Homi K. Bhabha

Bhabha er opptatt av å forstå hvordan makt og undertrykking har fungert i koloniene samt hvordan den uforløste arven fra kolonitiden fortsetter å forme sosiale relasjoner og identiteter i dagens postkoloniale og globaliserte samfunn. Et hovedpunkt for Bhabha er at undertrykkende maktforhold aldri er enkle, direkte og ensidige, men innebærer et innfløkt og dynamisk interkulturelt spill der både undertrykkere og undertrykte konfronteres med hverandres annethet.

Et grunntrekk ved Bhabhas analyse er hans kritikk av all form for essensialisme, altså idéen om at det finnes naturlige personlighetstrekk eller gitte og faste identiteter. I tråd med Jacques Derridas dekonstruksjon, forstår Bhabha all identitet som språklige og historisk-kulturelle konstruksjoner uten stabile kjerner. Identitet er derfor i stadig forandring. Han kritiserte tidligere antikolonialistiske tenkere som Frantz Fanon og Edward Said for å redusere kolonistene til rent undertrykkende herreskikkelser, i stedet for å destabilisere (eller dekonstruere) deres identitetsdannelse i koloniene, som han anså som preget av engstelse og ubehag. Bhabha mente slik at tidligere postkolonial teori hadde forstått kolonialismen på et for «monolittisk» og ensidig vis, og samtidig undervurdert de kolonisertes former for motstand og undergraving av kolonial autoritet.

Som motsats utviklet Bhabha et særegent begrep om mimikk (mimicry), myntet på å beskrive det komplekse og dynamiske forholdet mellom undertrykkende kolonister og undertrykte koloniserte.

Han hevdet de koloniserte typisk begynte å imitere kolonistenes kultur og væremåte, i stor grad som et svar på kolonistenes engstelige begjær etter å få de koloniserte til å ligne kulturelt på seg selv. Begjæret bygget på kolonistenes ønske om sosial kontroll og om å speile egen overlegenhet i den koloniserte. Slik ble den kolonisertes mimikk, som speil, også en betingelse for kolonistens opplevelse av kulturell overlegenhet.

Bhabha understreker at dette forholdet handlet om imitasjon og kunstferdighet som verken kunne eller skulle fullbyrdes som eksakte kopier. Likhet og annerledeshet krysset hverandre slik i et interkulturelt sosialt spill myntet på kontroll og basert på kulturelt hegemoni, men på en måte som åpnet for diffuse og asymmetriske identitetsdannelser på tvers av det koloniale hierarkiet, for både kolonister og koloniserte.

Et sentralt poeng for Bhabha er at all kultur fungerer slik, altså som et tvetydig, kunstferdig og dynamisk interkulturelt spill, noe som utelukker all form for opphavsbasert renhet, homogenisk naturlighet eller kulturell essensialisme.

Bhabha innførte et begrep om hybriditet for å utdype hvordan slik interkulturell identitetsdannelse fungerer. Han pekte på hvordan ulike identitetsdimensjoner blandes sammen i en og samme person. For eksempel er den koloniserte både en bærer av egen kultur og en etterligner av kolonistens kultur, og denne blandingen (hybriditeten) er tvetydig: Hva som egentlig tilhører den ene og den andre kan aldri helt lokaliseres. De flyter inn i hverandre, tøyes, gjenoppfinnes, utfordres, i stadig forvandling. Bhabha omtaler idéen om dette tvetydige rommet for kulturell hybriditet som tredjeromsteori (third space theory).

Bhabha hevder kolonienes undertrykkelsesmekanismer og psykiske fenomener fortsetter å hjemsøke det postkoloniale og globaliserte verdenssamfunnet i dag. Hans undersøkelser av komplekse sosiale relasjoner i koloniene danner også grunnlag for en mer generell ikke-essensialistisk samfunnsteori om identitetsdannelse og kulturelle spenninger.

Bhabha trekkes gjerne frem som en av grunnleggerne av postkoloniale studier, sammen med Edward Said og Gayatri Spivak. Hans begrepsoppfinnelser, især hybriditet, mimikk, tvetydighet og tredjerom, benyttes hyppig i det postkoloniale teorifeltet. Han er også en betydelig videreutvikler av poststrukturalistisk teori, især i sammenheng med Jacques Derridas dekonstruksjon og Michel Foucaults diskursteori.

Grunnet sin begrepslige oppfinnsomhet og innfløkte språkføring, blir Bhabha iblant fremholdt som en spesielt vanskelig tenker å forstå. Av noen, især innen mer marxistisk inspirert postkolonialisme, blir han kritisert for å «kulturalisere» undertrykking og maktforhold, altså nærmest oppløse dem i et uhåndgripelig sosialt spill, på en måte som ikke tar tilstrekkelig høyde for materielle dimensjoner.

• Nation and Narration, 1990.
• The Location of Culture, 1994.

• postkolonialisme
• avkolonisering
• dekonstruksjon
• Indias litteratur
• kolonialisme