt en stenderforsamling i Paris i 1302. Det var dermed skapt en mulighet for et bredere grunnlag for et folkelig kongedømme, men denne muligheten ble ikke utnyttet. Stenderforsamlingene ble ikke noe fast og regelmessig ledd i Frankrikes styre, slik som parlamentet ble det i England.

• Les mer om Frankrike i kapetingertiden.

Etter at den direkte mannslinje i kapetingerslekten var utdødd, kom en ny linje av kongeslekten, huset Valois (de yngre kapetingere) på tronen. De første Valois-kongene var ikke dyktige nok som politikere, og dertil kom den ødeleggende rekke kriger mellom Frankrike og England som er kjent som hundreårskrigen (1337–1453). En tid så det ut til at det engelske kongehuset skulle komme til å regjere i Frankrike. De franske ridderhærene led gang på gang nederlag.

I 1420 ble det sluttet et forlik, hvor dauphinen Karl 7 ble utelukket fra tronen til fordel for den engelske tronfølgeren. Dette fremkalte en engelskfiendtlig bevegelse (et av utslagene av denne folkebevegelsen er Jeanne d'Arcs fremtreden i 1429), og i løpet av rundt 20 år tapte engelskmennene alt de hadde vunnet, unntatt Calais.

Etter krigene ble det innført faste skatter og en stående hær. I tiden 1300–1500 vokste kronlandet med Dauphiné, Poitou, Guyenne, Bourgogne (hertugdømmet Burgund), Anjou, Provence og flere. I det indre styret utmerket især Ludvig 11 («borgerkongen») seg ved sin seierrike kamp mot stormannsopposisjonen, sitt arbeid for orden og sterk kongemakt og forbedring av de lavere klassers, borgeres og bønders kår. Ludvigs etterfølgere lot seg dra inn i kampen om Italia, og under de italienske felttogene lærte de franske adelsmenn å sette pris på den italienske renessansekulturen, men ikke å underordne seg en sterk statsmakt.

Ludvig 12 og Frans 1 var målbevisste konger som strebet mot enevelde. I 1539 ble det vedtatt i Villers-Cotterêts at fransk var nå det eneste offentlige språket. Dette var et viktig steg mot dannelsen av en sterk stat. På 1500-tallet begynte kampen mot den habsburgske overmakten i Europa, som spente folkets økonomiske og militære yteevne til det ytterste. Takket være at Valois-riket da var Europas meste solide, overlevde Frankrike gjentatte angrep fra både Karl 5 og Filip 2 av Spania. Fra 1562 til 1598 var det intern strid i riket mellom protestanter og katolikker, som var langt mer ødeleggende enn de habsburgske armeene. Disse religionskrigene brakte selve statsenheten i fare, og landet var i politisk, sosial og økonomisk oppløsning da den siste Valois, Henrik 3, ble myrdet i 1589. Borgerkrigen varte ennå fire år, inntil Henrik 4 av Bourbon ble alminnelig anerkjent som ny konge.

Fra 1500 til 1600 ble statsområdet utvidet med Auvergne, Bretagne, Metz, Toul, Verdun og Béarn.

På 1600-tallet ble det gjort slutt på det middelalderlige stormannsveldet. Som betingelse for indre orden og ro ble kongemakten gjort eneveldig og respektert. Henrik 4 og hans førsteminister Maximilien de Béthune Sully tok fatt med alvor og kraft; kardinalene Armand de Richelieu og Jules Mazarin fortsatte. De begrenset adelens politiske makt ved å stille de høyadelige guvernører og andre adelige embetsmenn under stadig og virksom kontroll fra sentralregjeringens side. Enhver ulydighet mot regjeringen ble straffet som ulydighet mot kongen, det vil si som opprør og høyforræderi.

Etter Richelieus død i 1642 fulgte et siste forsøk fra de fyrstelige og adelige stormenns side på å vinne sine gamle stillinger tilbake gjennom en serie oppstander (Fronden), men forsøket strandet, og Ludvig 14 førte kongedømmet frem til uomtvistet myndighet i sin lange regjeringstid fra 1643 til 1715. Med arbeidsomhet og ordenssans bidro kongen til dette, men han var også preget av tidens autoritetsdyrkende oppfatning av kongens person som maktens og myndighetens kilde, og av standsforskjellens og adelsprivilegienes selvfølgelighet. I sin regjering benyttet kongen fortrinnsvis uadelige eller lavadelige, som han adlet eller opphøyet. Slik fjernet han ved deres hjelp adelens politiske makt, men stender- og privilegiestaten ble opprettholdt.

