Kritisk teori er en mangeartet teoristrømning i samfunnsvitenskapene som opprinnelig ble utviklet av tyske tenkere tilknyttet den såkalte Frankfurterskolen i perioden 1930–1970. De utviklet en tverrfaglig og samtidsorientert kulturkritikk som skulle avdekke former for undertrykking og fremmedgjøring i samfunnet og bidra til frigjøring på individuelt og kollektivt plan. Sentrale tenkere var blant andre Max Horkheimer, Theodor Adorno, Herbert Marcuse, Walter Benjamin, Wilhelm Reich og Günther Anders.
kritisk teori
Max Horkheimer (1875–1973) ble direktør for Institutt for sosialforskning ved universitetet i Frankfurt i 1931 og grunnla det som senere omtales som Frankfurterskolen.
Walter Benjamin (1892–1940) dro i eksil til Frankrike heller enn USA som andre av Frankfurterskolens tenkere. På flukt til Spania i 1940, begikk Benjamin selvmord i frykt for å bli overlevert til Gestapo.
Begrepsavklaring
Kritisk teori er i dag et flertydig og noe utsvevende begrep da det også benyttes på ulike teoretiske utviklinger utover Frankfurterskolens «første generasjon», hvor det var forankret i et intellektuelt fellesskap med personlige og institusjonelle relasjoner og som delte en rekke teoretiske impulser.
I snever forstand benyttes kritisk teori også om senere tenkere med institusjonell knytning til Frankfurterskolen, altså instituttet for sosialforskning ved universitetet i Frankfurt, eller som på løsere vis inngår i Frankfurterskolens debattsfære. Dette inkluderer i første rekke Jürgen Habermas, Axel Honneth, Nancy Fraser, Claus Offe, Christoph Menke, Rahel Jaeggi og Hartmut Rosa.
I bredere og mer ymse forstand kan kritisk teori referere til tverrfaglig kulturkritikk som sådan, som i så fall kan inkludere retninger som poststrukturalisme, postmodernisme, postkolonialisme, feminisme og en hel rekke andre. Forstått slik kan «kritiske teorier» potensielt ha lite til felles med Frankfurterskolens opprinnelige kritiske teori.
Den opprinnelige kritiske teori (1930–1960)
Kritisk teori har opphav i instituttet ved sosialforskning ved universitetet i Frankfurt (se Frankfurterskolen). Da Max Horkheimer tok over direktørstillingen i 1930 ønsket han å reorientere forskningen fra et fokus på marxistisk samfunnsøkonomi til en bredere marxistisk kulturkritikk hvor også psykoanalyse, sosiologi, filosofi, litteratur- og kunstteori inngikk. Instituttet ble stengt i 1933 da nazistene kom til makten. Tenkerne tilknyttet instituttet emigrerte fra Tyskland, flesteparten til USA, hvor instituttet ble gjenåpnet i eksil i New York i 1935. De første grunnleggende tekstene innen kritisk teori ble skrevet i eksil, især i Frankrike og i USA, og under andre verdenskrig. Etter krigen ble instituttet gjenåpnet i Frankfurt i 1950, selv om flere tenkere ble værende i USA.
Kritisk teori ble utarbeidet av tenkere med ulik tilknytning til Frankfurterskolen. Den innerste sirkelen besto av de som var ansatt ved instituttet og som drev det både i Frankfurt og i eksil, som i fremste rekke inkluderte Max Horkheimer, Theodor Adorno, Herbert Marcuse og Erich Fromm. Andre hadde løsere institusjonell tilknytning, slik som Walter Benjamin som flyktet til Frankrike og mottok økonomisk støtte fra instituttet. Günther Anders, som også assosieres med kritisk teori, hadde ingen institusjonell tilknytning, men nære personlige relasjoner til instituttets medlemmer.
Kritisk teori var altså ikke en disiplin eller en bevegelse basert på teoretiske grunnpremisser, men en kulturkritisk, samtidsrettet og teorieksperimentell orientering, ført i pennen av tysk-jødiske marxistiske tenkere som dro i eksil under nazismen i Tyskland.
Teoretisk overblikk
Filmen Steamboat Willie fra 1928 var den første kinofilmen med Mikke Mus. Walter Benjamin skrev i sine tidlige notater at Mikke Mus var et motstykke til den borgerlige samfunnsmoralen og slik utgjorde en opprørsk gnist. Dette var knyttet til et sentralt spørsmål for Frankfurterskolen: Var populærkulturen åsted for passivisering og konformisme, eller inneholdt den elementer som bidro til bevisstgjøring og politisk mobilisering?
Kritisk teori var en tverrfaglig og samtidsorientert kulturkritikk, som kombinerte filosofi, sosiologi, marxisme, psykoanalyse, kunstteori og historie. Kritikken var myntet på å avdekke former for ufrihet, undertrykking og fremmedgjøring i den moderne kulturen, som tenkerne jevnt over mente hadde rot i kapitalisme og rasjonalisering, massekultur og varefetisjisme, konformisme, militarisme og autoritærpolitikk. Kritikken skulle bidra til politisk frigjøring, en mer lidenskapelig og solidarisk menneskelighet og friere kunstneriske uttrykk. Tenkerne ønsket altså å legge til rette for blant annet opprør og revolusjon, antikapitalisme og arbeiderbevegelse, demokrati og sovjetkritisk kommunisme, seksuell frigjøring og avantgardekunst.
