Max Horkheimer

Horkheimer ble professor ved universitetet i Frankfurt i 1930, så direktør ved universitetets Institut für Sozialforschung (institutt for sosialforskning), siden kjent som Frankfurterskolen. Som direktør bidro han til å trekke instituttet i venstrevridd retning med fokus på kulturkritikk og arbeiderklassens livsvilkår. Han inviterte psykoanalytikere til instituttet og startet tidsskriftet Zeitschrift für Sozialforschung.

Instituttet ble stengt av den nyvalgte nazistiske regjeringen i 1933. Dette var grunnet instituttets venstreorienterte og marxistiske forskningsprofil, samt at flere av professorene, Horkheimer inkludert, var av jødisk bakgrunn. Etter en kort periode i Sveits, flyttet Horkheimer til New York (USA), der han i samarbeid med Columbia University gjenoppstartet instituttet i eksil som Institute of Social Research. I USA skrev Horkheimer sine mest berømte verker, især Opplysningens dialektikk (1947, norsk oversettelse 2011) sammen med Theodor Adorno.

Etter andre verdenskrig vendte Horkheimer tilbake til Frankfurt hvor instituttet ble gjenetablert i 1950. Etter en periode som rektor fra 1951 til 1953, jobbet han siden i mindre stillinger som foreleser, også i USA.

Horkheimer skrev Opplysningens dialektikk, et grunnleggende verk for den kritiske teori, sammen med Adorno i eksil under den andre verdenskrig. De ønsket å forstå hvordan opplysningstidens idealer om tolerante og fredelige samfunn, rotfestet i fornuft og fremskritt, hadde endt opp med å frembringe en avhumaniserende kultur som muliggjorde totalitarisme, verdenskrig og konsentrasjonsleirer.

Deres grunnleggende tese er at opplysningstiden inneholdt selvmotsigende spirer som, heller enn å frigjøre menneskeheten fra undertrykkelse, bidro til barbari, krig og hat på en langt større skala enn tidligere i historien. Mer spesifikt pekte de på hvordan sterk fornuftstro risikerer å bli menneskefjern og kynisk, mer opptatt av kvantitative forhold enn kvalitative relasjoner, og i stand til å rasjonalisere de skrekkeligste behandlinger av andre mennesker som fornuftsbaserte. De viste hvordan fornuften alltid er utsatt for voldsom irrasjonalitet, fordi den er basert på å objektivere (reifikasjon) og instrumentalisere, og å foretrekke logisk argumentasjon fremfor følelser og lidenskap.

Adorno og Horkheimer innførte også sitt berømte begrep om kulturindustrien, som en videreutvikling av Marx' begrep om varefetisjisme. De hevdet kulturindustrien, med sin kapitalistiske masseproduksjon av standardiserte og ferdigtyggede kulturelle opplevelser, skapte en falsk forbrukermentalitet som bidro til fremmedgjøring og passivitet. Slik frembragte kulturindustrien et tilbaketrukket samfunn ribbet for lidenskapelig, kreativ og lykkelig menneskelighet og som ikke lenger var i stand til å gå til opprør mot nye former for kapitalistisk og totalitær undertrykkelse.

Adorno og Horkheimer forsøkte også forstå bakgrunnen for antisemittismens utbredelse i Europa.

Horkheimer spilte en avgjørende institusjonell rolle for Frankfurterskolen, som er blant det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofiske og kulturkritiske strømninger. Teoretisk sett står han antagelig noe i skyggen av sin nærmeste samarbeidspartner Theodor Adorno, samt andre tenkere tilknyttet skolen slik som Walter Benjamin og Herbert Marcuse. Utover Opplysningens dialektikk, skrev Horkheimer en rekke bøker innen kritisk teori som blant annet fikk betydning for studentopprøret på 1960-tallet.

• Opplysningens dialektikk, sammen med Theodor W. Adorno, oversatt av Lars Petter Storm Torjussen, Spartacus, 2011.
• Kulturindustri: Opplysning som massebedrag, oversatt av Arne Sundland, Cappelen, 1972, ny utgave 1991.
• Tradisjonell og kritisk teori i antologien Kritisk teori, oversatt av Ragnvald Kalleberg, Gyldendal, 1970.

• Theodor W. Adorno
• Herbert Marcuse
• Frankfurterskolen
• kritisk teori
• marxisme