Det internasjonale pengefondet, IMF, er en særorganisasjon under FN, som ble opprettet i 1945. Vedtektene bygger på avtalen som ble inngått i juli 1944 i Bretton Woods, USA, mellom 44 allierte land etter initiativ av USA og Storbritannia. Fondets formål er å virke for økonomisk vekst bygd på internasjonal handel og ordnede valutaforhold.
IMF (Det internasjonale pengefondet)
Faktaboks
- Også kjent som
- norsk Det internasjonale valutafondet engelsk International Monetary Fund (IMF)
Organisasjon
IMF har 190 medlemsland. Fondet ledes av et styre (Board of Governors) der alle land er representert, men styrets myndighet er i stor utstrekning delegert til en direksjon på 24 medlemmer (Executive Directors). Hvert av medlemmene her representerer enten et land eller en gruppe av land; for eksempel representeres de nordiske og baltiske landene av én direktør. Hovedsete er i Washington, D.C.
Generaldirektør i IMF i perioden 2011–2019 var Christine Lagarde (Frankrike), som tok over etter Dominique Strauss-Kahn (Frankrike). 1. oktober 2019 overtok Kristalina Georgieva (Bulgaria) som generaldirektør.
Virksomhet
Hvert land har en kvote i valutafondet som er bestemt av landets størrelse, utenrikshandelens betydning og liknende. Kvoten utgjør det enkelte lands innskudd i fondet. Den avgjør det antall stemmer landet har, en ordning som medfører at USA, Storbritannia og andre industriland har en dominerende stilling. Kvoten er også avgjørende for den kreditt det enkelte medlemsland kan oppnå i tider med betalingsunderskudd.
Valutafondets vedtekter medfører forpliktelser og rettigheter for det enkelte land. Den viktigste er forpliktelsen til at bedrifter og personer fritt skal kunne skaffe seg den valuta de trenger for å importere varer og tjenester. Valuta for kapitalplasseringer (bankinnskudd, fordringer, eiendommer, realkapital med mer) kan imidlertid reguleres. Under den opprinnelige avtalen forpliktet landene seg også til å opprettholde faste valutakurser.
Fra begynnelsen av 1970-årene suspenderte stadig flere land ordningene med faste valutakurser. På denne bakgrunn ble det vedtatt en revidert fondsavtale, som trådte i kraft 1. april 1978. Den tillot landene å velge mellom faste og flytende valutakurser.
Etter oljekrisen 1973/1974 innførte fondet flere nye kredittordninger, hvorav oljefasiliteten var den viktigste. Denne ble avløst av en utvidet fondsfasilitet som ga land med strukturelt betingede problemer i sin utenriksøkonomi adgang til kreditter med lengre løpetid enn de ordinære trekkrettigheter.
1. januar 1970 innførte fondet spesielle trekkrettigheter, det vil si kreditter som landene kan trekke på uten å foreta innbetaling på forhånd, se artikkelen Special Drawing Rights (SDR).
Av europeiske land som har fått innvilget kreditt fra IMF, kan nevnes Hellas. Bakgrunnen var at Hellas, i etterkant av finanskrisen i 2008, fikk en gjeldskrise i 2010. For vurdering av kreditten fra IMF (og EU) se artikkelen Gjeldskrisen i Hellas.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.