Elizabeth Cady Stanton

Stanton ble født inn i en privilegert familie i Johnstown, New York. Faren, Daniel Cady, var en kjent jurist og dommer, og moren, Margaret, kom fra en velstående familie. Gjennom samtaler med faren under oppveksten lærte hun mye om lovverket, og reagerte tidlig på at kvinner hadde så få rettigheter.

Hun fikk utdanning først ved Johnstown Academy og deretter ved Emma Willards Troy Female Seminary; den første institusjonen som tilbød høyere utdanning for kvinner i USA, hvor hun ble uteksaminert i 1832. I likhet med mange velutdannete kvinner fra liberale hjem, ble hun aktiv i antislaveribevegelsen. På et møte hos en fetter møtte hun advokat og abolisjonist Henry Brewster Stanton, som hun giftet seg med i 1840.

Samme år dro paret på bryllupsreise til London, hvor de deltok sammen med en amerikansk delegasjon på den internasjonale antislaverikonferansen. Her møtte hun abolisjonisten Lucretia Mott, som i likhet med henne reagerte på at kvinnene ikke fikk lov til å tale under konferansen, men måtte sitte bak et forheng og høre på. Sammen begynte de å legge planer for en konferanse for kvinners rettigheter i USA.

I 1847 bosatte Stanton og ektemannen seg i Seneca Falls i staten New York, hvor de etter hvert fikk syv barn. Underveis beholdt hun kontakten med Mott, og sammen organiserte de en konferanse om kvinners rettigheter i Seneca Falls den 19.–20. juli 1848.

I forkant skrev Stanton en kraftfull «holdningserklæring»; Declaration of Sentiments, som hun modellerte etter den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, og omformulerte til å inkludere kvinner. Hun tilføyde «kvinner» i den berømte innledningen, for å understreke at nasjonens rettigheter skulle gjelde begge kjønn: «Vi anser disse sannheter for selvinnlysende: at alle menn og kvinner er skapt like […]» Videre beskrev hun urettferdigheten mot kvinner i det amerikanske samfunnet. Deretter fulgte en rekke ankepunkter mot mannen, og en oversikt over hvilke sivile, økonomiske og politiske rettigheter kvinner nå gjorde krav på. Det gjaldt for eksempel kvinnenes råderett over egen inntekt og eiendom innenfor ekteskapet, rett til skilsmisse og foreldrerett til barna, og rett til utdanning og arbeid.

Flere hundre mennesker deltok på møtet i Seneca Falls, og etter mange diskusjoner vedtok deltagerne en resolusjon om kvinners stemmerett, noe som var et brennhett tema. Å insistere på kvinners stemmerett var ikke populært, og konferansedeltagerne ble i ettertid hånet og trakassert, og erklæringen ble kalt latterlig.

Declaration of Sentiments ble underskrevet av rundt 100 kvinner og menn på konferansen, som i ettertid betraktes som starten på den organiserte kvinnebevegelsen.

I årene som fulgte var Stanton aktiv i organisasjonsarbeid. Hun var med på opprettelse av en rekke foreninger, og i 1850 ble den første av flere landsomfattende kvinnekonferanser holdt. Arbeidet med konferansene fikk etter hvert form av en landsomfattende kvinnerettsforening: American Equal Rights Association.

I 1851 møtte hun Susan B. Anthony på et antislaverimøte, og et livslangt samarbeid ble innledet. Anthony inntok rollen som organisator og taktiker, mens Stanton stod bak talene og det skriftlige materialet. Sammen bidro de stiftelsen av stemmerettsforeningen National American Woman Suffrage Association, hvor Stanton var president ifra 1869 til 1890. I 1888 arrangerte de en internasjonal kongress i Washington som markerte 40-årsdagen for Seneca Falls-møtet, der Det internasjonale kvinneråd ble stiftet. De planla også kampanjer, organiserte møter og snakket med beslutningstakere, spesielt med fokus på stemmerett.

Gjennom hele livet var Stanton en aktiv skribent, som skrev utallige brev, artikler, essays og pamfletter. Sammen med Anthony utga hun kampskriftet The Revolution og var medforfatter til History of Women's Suffrage (1881–1886). Videre skrev hun Women's Bible (1895–1898) og selvbiografien Eighty Years and More (1898).

• Kvinners kamp for stemmerett
• Kvinnebevegelsens historie
• feminisme
• abolisjonister