Istanbul

Istanbul er den tyrkiske gjengivelsen av den greske betegnelsen eis tin polin ('til byen') som gresktalende har brukt siden 1000-tallet for å referere til byen i daglig tale. En alternativ skrivemåte i Vesten er Stamboul.

Etter at keiser Konstantin den store flyttet Romerrikets hovedstad hit, ble byen kjent som Roma Nova (Det nye Roma), og som i det opprinnelige Roma har man innenfor bymurene i Det nye Roma pekt ut sju høyder.

I tråd med kristningen av riket ble byen også kalt for Det nye Jerusalem, men byen er som keiser- og sultansete (først i Bysants, deretter i Det osmanske riket) mest kjent under navnet Konstantinopel. Så lenge byen var hovedstad i Det osmanske riket brukte tyrkerne også dette navnet, i den arabiserte formen Konstantiniyye. I dag brukes navnet Konstantinopel mest i forbindelse med historiske forhold, men det brukes også kirkepolitisk ettersom Det økumeniske patriarkatet har sitt sete her.

Byen har om lag en tredel av landets totale industri. Den viktigste industrivirksomhet er skipsbygging og annen metallindustri. Industriproduksjonen omfatter ellers tekstiler og lærvarer, sement, glass, såpe og tobakk.

Bosporos er ei viktig ferdselsåre både for handelsskip mellom Middelhavet og Svartehavet og for passasjerferjer som går på kryss og tvers av stredet. En vesentlig del av landets utenrikshandel går over byens hovedhavn Haydarpaşa, som er landets største havn. Den gamle havnen, i sju kilometer lange Det gylne horn, brukes mest i kysttrafikken.

I takt med at byen etter 1990 har vokst utover langs kysten av Marmarahavet, har det også oppstått mange hurtiggående ferjeforbindelser mellom de østre og vestre delene av metropolen her. I tillegg finnes det faste fergeforbindelser mellom Istanbul i nord og andre byer rundt Marmarahavet.

Det er tre store internasjonale flyplasser. Istanbuls nyeste internasjonale flyplass åpnet i 2018. Den ligger langs den ytre ringveien, 50 kilometer nordvest for Istanbul-halvøya og dekker et areal på 76,5 kvadratkilometer. Når flyplassen er helt utbygd, vil den ha kapasitet til 200 millioner passasjerer per år.

På 1950-tallet ble det startet opp massive veibyggingsprosjekter som preger byen i dag, særlig i form av veier som ligger i sjøkanten langs Det gylne horn, Bosporos og Marmarahavet, opprinnelig bygd utenfor den eksisterende bebyggelsen.

Tre store hengebruer over Bosporos forbinder biltrafikken mellom den asiatiske og den europeiske siden av byen. I tillegg finnes det bilferjer. Bruene inngår i et omfattende ringsystem av motorveier, noen med egne filer for såkalte metrobusser, som tar unna en betydelig del av kollektivtrafikken mellom bydelene. Hovedhensikten med å bygge den nordligste ringveien var å ta unna den transkontinentale varetransporten.

Kollektivtrafikken i Istanbul er et omfattende nettverk av metro, metrobusser og andre busslinjer, trikker, taubaner, tog og passasjerferjer. Byen kan skryte på seg en av verdens eldste metroer, taubanen Tünel, som var ferdigstilt i 1875. Etter 2000 har det vært massive metroutbygginger. Den transkontinentale forbindelsen Marmaray åpnet for trafikk i 2013, og stod ferdig i 2019 som en 80 kilometer lang forbindelse mellom øst og vest. Til tross for den velutbygde kollektivtrafikken, er systemet til tider preget av trengsel, og det bidrar til at Istanbul fortsatt er en by der folk går mye til fots.

Den europeiske jernbanen er ført fram til vestsiden av Bosporos, mens Bagdadbanen går ut fra Haydarpaşa på østsiden. På 2000-tallet er det i tillegg bygd baner for hurtigtog som forbinder Istanbul med Ankara og andre sentrale storbyer som Eskişehir og Konya i de vestre delene av Anatolia.

Som følge av en sterk utbygging av høyere utdanning etter 1990, har Istanbul i dag rundt 30 universitet. Istanbul-universitetet er landets eldste og største universitet. Det har 22 fakultet og vel 98 000 heltidsstudenter.

Både arven som hovedstad i et mangfoldig rike og livet som preger storbyen i dag, gjør at Istanbul regnes som Tyrkias kulturelle hovedstad. Gjennom mange hundre år har byen vært en møteplass for kulturtradisjoner fra øst og vest.

Av eldre tradisjoner kan nevnes tyrkisk litteratur, som gjennom århundrene har vært sterkt Istanbul-sentrert, og musikktradisjonen fasl, en særegen underholdningskultur som vokste fram i den osmanske hovedstaden.

