Kinas litteratur

De mest sentrale verkene innen filosofisk litteratur er alle forfattet under De krigende statenes tid. Konfutsianismens grunnbøker (Lunyu, Mencius, Xunzi) legger vekt på menneskets sosiale relasjoner og moralske dyder. Taoismens viktigste verker (Daodejing og Zhuangzi) gjør narr av sosiale normer og konformitet og legger vekt på menneskets spontanitet og plass i naturen. Moismens grunnbok Mozi taler for universell kjærlighet og utvikler logisk argumentasjon. Legalismens viktigste verk, Hanfeizi, benekter viktigheten av konfutsianske dyder og argumenterer for utviklingen av en sterkt sentralstyrt stat med et klart lovverk bygd på belønning og straff.

Under Han-dynastiet smelter konfutsianismen sammen med taoisme, yin-yang-tenkning og andre kosmologiske teorier, for eksempel i verket Huainanzi. Rundt begynnelsen av vår tidsregning når buddhismen Kina med sine tanker om karma, reinkarnasjon og klosterliv. Etter hvert blir indiske sutraer oversatt til kinesisk.

Under Tang-dynastiet utvikles zen-skolen. Den er påvirket av taoismens vekt på spontanitet og gjør et poeng av sin billedstormerske holdning. Under Song-dynastiet utvikler Zhu Xi (1130–1200) og andre neo-konfutsianismen i reaksjon mot, men også sterkt påvirket av, buddhismen. Zhu Xis kommentarer til konfutsianske skrifter har hatt stor innflytelse helt inn i vår tid.

Kristendom og annen vestlig tenkning hadde forholdsvis liten innflytelse frem til annen halvdel av 1800-tallet. Fra cirka 1915 har ulike vestlige tankeretninger dominert den filosofiske diskursen i Kina, etter hvert med fokus på marxismen, selv om konfutsiansk, taoistisk og buddhistisk tankegods fremdeles i høyeste grad er levende. Ved begynnelsen av 2000-tallet er marxismen på vikende front. I tillegg til vestlig tankegods har såkalt nykonfutsianisme spilt en viss rolle, og en fornyet religiøs interesse har også gitt større plass til buddhisme, blant annet tibetansk buddhisme, og kristendom.

Den historiske litteraturen har sitt utspring i annaler som ble samlet fra de ulike kinesiske statene under Zhou-dynastiet, især Chunqiu. Det mest kjente historieverket fra De krigende statenes tid er Zuozhuan, med knappe, men intense skildringer av kriger og andre sentrale hendelser i Vår- og høstperioden. Verket ble senere tolket som en kommentar til Chunqiu.

Under Han-dynastiet forsøker Sima Tan (165–110 fvt.) og fremfor alt hans sønn Sima Qian (cirka 145–85 fvt.) å samle samtidens historiske kunnskap i historieverket Shiji, som både fra en litterær og historisk synsvinkel er høydepunktet i tidlig kinesisk historiografi. Deler av verket har sterke episke kvaliteter som har hatt stor innflytelse på senere historiografi og prosadiktning. I første hundreår etter vår tidsregning fullfører Ban Gu det tidlige Han-dynastiets historie (Hanshu) og legger grunnen for tradisjonen med offisielle dynastiske historier. Uoffisielle historieverker og fantastiske fortellinger kamuflert som historie skrives også, men ikke uten risiko for politisk forfølgelse.

Det tok lang tid før egentlig fiksjonslitteratur vokste frem i Kina. Zhuangzi og andre tidlige filosofiske verker inneholder riktignok mange anekdoter og fantastiske fortellinger, men disse er først og fremst brukt til å illustrere filosofiske poenger. Etter Han-dynastiets fall oppstod zhiguai-sjangeren («nedtegnelser om det merkverdige»), som består av korte prosastykker med mer eller mindre fantastisk innhold, for eksempel om folkeslag med hoder som flyr omkring mens de sover. Disse stykkene ble imidlertid ikke presentert som fiksjon, men som historiske beretninger som ikke hadde fått plass i de offisielle historiebøkene. Selv chuanqi-sjangeren («fortellinger om det fantastiske»), som består av lengre og opplagt fiktive fortellinger om alt fra kjærlighet til det overnaturlige, skrevet under Tang-dynastiet, utgir seg gjerne for å være dokumentarisk.

