Herbert Marcuse

Da Karl Marx' ungdomsskrifter ble publisert for første gang mellom 1927 og 1932, var Marcuse blant de første som benyttet dem til å utvikle en nylesning av marxismen (se nymarxisme). Han brøt åpent med den sovjetiske kommunismen, mye på grunn av dens partipolitiske revolusjonære styring, til fordel for en bred appell om å frigjøre begjær og kreativitet fra den borgerlige massekulturens fremmedgjøring.

Den gang arbeidet Marcuse ved det berømte Institut für Sozialforschung i Frankfurt. Han flyktet fra det nazistiske Tyskland i 1933 og emigrerte til USA, hvor han underviste ved universitetene Columbia og Harvard, og fra 1965 som professor ved University of California. I denne perioden forfattet han sine mest berømte verker, slik som Reason and Revolution (1941), Eros and Civilisation (1955), Soviet Marxism (1958) og One-Dimensional Man (1964).

I Eros and Civilisation fra 1955 utviklet Marcuse en såkalt freudomarxistisk teori, altså en sammenkobling av Freuds psykoanalytiske kulturkritikk med Marx' kritikk av kapitalismens fremmedgjøring. Marcuse hevdet her at psykens realitetsprinsipp, hvorved mennesket progressivt underordner seg samfunnsautoritetene, var undertrykkende fordi den var underlagt kapitalismens sosiale kontroll og overfladiske forbruksfordringer. Marcuse mente mennesket måtte frigjøre sin erotiske natur gjennom opprør, kreativitet og vitalitet.

Marcuses mest kjente verk er Det en-dimensjonale menneske fra 1964 (oversatt til norsk i 1968). Han videreutviklet her sin kritikk av hva han kalte det avanserte industrisamfunnets ideologi, noe som omfattet både vestlig kapitalisme og sovjetisk kommunisme. Marcuse var opptatt av kapitalismens varefetisjisme og hvordan den tingliggjorde mennesker som forbrukere og arbeidskraft, altså nærmest reduserte mennesker til utbyttbare varer i et ustanselig jag etter profitt og investering (se reifikasjon). Marcuse hevdet masseproduksjonens standardisering på arbeidsplassene gikk hånd i hånd med uniformisering og konformisme i populærkulturen, som begge hadde rot i kapitalistisk kontroll over borgernes psyke, begjær og kropp. Resultatet var det endimensjonale menneske, som følgelig var å forstå som det innstiftede borgerlige samfunnets «normale person» eller ideologiske ideal.

Ifølge Marcuse ble menneskets frihet, begjær, kreative evner og kritiske sans slik lagt beslag på av en kvelende kultur basert på falske behov og resignert underkastelse. Han mente det var nødvendig med en «storslagen forkastelse» (great refusal) av det foreliggende samfunnet, altså et bredt opprør som skulle settes i gang av outsidere, aktivister, radikale tenkere, minoriteter og lignende.

Marcuses kritiske teori ble innflytelsesrik under studentopprøret i 1968, hvor han selv deltok med tekster og taler. Han er sågar blitt omtalt som «studentsopprørets far», men forkastet merkelappen fordi han mente opprøret ikke trengte noen far. Marcuses idéer fikk betydning for nye venstrevridde bevegelser gjennom 1960- og 70-tallet, især i USA, slik som hippiebevegelsen, den homoseksuelle frigjøringsbevegelsen og den seksuelle revolusjonen mer generelt. Dette henger sammen med hvordan Marcuse drev marxistisk teori og frigjøringskamp vekk fra et ensidig fokus på arbeiderklassen for heller å fokusere på det erotiske mennesket via Freud.

• Herbert Marcuse, Det en-dimensjonale menneske. Studier i det avanserte industrielle samfunns ideologi, oversatt av Hans Petter Aastorp og Thomas Krogh, Pax, 1968.
• Herbert Marcuse, Om frigjøring, oversatt av Stein Rafoss, Pax, 1969.
• Herbert Marcuse, Barrington Moore og Robert Paul Wolff, Om toleranse. Kritikk av et liberalt dilemma, oversatt av IdaLou Krogvig, Pax, 1969.
• Herbert Marcuse og Karl Popper, Reform eller revolusjon? En konfrontasjon, oversatt av Franz Stark, Dreyer, 1972.
• Herbert Marcuse, Sovjet-marxismen, oversatt av Per Kristian Gudmundsen, Pax, 1972.
• Herbert Marcuse, Den estetiske dimensjon: kritiske bemerkninger til den marxistiske estetikken, oversatt av Trond Berg Eriksen, Gyldendal, 1980.

• marxisme
• Frankfurterskolen
• kritisk teori
• nymarxisme
• Sigmund Freud
• studentopprøret