Kosovos samtidshistorie

Fra 1990 var Kosovo fullt ut underlagt serbisk styre. Navnet ble endret til Kosovo-Metohija, slik det var i tiden med kommunistisk og anti-albansk styre. Serbisk militære og politi innførte streng kontroll i provinsen, og albanere ble sterkt diskriminert. I september 1990 mistet mer enn 100 000 albanere jobben, inkludert statsansatte og mediefolk. Dette førte til generalstreik.

Spenningen økte, men albanerne unngikk direkte opprør. I perioden 1990–1997 utviklet kosovoalbanerne egne parallell-institusjoner innenfor styringsverk og utdannelsessystem. Innbyggerne boikottet alle serbiske valg og holdt i stedet sine egne. Albanske krav om kulturelle rettigheter ble systematisk avvist.

I 1991 begynte Jugoslavia å gå i oppløsning da Slovenia, Kroatia og Bosnia brøt ut og erklærte selvstendighet. Også Kosovo erklærte seg som suveren stat og dannet en provisorisk regjering. I 1992 avholdt kosovoalbanerne både parlaments- og presidentvalg, og partiet Kosovos Demokratiske Liga vant en klar seier. Partiets leder, akademikeren Ibrahim Rugova, fikk over 99 prosent av stemmene i presidentvalget. Serbiske politistyrker forsøkte å kontrollere Kosovo, og det kom flere rapporter om overgrep mot sivilbefolkningen. Mellom 1993 og 1997 økte den etniske spenningen i Kosovo og den serbiske voldsbruken mot albanerne.

I 1998 ble konflikten i Kosovo skjerpet. Serbias president Slobodan Milošević brukte makt for å kvele den kosovoalbanske opposisjonen. Fra mars var serbisk politi i regulære kamper med Kosovos frigjøringshær UCK. Den kaotiske situasjonen i Albania i sør, der våpendepotene var blitt åpnet, gjorde at den albanske motstanden i Kosovo nå fikk tilført våpen for å slå tilbake mot serbiske myndigheter. Konflikten eskalerte. Serbiske politifolk og militære ble anklaget for etnisk rensing og massakrer.

I september 1998 ga NATO Beograd et ultimatum om å stoppe sin fremferd mot den albanske befolkningen, og kom med gjentatte trusler om NATO-angrep mot serbiske styrker i Kosovo. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) utplasserte en observatørstyrke på 2000 mann som ledd i et forsøk på å løse konflikten.

Fredsforhandlinger førte ikke frem, og i mars 1999 startet NATO luftangrep mot en rekke mål i Serbia. Serbiske styrker svarte med å intensivere angrepene mot sivile kosovoalbanere. Over én million kosovoalbanere ble drevet på flukt til grenseområdene mot Makedonia, Albania og Montenegro. I juni 1999 undertegnet Serbia og Montenegro en avtale om serbisk tilbaketrekking fra Kosovo. NATO avblåste sine bombeangrep, og krigen var offisielt over. FN overtok administrasjonen av området, og FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som autoriserte den NATO-ledede fredsstyrken (KFOR-styrken) i Kosovo.

I etterkant av krigen ble det avdekket en rekke massegraver med albanske sivile. Det ble anslått at minst 10 000 albanere var blitt drept av serberne i løpet av NATO-bombingen. Svært raskt begynte de albanske flyktningene å vende tilbake igjen. I Kosovo var ikke KFOR-styrkene i stand til å mestre politioppgavene, og dette innebar et maktvakuum som førte til omfattende overgrep mot den serbiske befolkningen.

I november 2001 ble det avholdt valg i provinsen til et nyopprettet regionalt parlament, som ble en stor seier for Ibrahim Rugova og hans moderate nasjonalistiske parti LDK. LDK holdt stillingen ved valget i 2004. Rugova døde i 2006 og ble etterfulgt av Fatmir Sejdiu.

FN slo i 1999 fast at Kosovo er en integrert del av Serbia og Montenegro (nå Serbia), men FN administrerte området fra 1999 i påvente av en definitiv løsning. Kosovoalbanerne ønsket full uavhengighet, mens serberne sa seg villige til å kjempe med våpen i hånd for å beholde provinsen.

FN har satt sterkt preg på Kosovos utvikling. Fra 2002 til 2004 var det internasjonale samfunnets tilnærming formulert som «standard før status». Dette betydde at man satte spørsmålet om Kosovos politiske status på hold og først fokuserte på å oppnå visse internasjonale standarder. Disse gikk blant annet ut på å bygge fungerende demokratiske institusjoner, forbedre offentlig sektor, etablere en rettsstat og sikre bevegelsesfrihet for alle innbyggerne. Etter en ny voldsbølge i mars 2004, mot serbere, innså det internasjonale samfunn at spørsmålet om Kosovos status ikke kunne utsettes i det uendelige.

Den norske diplomaten Kai Eide var FNs generalsekretærs spesialutsending til Kosovo i 2004 og 2005. Etter at Eide la frem sin rapport høsten 2005, vedtok FNs sikkerhetsråd å sette i gang internasjonale forhandlinger for å avgjøre Kosovos fremtid. Ny spesialutsending ble finske Martti Ahtisaari. Sommeren 2006 møttes for første gang offisielt lederne for Serbia (president Boris Tadic og statsminister Vojislav Koštunica) med sine kosovoalbanske kolleger Fatmir Sejdiu og Agim Çeku. Partene inntok diametralt forskjellige posisjoner.