Den økende etterspørselen etter underholdning i Tang-periodens voksende urbane sentre la imidlertid grunnen for en omfattende muntlig fortellerkunst som i mindre grad forholdt seg til kravet om etterrettelighet. Den muntlige fortellerkunsten dannet utgangspunkt for talespråksnoveller og talespråksromaner. Især romansjangeren nådde sitt høydepunkt under Ming- og Qing-dynastiene, selv om det først er i moderne tid at den for alvor har vunnet anerkjennelse.

Den historiske romanen San guo yanyi (De tre riker), helteromanen Shuihuzhuan (Fortellinger fra myrlandet) og den fantasifulle pilegrimsromanen Xiyouji (Veien mot vest) har alle fått sin nåværende form på 1300- og 1400-tallet. De er sammensatte verker med mange forfattere og en lang utvikling bak seg. Den første store realistiske romanen er Jinpingmei (Gylne Lotus), som er skrevet av én ukjent forfatter rundt år 1600. Den er kjent for sine nærgående seksuelle beskrivelser, men er sannsynligvis ment som en skjult kritikk av tidens moralske oppløsning.

Kinesisk romankunst når sitt høydepunkt med Hongloumeng (Drømmen om de røde paleer), skrevet av Cao Xueqin (cirka 1715–1763). Den gir en delvis selvbiografisk, om enn idealisert beskrivelse av livet i en rik og mektig familie, der særlig følelsene til den unge mannlige hovedpersonen og hans søstre og kusiner står i sentrum. En buddhistisk-taoistisk overbygning gir handlingen et dypere filosofisk perspektiv. Mot slutten av Qing-dynastiet trykkes gjerne romaner som føljetonger i aviser og blader.

Selv om noveller og romaner for lengst er blitt en skriftlig sjanger, forekommer fremdeles ord og vendinger hentet fra den muntlige fortellerkunsten. Dette forandrer seg ikke før vestlig påvirkning for alvor setter inn rundt 1915 og preger språk, stil og komposisjon. Blant de tidlige mesterverkene i en «moderne» form er Lu Xuns Kuangren riji (En gal manns dagbok) og A Q zhengzhuan (Fortellingen om Ah Q), som begge inneholder indirekte og satirisk samfunnskritikk, samt Lao Shes (1899–1966) Luotuo xiangzi, som er en lakonisk sosial skildring av en rickshaw-sjåførs tragiske liv.

Fra slutten av 1920-årene kommer forfatteren Ding Lings «frigjorte» kvinneskildringer. Andre sentrale forfattere i denne perioden er Ba Jin, Mao Dun og Shen Congwen.

Mao Zedongs politiske krav til litteraturen (formulert i en kjent tale i Yan'an i 1942) gjorde at det fra revolusjonen i 1949 frem til tøværet i 1980-årene ble produsert lite av varig verdi. I 1980- og 1990-årene forandret dette seg med for eksempel Ah Chengs langnovelle fra kulturrevolusjonen Qiwang (Sjakkongen), Mo Yans historier, Wang Shuos satiriske skrifter og Gao Xingjians skuespill og romaner.

Politisk undertrykkelse av litteratur forekommer fremdeles. Da Gao Xingjian fikk Nobelprisen i 2000, visste få kinesere hvem han var. Hans verker var forbudt i hjemlandet, og han selv levde i eksil i Frankrike. Myndighetene har også slått ned på en del politisk og seksuelt åpenhjertig litteratur av vekslende kvalitet, delvis publisert over internett.

Mo Yan fikk Nobelprisen litteratur i 2012.

Lyrikk spilte tidlig en langt større rolle i det kinesiske samfunnet enn i Vesten. Allerede under Zhou-dynastiet fikk viktige politiske og diplomatiske utsagn gjerne form av utvalgte strofer fra kjente dikt, noe som økte deres legitimitet. Diktsamlingen Shijing s status som konfutsiansk klassiker, poesiens dominerende rolle i eksamenssystemet og det høye antallet poeter ansatt ved keiserhoffet, særlig under Tang-dynastiet, forteller hvor høyt lyrikken var verdsatt.

Et annet særtrekk ved tradisjonell kinesisk poesi er dens tette forbindelse med folkesang. En stor del av diktene i Shijing er opprinnelig folkesanger. Under Han-dynastiet ble det etablert et musikkbyrå som hadde som oppgave å samle inn folkesanger. Disse fikk stor innflytelse på senere poesi. Den diktformen som for alvor vant respekt under Song-dynastiet, ci-poesien, bygde på populærmelodier, mange av dem med ikke-kinesisk opphav. Det samme gjaldt qu-poesien (ofte brukt som arier i teaterstykker) under Yuan-dynastiet.

