Frankfurterskolen

Frankfurterskolen grunnla den såkalte kritiske teori, som kombinerte marxisme, sosiologi og psykoanalyse for å utvikle en bred og samtidsorientert kulturkritikk. Tenkerne ønsket å kartlegge de voldsomme samfunnsendringene som hadde ledet til 1900-tallets massekultur, verdenskriger, totalitarisme og konsentrasjonsleirer, og å bidra til gjenoppfinnelsen av opplysningstidens frigjøringsidealer. De la vekt på blant annet opprør og revolusjon, antikapitalisme og arbeiderbevegelse, demokrati og sovjetkritisk kommunisme, seksuell frigjøring og avantgardekunst.

I grove trekk var Frankfurterskolens kritiske teori myntet på å motarbeide autoritærpolitikk, instrumentell fornuft, passiv forbrukermentalitet og kapitalistisk undertrykking, for heller å legge til rette for politisk frigjøringskamp, en mer lidenskapelig og solidarisk menneskelighet og friere kunstneriske uttrykk. Gjennomgående temaer var 1900-tallets nye kulturindustri, kolonimaktenes militarisme, utbredelse av fascisme og antisemittisme, nye teknologier som fotografiapparatet og atombomben, samt folkets kulturelle og politiske passivisering og fremmedgjøring. Et sentralt kritisk tema var hvordan opplysningstidens frigjørende idealer hadde gått tapt, på grunn av overdreven (menneskekald) fornuftstro som de mente var grunnstenen for det moderne samfunn.

Politisk var Frankfurterskolen kritisk til både den vestlige kapitalismen og den sovjetiske kommunismen, og regnes som foregangstenkere for nymarxismen og den såkalte freudomarxismen, hvor Sigmund Freuds kulturkritikk ble knyttet til kommunistisk frigjøringskamp og marxistiske begreper som fremmedgjøring og varefetisjisme.

Instituttet for sosialforskning ved universitetet i Frankfurt ble grunnlagt av Felix Weil i 1923 og skulle være et senter for marxistisk forskning i en kriseperiode for tysk kommunisme under Weimarrepublikken. Blant andre var Georg Lukács og Karl Korsch tilknyttet instituttet. Det bidro til å videreutvikle en marxistisk kapitalismekritikk som tok avstand fra kommunismen i Sovjetunionen.

Det som senere vil omtales som Frankfurterskolen, startet da Max Horkheimer overtok direktørstillingen i 1930. Horkheimer reorienterte instituttets marxistiske forskningsprofil fra å være primært samfunnsøkonomisk til å bli mer tverrfaglig samfunnsvitenskapelig og teorieksperimentell, med sterke innslag av kulturkritikk, sosiologi, psykoanalyse og filosofi. Han rekrutterte blant andre Theodor Adorno, Erich Fromm og Herbert Marcuse, inviterte psykoanalytikere til instituttet og startet tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung. At Karl Marx’ ungdomsskrifter ble publisert for første gang på begynnelsen av 1930-tallet, fikk også betydning for instituttets intellektuelle utvikling (se nymarxisme).

Den nyvalgte nazistiske regjeringen stengte instituttet i 1933 på grunn av dets marxistiske forskningsprofil, samt at flere av professorene var av jødisk bakgrunn. I samarbeid med Columbia University ble instituttet gjenåpnet i eksil i New York i 1935. Flere av den kritiske teoriens sentrale verker ble skrevet i USA i denne perioden, blant annet Horkheimers manifest for kritisk teori i 1937 og Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk, utgitt i 1947 (norsk oversettelse i 2011). Instituttets medlemmer samarbeidet med andre tyske intellektuelle i eksil, som Thomas Mann, Bertolt Brecht, Günther Anders og Hannah Arendt. Også Walter Benjamins tekster fra hans eksil i Frankrike er blitt klassikere, slik som Passasjeverket (fra 1930-tallet, norsk oversettelse 2017) og Kunstverket i reproduksjonsalderen (1935, norsk oversettelse 1975).

Etter krigen vendte flere medlemmer tilbake, deriblant Horkheimer og Adorno, som gjenetablerte instituttet i Frankfurt i 1950. Andre, for eksempel Marcuse, ble værende i USA. Frankfurterskolen ble desto mer innflytelsesrik gjennom 1950- og 60-tallet, blant annet takket være oversettelser til andre språk og utgivelsen av betydningsfulle verk, som Adornos Minima moralia (1951, norsk oversettelse i 2006) og Negative Dialektik (1966), Marcuses Eros and Civilisation (1955) og Det en-dimensjonale menneske (1964, norsk oversettelse i 1968). Deres idéer var innflytelsesrike i studentopprøret på 1960-tallet.

I dag er det blitt vanlig å snakke om fire generasjoner av Frankfurterskolen hvor de påfølgende generasjonene på grunnleggende vis har reorientert kritisk teori.

Den ovennevnte utviklingen fra 1930- til 1970-tallet utgjør første generasjon, som også kan sies å ha vært den mest myldrende og teorieksperimentelle generasjonen. I grove trekk skiller den seg fra senere generasjoner med sitt sterke fokus på marxisme, psykoanalyse, revolusjonær politikk og frigjøringskamp, totalitarisme, kulturindustri og avantgardekunst.

Den andre generasjonen utgjøres først og fremst av Jürgen Habermas. Habermas var assistent for Adorno på 1950-tallet, jobbet med doktoravhandlingen sin ved Frankfurt og overtok professorstillingen til Horkheimer da han pensjonerte seg i 1964. Habermas brøt imidlertid med Frankfurterskolens idéer i sammenheng med studentopprøret, fordi han mente de trakk venstresiden i en farlig og til dels voldsromantiserende retning. Etter å ha publisert sitt hovedverk Den kommunikative handlings teori i 1981 (norsk oversettelse i 1999), vendte han i 1984 tilbake til Frankfurt og ble direktør for instituttet for sosialforskning.

Til den tredje generasjonen assosieres især Seyla Benhabib, Nancy Fraser og Axel Honneth. Sistnevnte var direktør for instituttet fra 2001 til 2018. Et sentralt tema er demokratiets livsbetingelser med fokus på sivilsamfunnet som motmakt, for eksempel i form av folkelige bevegelser, minoriteter og fagforeninger. Honneths gjenaktualisering av G. W. F. Hegels begrep om anerkjennelse står sentralt i den tredje generasjonen.

Det snakkes i dag om en fjerde generasjon, især ved Rahel Jaeggi og Hartmut Rosa, som fokuserer mer på å gjenaktualisere kritikken av fremmedgjøring i senmoderniteten.

• Theodor W. Adorno
• Max Horkheimer
• Walter Benjamin
• kritisk teori
• marxisme
• psykoanalyse