Ludvig 14 ledet landet inn i en rekke kriger som viste Frankrikes rikdom og kraft, og skaffet enkelte landevinninger (Alsace i 1648, Flandern i 1672 og Franche-Comté i 1678). Men dette utpinte samtidig landet, og gjorde fransk utenrikspolitikk forhatt og mistenkeliggjort overalt.

Krigene og hoffets luksus slukte enorme summer. Tidens største statsmann og nasjonaløkonom, Jean-Baptiste Colbert, søkte å dempe kongens krigerske ærgjerrighet og påvirke ham til å legge større vekt på vekst i næringslivet. Fransk åndsliv og overklassekultur ble i denne tiden forbilde for andre nasjoner. Eneveldets store og varige fortjeneste, i Frankrike som ellers i Europa, er å ha skapt en ordnet sentraladministrasjon og for alvor å ha tatt opp de nye oppgaver som den begynnende kapitalismen på 1600-tallet stilte til staten (koloni- og handelspolitikk, omsorg for kommunikasjonsvesenet med mer).

Sentraliseringen bidro til å gjøre Frankrike til en europeisk kulturstormakt. Lærde fra hele Europa dro til Paris, og litteraturen nådde nye høyder med Pierre Corneille, Jean Racine og Jean-Baptiste Poquelin (bedre kjent som Molière). Kultur ble sett som et redskap for å oppnå makt, og kunstneren Charles Le Brun var den første som utviklet begrepet «offisiell kunst».

Frankrike hadde på slutten av 1700-tallet 25 millioner innbyggere og var Europas rikeste land. Adelen var fri for de fleste skatter, den eide store jordeiendommer, innkrevde føydale avgifter og hadde enerett til de best betalte embeter og til de rike bispedømmer og abbedier. Den mektigste del av adelen var hoffadelen og de 400 familiene som var representert ved hoffet i Versailles, embets- og dommeradelen. Landadelen i provinsen var tallrikere, men ofte fattig. Mange adelige var påvirket av opplysningstidens ideer.

Borgerskapet var blitt rikere og mer selvbevisst på 1700-tallet, og det krevde politisk innflytelse. De rike borgerne var blitt statens kreditorer, og de krevde kontroll over statsbudsjettet og opphevelse av standsprivilegier og andre hindringer for det frie næringslivet. Litterater og journalister krevde trykkefrihet og ytringsfrihet, og det hadde dannet seg en borgerlig «intelligentsia». Filosofene brukte naturretten som et våpen mot tradisjonen og stendersamfunnet.

Den amerikanske uavhengighetskrigen hadde gjort et sterkt inntrykk både på adel og borgerskap. De fleste bønder eide en jordlapp selv, men det var ikke nok, og de forpaktet adelens, kirkens eller kronens jord. Bøndene måtte betale skatter, føydale avgifter og tiende. På 1700-tallet var deres stilling blitt bedret på grunn av stigningen i kornprisene. Gjennom sakførere og prester trengte filosofenes ideer ut i folket.

Kongen var teoretisk eneveldig, men statsapparatet var svekket av en finanskrise som krevde stadig nye skatter. Statens finanser var det mest kritiske problem; statsgjelden vokste ytterligere under krigene, særlig under den østerrikske arvefølgekrig (1741–1748) og sjuårskrigen (1756–1763), som kostet Frankrike Canada og helt ødela muligheten for et fransk kolonivelde i India. Den franske deltakelsen i den amerikanske uavhengighetskrigen i 1778–1783 førte endelig til en akutt finanskrise, som ble forverret av en økonomisk depresjon. Alle reformforsøk ble bare halvveis gjennomførte, og støtte på motstand fra de privilegerte, særlig fra dommeradelen. Staten stod foran bankerott, og etter krav fra adel og geistlighet, og med støtte fra tredjestanden, innkalte Ludvig 16 en stenderforsamling i 1788, som var den første siden 1614.

Selv om opplysningstiden var et europeisk fenomen, var navnene som forbindes med begrepet først og fremst franske eller fransktalende filosofer som Denis Diderot, Voltaire og Jean-Jacques Rousseau.

• Les mer om opplysningstiden og om Frankrikes historie fra 1300 til 1789.

Den franske revolusjon betegner en periode med store sosiale og politiske omveltninger i Frankrike i perioden 1787–1799. Året 1789 markerer det første viktige vendepunktet under revolusjonen. 14. juli dette året brøt det ut masseopprør i Paris og fengselet Bastillen ble stormet. Denne datoen markeres i dag som Frankrikes nasjonaldag.