En sentral problemstilling i den kritiske teorien var å forstå den kulturelle utviklingen som på 1900-tallet hadde ledet til utbredelsen av fascisme og antisemittisme, samt verdenskrig og totalitær statsmakt. En kritisk grunntanke for flere var at opplysningstidens overdrevne fornuftstro hadde rotfestet seg i kulturen på et instrumentaliserende, standardiserende og menneskekaldt vis, langt fra opplysningens opprinnelige frigjøringsidealer. Dette knyttet de blant annet til fremveksten av varefetisjistisk massekultur på 1900-tallet, som ble kritisert for å frembringe forbrukermentalitet og politisk passivitet. Noen, slik som Walter Benjamin, mente likevel at populærkulturen også kunne ha frigjørende potensial.
Temaer og skrivestil
Den kritiske teorien var teorieksperimentell i både form og innhold. Tenkerne interesserte seg for nye kulturelle uttrykk, og skrev kritisk om for eksempel Mikke Mus, jazz og tolvtonemusikken, fotografi og avantgardekunst, hverdagen i bylivet, de parisiske passasjene og lignende. Skrivestilen var ofte essayistisk og aforistisk, med bruk av kollasjer. Enkelte, slik som Adorno, teoretiserte også at tekstformen skulle være eksperimentell og krevende for å motvirke den massekulturelle og lettfordøyelige forbrukermentaliteten. Dessuten var noen av de mest sentrale verkene opprinnelig bare utkast til større verker som aldri ble ført i pennen, slik som Benjamins Über den Begriff der Geschichte («Om historiebegrepet», 1942) og Adornos Estetisk teori (1970, norsk oversettelse 1998), begge utgitt posthumt.
Senere generasjoner tilknyttet Frankfurterskolen
Jürgen Habermas er en av 1900-tallets mest sentrale filosofer og sosiologer. Foto tatt i forbindelse med at han mottok Holbergprisen i 2005.
Utover Frankfurterskolens første generasjon benyttes «kritisk teori» også om tenkere med institusjonell tilknytning til instituttet for sosialforskning ved universitetet i Frankfurt, og som viderefører et tverrfaglig kulturkritisk perspektiv på et annet vis enn den første generasjonen. I dag snakkes det gjerne om fire generasjoner.
Andre generasjon
Den andre generasjonen er knyttet til Jürgen Habermas, som var del av instituttet i sin studietid og var senere direktør i årene 1984–1993. Habermas brøt med den første generasjonens marxistiske og psykoanalytiske impulser og dro den kritiske teori i en mer liberaldemokratisk retning med et forsvar for opplysningstidens verdier og idéer. Han mente den aktive og kritiske offentlighet var en avgjørende livskraft i et fritt og multikulturelt demokratisk samfunn, noe han igjen baserte på sin teori om kommunikativ rasjonalitet.
Tredje generasjon
Den tredje generasjonen forbindes især med Axel Honneth, som var direktør i perioden 2001–2018. I motsetning til Habermas' konsensusbaserte kritiske offentlighet, var Honneth mer opptatt av politiske bevegelser og sosial konflikt, dog ikke med samme marxistiske impulser som den første generasjonen. Honneth videreutviklet den tyske filosofen Hegels begrep om anerkjennelse, og hevdet minoriteters kamp for anerkjennelse var en avgjørende drivkraft for et velfungerende demokrati, fordi de bidro til den åpne diskusjonen om samfunnets verdigrunnlag og betingelser.
Fjerde generasjon
Det snakkes i dag om en fjerde generasjon ved Rahel Jaeggi og Hartmut Rosa, som begge forsøker å gjenaktualisere kritikken av fremmedgjøring i senmoderniteten.
Utvalgte verker på norsk
- Ragnvald Kalleberg (red.), Kritisk teori: en antologi over Frankfurterskolen i filosofi og sosiologi, Gyldendal, 1970.
- Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektikk, oversatt av Lars Petter Storm Torjussen, Spartacus, 2011.
- Theodor W. Adorno, Minima moralia: refleksjoner over det beskadigede livet, oversatt av Arild Linneberg, Pax, 2006.
- Herbert Marcuse, Det en-dimensjonale menneske. Studier i det avanserte industrielle samfunns ideologi, oversatt av Hans Petter Aastorp og Thomas Krogh, Pax, 1968.
- Walter Benjamin, Passasjeverket, bind I og II, oversatt av Arild Linneberg, Pål Norheim, Robert Bjørnøy Norseng og Janne Sund, Vidarforlaget, 2017.
- Walter Benjamin, Kunstverket i reproduksjonsalderen: essays om kultur, litteratur, politikk, oversatt av Torodd Karlsten, Gyldendal, 1975.
- Jürgen Habermas, Kommunikasjon, handling, moral og rett, oversatt av Jon-Alfred Smith og Jon-Hjalmar Smith, Tano Aschehoug, 1999.
- Axel Honneth, Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk, oversatt av Lars Holm-Hansen, Pax, 2008.
- Hartmut Rosa, Akselerasjon og resonans: artikler om livet i senmoderniteten, oversatt av Anders Dunker, Cappelen Damm akademisk, 2024.
- Rahel Jaeggi, Fremmedgjøring, oversatt av Regine Rørstad Torbjørnsen, H//O//F, 2023.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.