Kvinners rettigheter på Island

Allerede i 1850 fikk kvinner samme arverettigheter som menn, og i 1889 ble den første islandske kvinnelige student uteksaminert i København. Da det islandske universitet, Háskóli Islands, ble åpnet i 1911, hadde kvinner adgang på samme vilkår som menn. På samme tid fikk kvinner rett til alle offentlige embeter, inkludert presteembetet, og i 1915 fikk de full stemmerett.

Den eldste kvinneorganisasjonen, Híd Islendska Kvénfélag (Islandsk kvinneforening), ble stiftet i 1869, og den reiste krav om kvinnestemmerett og lik rett til utdanning for kvinner. Den store pioneren i islandsk kvinnesaksbevegelse var Bríet Bjarnhédinsdóttir, som i 1907 var drivkraften bak stiftelsen av Kvénréttíndafélag Íslands (Islandsk kvinnesaksforening). I 1908 ble kvinnene valgt inn i Reykjavík Bystyre ved hjelp av en egen kvinneliste.

Raudsokkur (Rødstrømpeorganisasjonen) ble etablert i 1970. Den var sterkt marxistisk orientert, og tett knyttet til arbeiderbevegelsen. Mot 1980-årene gikk Raudsokkur i oppløsning. I 1982 stiftet blant annet medlemmer fra Raudsokkur Kvénnaframbod, et by- og kommunestyreparti som allerede samme år kom med i Bystyret i Reykjavík. Samme år ble Kvénnalístínn (Kvinnelisten) dannet, for så å bli valgt inn på Alltinget i 1983 med 5,5 prosent av stemmene.

I 1980 ble Vigdís Finnbogadottír valgt som den første demokratisk valgte kvinnelige president i verden. Hun satt helt til 1996, da hun valgte å trekke seg. 1994 ble Ingibjörg Sólrun Gísladóttir, som landets første kvinne, utnevnt til borgermester i Reykjavík.

Island har høy grad av likestilling, både formelt og i praksis. Kvinneandelen blant universitetsstudenter har gått opp fra 7–8 prosent i perioden 1951–1961 til 58 prosent i 1994. I 1994 var 76,7 prosent av kvinner mellom 16 og 74 år i lønnet arbeid. I 2017 var 85 prosent av landets kvinner mellom 20 og 64 år sysselsatt, noe som gjør Island til et av landene i Europa med flest kvinner i arbeid.

• Islands historie
• Islands samtidshistorie