Engelbert Humperdinck

Humperdinck lærte tidlig å spille klaver, og allerede 14 år gammel forsøkte han å komponere en opera. Sin musikalske begavelse til tross, hans foreldre krevde at han skulle studere arkitektur. Men interessen for musikk ble for sterk, og fra 18 års alder, i 1872, studerte han komposisjon, klaver, cello og orgel ved konservatoriet i Köln. En av hans lærere her var Ferdinand Hiller.

Som Mozart-stipendiat studerte Humperdinck fra 1877 i München for Joseph Rheinberger (1839–1901). I 1879 ble han tildelt Mendelssohn-prisen, hvilket gjorde det mulig for ham å foreta en studiereise til Italia. Her lærte han blant andre Richard Wagner å kjenne.

Wagner, som på denne tiden bodde i Napoli, ble interessert i den unge begavede Humperdinck og inviterte ham til å bli hans assistent ved innstuderingen av uroppførelsen av Parsifal, som skulle finne sted i Bayreuth i juli 1882. Humperdinck dyrket Wagner og hans musikk og påtok seg det enorme arbeidet med å skrive ut orkesterstemmene til Parsifal, en opera som uten pauser varer 4 timer og 15 minutter.

Humperdinck var flere ganger i Bayreuth, men foretok også reiser til Frankrike og Spania. 1885–1887 var han lærer og dirigent ved konservatoriet i Barcelona. Som dirigent ble Humperdinck den første som fremførte Ludwig van Beethovens symfonier for et spansk publikum.

Fra 1890 til 1896 underviste han ved konservatoriet i Frankfurt am Main, der han også var kritiker i Frankfurter Zeitung. Mens han bodde i Frankfurt skrev han sin mest kjente opera, Hans og Grete, som ble uroppført i 1893. Årene 1900–1920 var Humperdinck professor ved musikkhøyskolen i Berlin og medlem av Akademie der Künste. Både som professor og akademimedlem oppnådde han meget stor internasjonal anseelse.

Humperdinck er sterkt påvirket av Wagner. Han regnes som Wagners etterfølger og som den fremste representanten for den senromantiske tyske eventyroperaen. Humperdinck søkte imidlertid å unngå Wagner-epigonenes patetiske monumentalstil på den ene siden og verismens rå og drastiske virkelighetsforankring på den andre. Humperdinck søkte lyrisk enkelhet og naturlighet i det musikalske uttrykket. I Hans og Grete forener han en Wagnerinfluert harmonikk og klanglig differensiering med et forfinet, men samtidig intenst lyrisk-dramatisk uttrykk, der folke- og barneviseinnslag forenes og gis et enhetlig preg.

Hans orkesterteknikk er gjennomarbeidet og tydelig polyfon, men uten at satsen blir for tung. Inspirert av sin læremester Wagner anvender Humperdinck ledemotiv. Men til forskjell fra Wagner som anvendte ledemotiv-teknikken for å karakterisere en bestemt person eller situasjon, er Humperdinck langt mer opptatt av det stemningsskapende ved et ledemotiv. Med sin elastiske og spenstige vokale stemmeføring i kombinasjon med den kontrapunktiske orkestersatsen peker Humperdinck mot Richard Strauss' senere verk.

Hans og Grete ble påbegynt i 1890. Da komponerte Humperdinck fire sanger som hans niese skulle bruke i et dukketeater. Noe senere anvendte han sangene i et syngespill bestående av 16 sanger med en libretto som hans søster Adelheid bearbeidet etter Brødrene Grimms eventyr. Syngespillet hadde klaverakkompagnement og talt dialog. I januar 1891 begynte Humperdinck å orkestrere syngespillet. Den ferdige operaen hadde premiere 23. desember 1893 under Richard Strauss' taktstokk. Strauss kalte operaen «et mesterverk av høyeste kvalitet». Foreningen av Wagners harmonikk og orkesterteknikk med tradisjonelle tyske folkesanger gjorde Hans og Grete allerede ved premieren til en total og absolutt suksess.

• opera

• Humperdinck, Wolfram: Engelbert Humperdinck. Das Leben meines Vaters. Frankfurt a.M. 1965
• Humperdinck, Eva: Der Unbekannte Engelbert Humperdinck. Seine Werke. Engelbert Humperdinck Werkverzeichnis. Koblenz 1994.
• Irmen, Hans-Josef: Engelbert Humperdinck als Kompositionsschüler Josef Rheinbergers. Köln 1974.
• Irmen, Hans-Josef: Hänsel und Gretel. Studien und Dokumente zu Engelbert Humperdincks Märchenoper. Mainz 1990.
• Irmen, Hans-Josef: Thematisch-systematisches Verzeichnis der musikalischen Werke Engelbert Humperdincks. Köln 2014.