I 2007 la Ahtisaari frem sin plan som i praksis innebar et selvstendig Kosovo; provinsen skulle få egen grunnlov og statssymboler, egne væpnede styrker og selvstendig plass i internasjonale organisasjoner. Planen slo også fast Kosovos «multietniske karakter» og inneholdt garantier for den serbiske minoriteten. Den inneholdt også en tidsplan for uavhengighetsprosessen, og ordene som ble brukt var «overvåket uavhengighet».

Serbia avviste planen umiddelbart og brakte saken inn for FN. Russland blokkerte vedtak som støttet Ahtisaaris plan, mens Serbias krav ble avvist av de øvrige faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd. Kosovos nasjonalforsamling vedtok å støtte planen, men den serbiske befolkningsgruppen boikottet valgene og deltok ikke i nasjonalforsamlingen.

To nye organisasjoner overtok etter FN: En EU-misjon ved navn EULEX, etter det latinske ordet for «lov», og ICO (International Civilian Office). EULEX' oppgave skulle være å overvåke aspekter relatert til lov og rettsvesen, med rett til selvstendig etterforskning av spesielt vanskelige saker som krigsforbrytelser, organisert kriminalitet og interetnisk vold. ICO, ledet av ICR, den internasjonale sivile representanten, var EUs spesialutsending og skulle monitorere at Kosovos styresmakter forholdt seg til Ahtisaari-planen, selv om denne aldri var blitt anerkjent i Sikkerhetsrådet. Mens serbisk side hadde russisk støtte, var støtten fra USA sentral for den albanske sidens ambisjoner om uavhengighet.

Høsten 2007 ble Hashim Thaçi ny statsminister i Kosovo. Han var tidligere leder for kosovoalbanernes frigjøringshær UCK og var i 1999 ansvarlig for samarbeidet med NATO under aksjonene i Kosovo. Thaçi leder Kosovos demokratiske parti PDK.

Under et ekstraordinært møte i Kosovos nasjonalforsamling 17. februar 2008 erklærte provinsen seg selvstendig. Vedtaket var enstemmig. Russland brakte øyeblikkelig saken inn for FNs sikkerhetsråd. Serbia mente uavhengighetserklæringen var ulovlig, og det brøt ut kamper mellom serbere og FN-styrker i Mitrovica. De fleste europeiske land og USA støttet Kosovos uavhengighet.

I april 2008 vedtok folkeforsamlingen i Kosovo en ny grunnlov som overfører makt fra FN til landets regjering, etter ni år med FN-styre. I juni 2008 opprettet serbere i Kosovo en opposisjonsforsamling i Mitrovica. Siden desember 2008 har EU-misjonen EULEX overvåket utviklingen av statsinstitusjonene i landet.

I likhet med Serbia har Kosovo ambisjoner om EU-medlemskap. I april 2013 underskrev de to landene en avtale om å normalisere forholdet, tilrettelagt av EU. Denne Brussel-avtalen befestet at Kosovos juridiske og institusjonelle rammeverk skal gjelde i hele landet. Samtidig gir den utstrakt selvstyre til den serbiske befolkningen i nord der det er serbisk flertall. Avtalen innebar ikke serbisk anerkjennelse av Kosovos selvstendighet, men la grunnlag for et normalt samarbeid mellom statene og kan på mange måter ses som en de facto-anerkjennelse fra serbisk hold.

I praksis ble samarbeid med Serbia motarbeidet av den albanske opposisjonen, og førte til langvarig regjeringskrise. Regjeringen som ble dannet sent i 2014 består av Kosovos Demokratiske Parti (Partia Demokratike e Kosovës, PDK) og Kosovos Demokratiske Liga (Lidhja Demokratike e Kosovës, LDK). En viktig oppgave for denne upopulære koalisjonen har vært samarbeidet med Serbia, blant annet om selvstyre for den serbiske minoriteten. Andre kontroversielle temaer har vært spørsmål om krigsforbryterdomstoler og fastsettelse av grensen til Montenegro. EU overvåker fortsatt normaliseringen av forholdet mellom Priština og Beograd. I november 2014 ratifiserte Kosovos parlament Assosiasjons- og stabiliseringsavtalen med EU, et viktig skritt på veien til medlemskap.

Kosovos selvstendighet er anerkjent av 116 land og 23 av 28 EU-land (2017). Serbia, Russland og en rekke andre land anerkjenner ikke Kosovos selvstendighet, og forhindrer medlemskap i FN. FNs internasjonale domstol vedtok i 2010 at Kosovos uavhengighetserklæring ikke bryter internasjonal rett, en dom Serbia ikke godtar. Kosovo er imidlertid blitt tatt opp som medlem i organisasjoner som Den internasjonale olympiske komité og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Kosovos politiske status er fortsatt omstridt, og med mange uoppklarte punkter mellom Kosovo og Serbia. Forholdet mellom albanerne og serberne er fortsatt betent.

• Jugoslavias historie
• Serbias samtidshistorie
• Kosovos historie