Et tredje særtrekk er tendensen til å oppfatte poesi som beskrivelse av virkeligheten snarere enn et fantasiprodukt. Tradisjonelle kinesiske dikt pretenderer gjerne å gjengi dikterens følelser og reaksjoner i møte med en konkret situasjon i hans eget liv eller i historien. I noveller fra Ming- og Qing-dynastiene siteres ofte dikt for å gi leseren en følelse av etterrettelighet; poesi betraktes som bevis.

Det kinesiske ordet for dikt, shi, er også den opprinnelige tittelen på den første kinesiske diktsamlingen vi kjenner til, nå kalt Shijing. Den inneholder dikt fra 1000-tallet til 600-tallet fvt. med opphav i området omkring Den gule flod – både folkesanger om kjærlighet og krig samt hymner av formell og rituell karakter. Hver linje inneholder gjerne fire stavelser, og mange linjer har enderim.

En senere samling, Chuci, stammer fra Chu-riket i sør. De eldste av diktene i samlingen er skrevet på 200-tallet fvt. og beskriver et overdådig mytologisk univers med opphav utenfor kinesisk kultursfære. Et sentralt tema er den ærlige, men misforståtte embetsmannen. Under Han-dynastiet står prosadiktene (fu) sentralt, ofte lange komposisjoner med kompleks tematikk og en blanding av poesi og prosa, med Sima Xiangrus (179–117 fvt.) overdådige beskrivelse av Shanglin-parken som typisk eksempel.

I kaoset etter Han-dynastiets oppløsning i 220 står eremittpoesien sentralt, med taoistisk og etter hvert buddhistisk inspirert dyrkelse av natur, spontanitet, enkel livsform og vindrikking, især hos Ruan Ji (210–263) og Tao Yuanming (365–427). I den vanligste diktformen fra denne perioden inneholder hver linje fem stavelser, og linje 2, 4, 6 og så videre har enderim.

Tang-dynastiet er kjent som poesiens gullalder i Kina. Tidens mange store poeter, poesiens status blant herskerne samt diktenes varierte innhold og sofistikerte form er alt tegn på blomstringstid. De to største navnene er Du Fu (712–770) og Li Bai (701–762). Den første er kjent som en samfunnsbevisst og først og fremst dypt menneskelig poet med en begavelse som det tok et par hundre år å oppdage for alvor. Den andre er kjent som en selvbevisst og til tider genial eksentriker som flørtet med esoterisk taoisme og dyrket spontanitet og ukonvensjonell atferd. Denne perioden var dominert av en diktform med strenge krav, ikke bare til rim og antall stavelser per linje (fem eller sju), men også til tonemønster.

Under Song-dynastiet vokste ci-poesien frem, bygd på populærmelodier som tillot langt større variasjon i form enn tidligere poesi. Den største ci-poeten er Su Shi (Su Dongpo, 1037–1101) hvis dikt inneholder nære og personlige refleksjoner over filosofiske og historiske temaer. Kinas største kvinnelige poet gjennom tidene, Li Qingzhao (1084–1151), er også kjent for sin dypt personlige ci-poesi.

Under Yuan-dynastiet vokser qu-poesien frem, først og fremst som arier i teaterstykker. I likhet med ci bygger de på populærmelodier, og de er forfattet i tidens talespråk, ikke klassisk kinesisk. Poesien fortsatte å spille en sentral rolle gjennom Ming- og Qing-dynastiene, men uten at nye diktformer vokste frem. Med vestlig påvirkning fra cirka 1915 fremstår en ny kinesisk poesi, inspirert av vestlig poesi, men også formet av det kinesiske språkets særegenheter. Xu Zhimo (1896–1931) og Wen Yiduo (1899–1946) er blant dem som kombinerer poetisk følsomhet, vestlig inspirasjon og kinesisk tradisjon.

Under det politiske tøværet i 1980-årene var Bei Daos modernistiske «tåkepoesi» (menglongshi) svært populær blant unge kinesere. I det moderne Kina har likevel lyrikken mistet den sentrale rollen den hadde i keiserdømmets tid.

Om den dramatiske litteraturens utvikling, se artikkelen om teater i Kina.

Oversettelser av kinesisk litteratur finnes i samlingene:

• H. Bøckman (red.): Kina forteller (1984) Les hos Nasjonalbiblioteket
• S. Mjelve (red.): Jord, himmel. Kinesiske dikt gjennom 3000 år (1982) Les hos Nasjonalbiblioteket
• G. Malmqvist (red.): Idag (1986)
• S. Owen (red.): An Anthology of Chinese Literature (1996)

• Kina
• Kinas historie
• teater i Kina