postmodernisme

Selv om betegnelsen postmodernisme kan spores tilbake til rundt år 1900, ble den først satt i allmenn sirkulasjon i litteraturteorien i 1950-årene, før den ble sentral i arkitekturen i 1960-årene og deretter vant utbredelse innen flere områder, blant annet billedkunst, filosofi og musikk. Postmodernismen ble dermed utviklet i en periode der politiske, aktivistiske og kulturelle tendenser var i sterk endring fra etterkrigstidens strukturer.

Begrepet postmodernisme er gjennomgående vanskelig å definere, og kunsthistorikere har debattert i hvilken grad andre retninger og teorier, for eksempel feminisme og postkolonialismen, er del av dens uttrykk.

Postmodernisme er en bred bevegelse, men har til felles en skepsis til modernismens dominerende ideer. Dette inkluderer skepsis til store fortellinger eller narrativ som skal forklare verden, absolutte sannheter og faste ideer. Postmodernisme utfordrer slike ideer om objektiv virkelighet, og legger i stedet vekt på subjektivitet, relativisme, mangfold og kreativ interpretasjon av fortiden. På dette vis er postmodernismen knyttet til ideer om å dekonstruere store fortellinger og stiller seg heller kritisk til systemer og institusjoner.

Ved å være kritisk mot store fortellinger er postmodernistiske ideer også ofte kritiske mot makt. Eksempler på etablerte verdensbilder er nyliberalisme, religion, patriarkat eller kapitalisme. Institusjoner som er tilknyttet slike strømninger, ble ofte kritisert av postmodernister.

Innenfor kunstretninger avviser postmodernister strenge prinsipp til fordel for eklektisisme, pastisj og ironi. Arkitektonisk postmodernisme blander for eksempel gjerne eldre stiler på kreativt vis. Slik utfordrer postmoderne kunst tradisjonelle ideer om hva som er vakkert og viktig.

Som i andre kunstområder ble postmodernisme et begrep i musikk fra 1960-tallet og i tiårene utover. Postmodernisme var en reaksjon på modernismens elitisme og strenge formalisme, men også et brudd med tradisjonelle tanker om musikkens historiske utvikling, kravet om originalitet og måten musikk kunne formidles på.

Den voldsomme økningen av massemedier i etterkrigstiden ble av spesiell betydning. Den gjorde musikk fra alle epoker og kulturer like lett tilgjengelig, og den bidro til å etablere innspilt musikk på fonogram som et eget kunstuttrykk på linje med en konsertfremføring.

Ifølge musikkteoretiker Jonathan Kramer handler postmoderne musikk både om å forlenge og bryte med modernistiske tendenser, ofte gjennom bruk av ironi og kombinasjon av sjangere som før har vært adskilt. Som med annen postmoderne kunst, referer postmoderne musikk også ofte til tidligere musikk, gjennom samples, bruk av stilelementer fra tidligere tider, eller bruk av tidligere teknologi.

Noen viktige postmodernistiske komponister er John Cage og Steve Reich. I populærmusikken har psykedeliske stiler postmoderne trekk. Noen kjente eksempler er senere Beatles-album og musikken til Jimi Hendrix.

• Les mer om postmodernisme – musikk

I arkitekturen betegner postmodernismen ikke noen entydig stil, men er en samlende karakteristikk på all arkitektur som forsøker å fri seg fra etterkrigstidens modernisme i arkitekturen, fra den såkalte internasjonale stilens forenkling. Den omfatter sånn sett ikke bare de retningene som eksplisitt definerer seg som en reaksjon på modernismen, som nyhistorisme og nyrasjonalisme, men også den regionalt bestemte arkitekturen som har røtter tilbake i retninger som eksisterte parallelt med den internasjonale moderne stilen.

Postmodernismen innen arkitekturen var kort, selv om enkelte av retningens tendenser lever videre, særlig innen villa- og hyttearkitektur. Men diskusjonen om tilpasningsarkitektur, kopiering og pastisjer har fortsatt, i første rekke i forbindelse med nybygging i eldre bymiljøer.

