Kvalitetsreformen

Studieåret ble utvidet til 10 måneder og skulle utnyttes bedre ved mer intensive studie- og arbeidsformer og nye vurderingsformer. Det skulle lages en utdanningsplan for hver enkelt student, studentene skulle få tettere oppfølging og tilbakemelding fra lærerne.

Mer seminarundervisning, mer veiledning underveis i studiet og nye vurderingsformer skulle overta for én stor avsluttende eksamen. Det skulle få studentene raskere gjennom studiet.

Vekttall ble erstattet av studiepoeng som uttrykk for omfanget av et studium. Et fullt studieår ble normert til 60 studiepoeng.

Det ble også tatt i bruk en ny karakterskala med bokstavkarakterer fra A til E for bestått og F for ikke bestått. Dette er i samsvar med det felles europeiske vurderingssystemet European Credit Transfer System, ECTS. Bestått/ikke bestått kan også brukes.

Det ble innført ny gradsstruktur og normert studietid. Det eksisterte tidligere omtrent 50 ulike grader og yrkesutdanninger innen høyere utdanning i Norge. Det gjorde det vanskelig å se dem i forhold til utenlandske utdanninger.

De fleste tidligere gradsbetegnelser med candidatus (cand.) som første ledd ble opphevet. På lavere nivå ble det innført en ny bachelor-grad med normert studietid på tre år. På høyere nivå ble master-graden innført med normert studietid på to år utover bachelorgraden.

De ulike doktorgradsbetegnelsene ble erstattet av én felles betegnelse philosophiae doctor, forkortet ph.d., med tilføyelse som angir fag. Profesjonsstudiene medisin-, psykologi-, veterinær- og teologistudiet ble unntatt fra det nye gradssystemet. De beholdt studielengden og gradsbetegnelsen.

Reformen legger opp til større ansvar og frihet for institusjonene. De får fullmakt til selv å bestemme den interne organiseringen av institusjonen på alle nivåer. De skal selv organisere studieprogrammer, opprette fag og avvikle gamle alt etter studenttilstrømningen og samfunnets behov.

Det etableres nye måter å kvalitetssikre institusjonene på, både internt og nasjonalt. I den interne kvalitetssikringen vil studentenes egen bedømmelse spille en viktig rolle. Det ble opprettet et frittstående Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) som kontrollerer kvaliteten på utdanningene som tilbys, vurderer hvilke grader de enkelte institusjoner er kvalifisert til å tildele og godkjenner utenlandsk utdanning.

Det ble også utformet en finansieringsmodell for universiteter og høyskoler som i større grad enn tidligere tar hensyn til oppnådde resultater, for eksempel hvor mange studenter som fullfører studiene.

Et viktig punkt i reformen gjelder studentutveksling og internasjonalisering. Innføringen av det europeiske systemet ECTS for studiepoeng og karakterer gjør det enklere å tilpasse utenlandske eksamener til en norsk grad og omvendt.

Det nye gradssystemet bidrar også til internasjonaliseringen. Alle studenter som ønsker det, skal ha anledning til å oppholde seg ved et utenlandsk lærested som del av studiet. Alle norske læresteder skal bygge opp et nettverk for studentutveksling og fag- og forskningssamarbeid.

Kvalitetsreformen er Norges videreføring av den såkalte Bolognaerklæringen fra 1999, som er de europeiske utdanningsministrenes felleserklæring om høyere utdanning i Europa.

Målet var å samkjøre utdanningsstrukturene for å skape et felles europeisk utdanningsmarked innen 2010, og å lette samarbeid og utveksling mellom landene. Arbeidet med å virkeliggjøre dette målet blir populært kalt Bolognaprosessen.

Reformen ble forberedt av det såkalte Mjøs-utvalget, ledet av professor Ole Danbolt Mjøs ved Universitetet i Tromsø).

Utvalget la frem sin innstilling i mai 1999 i NOU 2000:14 Frihet med ansvar. Regjeringen trakk sine konklusjoner i Stortingsmelding nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning.

• Bolognaprosessen
• akademisk grad
• universitet