Mons Aslaksen Somby

Det er ikke mye vi vet om Mons Sombys liv ut over hans medvirkning i opprøret i Kautokeino, der han var en av de mest aktive og voldsomme.

Somby sluttet seg til den religiøse vekkelsen læstadianerne, som ble ledet av Lars Læstadius, da bevegelsen kom til Kautokeino i 1840-årene. Læstadius gikk i sine prekener hardt ut mot brennevinshandlerne, som gjorde seg rike på samenes ulykke. Vekkelsen fikk særlig gjennomslag i den kvenske og samiske befolkningen, men blant en gruppe samer i Kautokeino tok den form av religiøst svermeri og fundamentalisme. Gruppen forstyrret gudstjenestene og beskyldte prestene i Skjervøy og senere også i Kautokeino for å drive med vranglære.

Somby kom forholdsvis sent med i bevegelsen, men ble snart blant de ivrigste. Ved dom i februar 1852 ble han sammen med flere andre idømt 15 dager fengsel på vann og brød for ordensforstyrrelser, krangel og trusler mot presten. Straffene virket imidlertid mot sin hensikt. Særlig provoserende var de strenge bøter samene ble pålagt i forbindelse med arrestasjonen. Flere måtte gå til tvangsslakting av rein for å betale omkostningene, noe som for flere familier ville føre til økonomisk ruin.

En intern kjerne av de mest pågående, blant dem Mons Somby, delte telt med lederne Aslak Hætta og Lars Hætta. Somby gav flere ganger uttrykk for at krig mot «de ubotferdige» ville være uunngåelig, og under toget mot Kautokeino kirkested var han og Aslak Hætta påpasselige med at ingen trakk seg ut eller snudde. I alt var 88 voksne og 30 barn involvert i opprøret 7.–8. november 1852.

Somby var aktiv under drapene på handelsmannen Carl Johan Ruth og den forhatte lensmann Lars Johan Bucht og ved plyndringen av handelshuset, da han slo inn dører og vinduer og bad gruppen forsyne seg. For ham var nedbrenningen av handelshuset et hovedmål. Han hevdet at ifølge Skriften måtte man brenne de overvunnes eiendommer. De kunne også forsyne seg av eiendelene. I forhørene etter arrestasjonen holdt han konsekvent på at han hadde handlet i samsvar med sin religiøse tro.

Sammen med lederen Aslak Hætta ble Somby, som nestleder og en av de mest aktive, dømt til døden ved halshugging. I likhet med Hætta mente han at han ikke hadde behov for syndenes forlatelse. Han mente han hadde en guddommelig rett og plikt til å opptre som han gjorde. Derfor trodde han også at Gud ville forhindre dommen i å bli eksekvert. Han besteg skafottet med verdighet.

Mons Sombys yngre bror, Ole Aslaksen Somby, var også sterkt engasjert i urolighetene. Han prøvde å rømme under fangetransporten til Alta, men ble slått ned og døde noen dager senere. Hans eldre søster, Marit Aslaksdatter Somby, døde av nervefeber under fangenskap i Alta. Mons Somby hadde ingen etterslekt; hans eneste sønn døde som spedbarn, og hans datters sønn døde ugift og barnløs.

Hendelsene i Kautokeino omkring har vært behandlet i flere romaner og artikler, og i en doktorgradsavhandling av den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdrager.

• Kautokeino-opprøret
• samer
• samenes historie

• Adolf Steen og Ola Aarseth: Kautokeinoslekter, 2. utgave 1992
• Nellejet Zorgdrager: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme, 1997 (nederlandsk utgave De strijd der rechtvaardigen, Kautokeino 1852. Religieus verzet van Samen tegen intern Noors kolonialisme, Utrecht 1989)
• Magnar Mikkelsen og Kari Pålsrud (red.): Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, 1997
• Bjørn Aarseth: «Hodeskaller og hodeløs forskning», i Hammarn, Alta 2001
• Bjørn Aarseth: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)