Relevante arkitekter inkluderer Charles Moore og Ricardo Bofill.

• Les mer om postmodernisme – arkitektur

Postmodernisme, filosofisk retning, ideologi eller tendens, var spesielt populær på 1980-tallet. Begrepet brukes ofte synonymt med poststrukturalisme eller dekonstruksjon. I filosofien er det særlig Jean-François Lyotards verk La condition postmoderne fra 1979 som har gjort begrepet kjent.

Det er liten enighet om hvem som skal betegnes som postmodernistiske filosofer, men relevante navn inkluderer Jacques Derrida, Gilles Deleuze og Michel Foucault.

Innenfor feministisk filosofi og teori ble postmoderne tenkning en stor tendens på 1990-tallet gjennom forfattere og tenkere som Judith Butler, Mary Joe Frug, og Donna Haraway. Det var den norske akademikeren Toril Moi som definerte denne retningen i sin bok Sexual/Textual Politics i 1986.

• Les mer om postmodernisme – filosofi

Postmoderne litteratur tilknyttes 1960-tallet, og en senere oppblomstring på 1990- og 2000-tallet. Forfattere innenfor denne retningen står i kontrast til modernistiske teknikker, og bruker for eksempel heller metafiksjon, selvbevissthet, ironi og kombinasjon av lav- og høykultur.

Relevante navn er Umberto Eco, Jan Kjærstad, Zadie Smith, og Thomas Pychon.

• Les mer om postmodernisme – litteratur

Postmodernismen kom i bildekunsten til syne i 1960-, 1970- og 1980-årene som et mangfold av medier og uttrykksformer. Den blir sett i sammenheng med multimedia og bruken av ny teknologi i kunst, med kunstformer som heftig maleri, popkunst, konseptkunst og postkonseptualisme, og med uttrykk som installasjon, performance og ulike former for appropriasjon. Ikke minst har postmodernismen vært et forsøk på å bryte ned grensene mellom høykultur og populærkultureller såkalt lavkultur.

Relevante kunstnere inkluderer Jeff Koons, Barbara Kruger, og Cindy Sherman.

• Les mer om postmodernisme – bildekunst

Det har vært flere kritiske debatter om postmodernisme. Diskusjoner om objektivt versus subjektivt verdensbilde, estetikk og nihilisme viser at postmodernismen fortsatt utfordrer konvensjoner.

I Norge var det flere større debatter om postmodernisme i akademia og kunstverden på 1980 og 1990-tallet. På den ene siden ble det postmoderne sett som for vagt og tåkeprat, og noe som til og med kunne undergrave sannhet gjennom all sin relativisme. Andre så postmodernismen som en positiv tilføring til landets kulturdebatt.

Postmoderne feminisme har spesielt engasjert mange meninger fra 1990-tallet og frem. Retningen kombinerer mange elementer av postmodernisme med feministiske ideer, for å destabilisere patriarkalske normer og frastøter ideen om ett universelt kvinnelig subjekt. Kritikken av denne teorien har, i likhet med mer generelle kritikker av postmodernisme, fokusert på at debatten fort ble akademisk, vanskelig, og opptatt av språk.

I Norge gjorde postmodernisme seg gjeldende på 1980 og 1990-tallet i kunst, musikk, litteratur, akademia, offentlig debatt og litteratur.

I billedkunst brukte Hanne Borchgrevink, Olav Christopher Jenssen, Bjørn-Sigurd Tufta, Marianne Bratteli, Pushwagner, og Arvid Pettersen postmoderne trekk.

Innenfor litteratur bruker Kjartan Fløgstad, Dag Solstad, Erlend Loe, Trude Marstein, og Jon Fosse postmodernistiske grep.

• modernisme

• Bjarne Riiser Gundersen, Da postmodernismen kom til Norge – en beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, 2017
• Hal Foster et al, Art Since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism, 2016 versjon
• Peter Kalb, Art since 1980: Charting the Contemporary, 2014
• Michael Drolet (red), The Postmodernism Reader: Foundational Texts, 2003.
• Christopher Butler, Postmodernism: A Very Short Introduction, 2002