Revolusjonen markerte slutten på det franske stendersamfunnet, der de høyeste stendene (adelen og de geistlige) hadde hatt særrettigheter i samfunnet. En nasjonalforsamling ble dannet i 1789, og eneveldet ble avskaffet. Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettigheter, hvor det ble fastslått at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket. Erklæringen inspirerte og preget den senere demokratiske utviklingen i Europa, blant annet den norske grunnloven av 1814.

Grunnloven av 1791 bygget på det konstitusjonelle monarkiet. Siden ble kongedømmet avskaffet og den første franske republikk erklært i 1792. Den avsatte kong Ludvig XVI ble henrettet i januar 1793. Perioden fra sommeren 1793 til sommeren 1794 kalles «terroren», eller «skrekkveldet». Denne fasen tok slutt etter at revolusjonslederen Maximilien Robespierre (1758–1794) ble styrtet og henrettet (Thermidor-revolten). Fra 1795 og fram til 1799, da Napoleon Bonaparte tok makten ved statskupp, ble landet styrt av en gruppe på fem menn kalt direktoriet.

Mye av bakgrunnen for revolusjonen lå i at de gamle hierarkiene og privilegiene i samfunnet ikke lenger ble oppfattet som legitime. Befolkningsøkningen på 1700-tallet hadde også forverret fattigdomsproblemene. På landsbygda var godseiersystemet, med sine avgifter og monopolrettigheter, allment mislikt av bøndene. Det ble avskaffet i løpet av revolusjonen.

Revolusjonen markerer starten på det moderne Frankrikes historie og fikk konsekvenser for den videre politiske utviklingen helt fram til vår tid. Revolusjonen fikk også stor betydning ut over Frankrikes grenser og inspirerte til opprør i flere europeiske land, som Polen og Irland.

• Les egen artikkel om den franske revolusjon.

1800-tallet ble nærmest en gjentagelse av de politiske systemer franskmennene prøvde mellom stormingen av Bastillen i 1789 og mellom 1814 og Napoleons fall i 1815. I løpet av århundret var Frankrike et konstitusjonelt monarki (1814–1848), en republikk (1848–1852) og et keiserdømme (1852–1870).

Tanken om den store franske revolusjonen er uslettelig, og tre nye revolusjoner deler 1800-tallet: julirevolusjonen i 1830 og borgerskapets endelige seier, februarrevolusjonen i 1848 og innføringen av stemmerett, og pariskommunen av 1871 og kravet om en folkelig republikk. Det var først da, hundre år etter den store revolusjonen, at republikken klarte å slå røtter i Frankrikes politiske landskap.

De franske filosofene ønsket at dette århundret skulle bli kjent som fornuftens århundre. Religion skulle nå erstattes med vitenskap, og Gud med natur. Revolusjonen som begynte i 1789 ble derfor like mye en revolusjon mot kongedømmet som en revolusjon mot kristendommen. Sekularismen ble imidlertid ikke like naturlig som filosofen Antoine Condorcet forutså i 1794 i sitt verk Skisse for et historisk bilde av fremskritt av den menneskelige ånd. 1800-tallet ble et søkende århundre om mening som vitenskapen ikke kunne tilfredsstille.

• Les mer om Napoleonstiden i Frankrikes historie (1799–1815), Frankrikes historie (1815–1875) og Den tredje republikk (1871–1940).

I Frankrike har motsetningene alltid vært fremtredende: Protestanter mot katolikker på 1500- og 1600-tallet, og republikanere mot rojalister på 1700- og 1800-tallet. Dreyfus-saken viste mot slutten av 1800-tallet hvordan Frankrike bokstavelig talt kunne dele seg i to motstridende sider når moralske og politiske prinsipper sto på spill.

På 1900-tallet ble disse motsetningene ytterligere satt på spissen. Under betegnelsene «høyre» og «venstre», skilte politikken, litteraturen, kunsten, vitenskapen, filosofien og etikken seg i to uforenelige verdensbilder.

Med to verdenskriger, slutten av kolonitiden på 1960-tallet, en sterk økonomisk utvikling (1945–1975) fulgt av en varig økonomisk krise, samt utviklingen av Den europeisk union, er 1900-tallet muligens det århundret som har endret Frankrike mest i landets lange historie.

• Les mer om Frankrike under andre verdenskrig, Den fjerde republikk (1946–1958), Den femte republikk (fra 1958), Frankrikes historie fra 1980 til 2005 og Frankrikes samtidshistorie.

• Frankrike
• Kronologisk oversikt over Frankrikes historie
• Statsoverhoder i Frankrike