Den portugisiske inkvisisjonen ble ledet av en storinkvisitor som ble valgt av kongen og utnevnt av paven. Storinkvisitorene valgte inkvisitorene som bemannet tribunalene. Et særtrekk ved Den portugisiske inkvisisjonen er at menn fra kongefamilien ble utnevnt som storinkvisitor. Den andre storinkvisitoren var bror av Johan 3, og ble selv kong Henrik av Portugal etter at Johan døde.
Under storinkvisitoren og det kongelige inkvisisjonsrådet i Lisboa lå det fire tribunaler: tribunalene i Lisboa, Évora, Coimbra og Goa. I Portugal tok man hensyn til de spanske erfaringene: der hadde man redusert antallet inkvisisjonstribunaler betraktelig i tiårene etter grunnleggelsen. Derfor valgte man å dele det portugisiske fastlandet mellom tre tribunaler. Tribunalet i Lisboa hadde i tillegg ansvaret for de store portugisiske koloniene i Brasil, Vest-Afrika, Atlanterhavsøyene (Madeira, Asorene og São Tomé) og portugisiske fartøyer i hele verden. I motsetning til Den spanske inkvisisjonen ble det ikke opprettet et portugisisk inkvisisjonstribunal i Amerika.
Utenfor byene der Inkvisisjonens tribunaler holdt til, var dens tilstedeværelse ivaretatt av ulønnede tjenestemenn, kjent som inkvisisjonskommissærer (comissários) og inkvisisjonsbrødre (familiares). Inkvisisjonsbrødrene utgjorde inkvisisjonens bevæpnede arm, og deres rolle var å foreta arrestasjoner på Inkvisisjonens vegne, og å eskortere inkvisitorene på visitas og under prosesjoner og troshandlinger (autos da fé). Inkvisisjonskommissærene foretok lokale avhør og samlet inn lokal informasjon som ble sendt til inkvisitorene i skriftlig form. De var oftest sogneprester og fungerte som et slags lokalt byråkrati for inkvisitorene. Inkvisisjonens kontroll av disse områdene baserte seg derfor i stor grad på brevutveksling mellom inkvisisjonstribunalene og inkvisisjonskommissærene, men inkvisitorene besøkte også tidvis tribunalets distrikt. I alvorlige saker ble den anklagede sendt til tribunalet for forhør, for eksempel fra Brasil til Lisboa. Mindre alvorlige saker ble ført via brev, og dom ble avsagt på bakgrunn av skriftlig materiale uten at noen i dommerpanelet så den anklagede. Dommen ble deretter sendt i brev til inkvisisjonskommissæren, som fikk i oppdrag å eksekvere den. Den portugisiske inkvisisjonen hadde svak kontroll over områder langt fra tribunalene.
Den lange avstanden til India, der det kunne ta 18 måneder å få svar på et brev fra Lisboa, gjorde at man grunnla et inkvisisjonstribunal der i 1560. Tribunalet i Goa hadde deretter ansvaret for alle saker fra de mer enn 50 portugisiske besittelsene og koloniene i Asia og Øst-Afrika. Fordi befolkningen i disse områdene hadde en annen kulturell og religiøs bakgrunn enn i Portugal og den vestlige delen av det portugisiske imperiet, ble også rettssakene her svært annerledes.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.