Fra midten av 1800-tallet vokste det fram en sterk teatertradisjon, båret fram ikke minst av tyrkisk-språklige armenere. Teaterkunsten lever i dag videre ved både veletablerte teaterhus og friteater.

Tyrkisk filmindustri kalles ofte for Yeşilçam, som er navnet på ei gate i Istanbul. Storhetstiden regnes fra 1950- til 1970-tallet. Fra og med 1980-tallet var det en sterk vekst i TV-kanaler, som til dels tok over rollen som den gamle filmindustrien hadde hatt. Tyrkiske TV-serier, som er blitt ei viktig eksportvare på 2000-tallet, er for det meste produsert i Istanbul.

Fra og med 1987 har den internasjonale Istanbul-biennalen vært en viktig møteplass og katalysator for samtidskunst.

Byen er dessuten sentral for flere kirkesamfunn. Konstantinopel er sete for den gresk-ortodokse økumeniske patriarken, den bulgarsk-ortodokse metropolitten, gresk-bulgarske erkebiskopen, en armensk patriark, en romersk-katolsk biskop og en armensk-katolsk biskop. Den katolske kirke har vært etablert her siden tidlig på 1400-tallet og har flere kirkebygg sentrert rundt Galata.

Den europeiske delen av byen blir delt av Det gylne horn. Det egentlige Istanbul ligger på neset mellom Det gylne horn og Marmarahavet. Tre bruer, blant annet Galata-brua, fører over Det gylne horn.

Nord for neset ligger Galata, en opprinnelig genovesisk bydel som var et handels- og skipsfartsdistrikt med trange gater og gammel bebyggelse. Lenger oppe i høyden ligger det mer moderne Beyoğlu (Pera), europeernes bydel, og legasjonsstrøket. Øst for Bosporos, på den asiatiske (eller anatoliske) siden ligger bydeler som Üsküdar (gresk Skutari), Kadiköy (gresk Khalkedon, med Haydarpaşa) og Erenköy.

Videre nordover er begge sider av Bosporos bebygd nesten helt ut til Svartehavet. Grønne belter omgir mesteparten av tettbebyggelsen. I en stor park ytterst på Istanbul-neset ligger Topkapi-palasset eller -seraiet. Det var i flere hundre år sultanenes palass og er nå museum. Det ble oppført fra 1462, delvis på ruinene av det bysantinske keiserslottet.

Sørvest for dette ligger byens mest kjente byggverk, Hagia Sofia, bygd på 500-tallet og fra 1453 moské; videre Irene-kirken fra 300-tallet, moskeen Küçük Aya Sofya (Lille Hagia Sofia), bygd i perioden 527–536, og Den blå moské (Sultanahmet). Vest for Topkapi-seraiet er Den høye port, der storvesiren, utenriks- og innenriksministeren holdt til tidligere.

Videre vestover ligger Den store basaren, en labyrintaktig bydel med tusenvis av småbutikker og verksteder. Nordvest for denne bydelen er Istanbul-universitetet. I samme område ligger moskékomplekset Süleymaniye. Det ble bygd i perioden 1550–1557 av arkitekten Mimar Sinan (1489–1578), og Süleymaniye er fortsatt en av byens største moskeer.

Lengst i vest dannet Theodosius 2s veldige mur, bygd på 400-tallet, den tidligere bygrensen, og mye av den står igjen. Nord for Det gylne horn ligger Dolmabahçe-palasset, som ble bygd i 1853 som sultanens residens. Byens historiske del ble i 1985 oppført på UNESCOs verdensarvliste.

President Recep Tayyip Erdoğan åpnet i mai 2021 en ny moské – Taksimmosken – ved Taksimplassen og Gezi-parken, som var sete for store demonstrasjoner i 2013. Byggingen av denne moskeen begynte i 2017.

Det er et honorært norsk generalkonsulat i Istanbul.

• Tyrkia
• Konstantinopel
• Bysants – by
• Det osmanske riket
• Det osmanske rikets historie
• Tyrkias historie
• Istanbuls historie
• Tyrkias geografi

• UNESCO World Heritage List: Historical Areas of Istanbul

• United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2018). World Urbanization Prospects
• Orhan Pamuk: Istanbul. Byen og minnene. Gyldendal Norsk Forlag AS 2006, ISBN-13:978-82-05-3232469-4
• Hilary Sumner-Boyd & John Freely: Strolling through Istanbul. A Guide to the City. KPI Limited, London 1987. ISBN 0-7103-0214-2
• Jan-Erik Smilden: En kort introduksjon til Det osmanske riket. Cappelen Damm AS, Oslo, 2021. ISBN 978-82-02-72030-8