Hunton

Pappfabrikken var ingen gullgruve for eierne. Dyr transport og branner skapte problemer. I 1902 åpnet imidlertid Gjøvikbanen, som lettet transportsituasjonen. Jernbaneutbygging var viktig for industrien i Bygde-Norge.

I 1903 rammet den første store brannen Hunton Bruk, men fabrikken ble gjenoppbygd i modernisert stand. I 1906 hadde bedriften to slipeapparater i drift for produksjon av tremasse og fem pappmaskiner. Produksjonsvolumet hadde økt til cirka 700 tonn papp årlig. Fabrikken fikk etter hvert egen kraftstasjon.

I 1910 ble det installert et tredje slipeapparat. 123 arbeidere var sysselsatt ved bedriften på denne tiden.

Fram mot første verdenskrig fikk selskapet store problemer. Etter et større underskudd i 1912 gjorde L. A. Enger forsøk på å selge seg ut. Under verdenskrigen ble imidlertid lønnsomheten god, før det igjen oppsto vanskeligheter i 1920-årene med arbeidskonflikter, økonomisk krise og depresjon. I noen år la bedriften om produksjonen til hvit tremasse, for å bedre økonomien, men i 1925 ble alle arbeiderne oppsagt og fabrikken stoppet. Produksjonsutstyret var blitt gammeldags og konkurransen i markedet for hard.

Etter mange mislykkede forsøk på å få Hunton Bruk i drift igjen, blant annet med Gjøvik kommune som pådriver, ble løsningen produksjon av trefiberplater til byggeindustrien, såkalt wallboard. Initiativet kom fra ingeniør Håvald Schjerven ved Vardal Træmassefabrik med støtte fra Gjøvik kommune og ordfører Niels Ødegaard.

I prinsippet var produksjonsprosessen for slike plater den samme som for tremasse- og papproduksjon. Trevirket ble slipt til masse og formet på liknende måte som på en pappmaskin før tørking og pressing til plater. Produksjonen ble basert på billig råstoff ved å utnytte avfall fra sagbruk og treforedlingsbedrifter i distriktet. Hovedproduktet var varmeisolerende veggplater, som var blitt en etterspurt vare i byggebransjen.

Nye A/S Hunton Bruk ble stiftet i 1932 og var den første fabrikken i Norge som produserte wallboard. De første årene fungerte Schjerven som disponent. Han var også så å si eneeier av bedriften. Fabrikken ble dimensjonert for en produksjon på 3000 tonn wallboard per år. Dette var mer enn det hjemlige byggevaremarkedet trengte. Deler av produksjonen ble derfor eksportert. Myrens Verksted i Oslo leverte maskineriet. Den første tiden gikk fabrikken med store og små vanskeligheter. Det tok tid å nå produksjonsmålet, samtidig som det ble produsert mye plater av dårlig kvalitet. Hunton Bruk hadde en del år enerett på produksjon av wallboardplater i Norge. Selskapet kalte produktet «Huntonit», som ble et allment begrep på trefiberplater, selv etter at andre produsenter begynte med slik plateproduksjon.

Etter få år ble det lagt planer for utvidelse av produksjonen. I 1938 brant wallboard- fabrikken ned til grunnen. Anlegget ble gjenoppbygd i større skala for en produksjon på nærmere 13 000 tonn årlig. Også denne gangen var Myrens Verksted involvert i leveringen av maskineriet. Den nye fabrikken ble drevet av over 900 hestekrefter og en arbeidsstyrke på 150.

I 1952 hadde produksjonen økt til 24 000 tonn, ti år senere til 40 000 tonn. Arbeidsstyrken i midten av 1960-årene var på 280. I 1957 ble det også startet sponplateproduksjon ved bruket.

I de vanskelige årene under andre verdenskrig ble et nytt styre for selskapet satt sammen av blant annet ordfører Niels Ødegaard i Gjøvik, godseierne N. O. Young Fearnley og C. O. Løvenskiold. Ordfører Ødegaard ble samtidig ansatt som disponent og virket i denne stillingen i 24 år. Disse tre personene eide samtlige aksjer i Hunton Bruk. Tidlig i 1940-årene hadde selskapet fått innenlandske konkurrenter på wallboard-markedet, med Nøsted Bruk ved Drammen og Berger Langmoen i Brumunddal. I slutten av 40-årene startet også Norsk Wallboard A/S i Vennesla og Treschow-Fritzøe i Larvik wallboard- produksjon.