Norsk Jernverk

Norsk Jernverk ble grunnlagt som et statsaksjeselskap med stortingsvedtak 10. juli 1946. Når det gjelder mer allmenne forutsetninger for etableringen, hadde norsk industri samlet erfaringer med og bygget verdensledende kompetanse på elektrometallurgisk teknologi i Norge (for eksempel Elkem og Norsk Hydro). Dessuten var staten villig til å ta en aktiv rolle i etablering og drift av storindustri – i motsetning til i mellomkrigstida.

Mer konkret var etableringen av jernverket en videreføring av Fellesprogrammet fra 1945. I innstillingen fra Statens Jernverkskommisjon forventet man driftsoverskudd både ved normal- og høykonjunktur. Kommisjonen så ulike fordeler ved etableringen av jernverket. For det første ville behovet for å importere stål og bruke knappe valutareserver minke. For det andre ville avhengigheten av utenlandske produsenter og deres priser bli redusert. Jernverket ville fungere som en elastisk buffer for det norske jern- og stålmarkedet, det vil si at verket ville utjevne jern- og stålprisen for norsk industri. For det tredje skulle norsk industri alltid ha en tilstrekkelig grunnforsyning av jern og stål. Det internasjonale jern- og stålmarkedet var brutt sammen etter krigen, og industrinasjonen Norge måtte så langt som råd være sjølberga med jern og stål. For det fjerde ville verket stimulere den regionale økonomien og skape industriarbeidsplasser. For det femte og siste ville jernverket være en stabil kjøper av norsk jernmalm og sikre avsetning for denne delen av norsk industri.

I Mo i Rana fantes det rike malmressurser i nærheten, og det var gode muligheter for utbygging av vannkraft. Jernverket ble lagt til et skogkledd platå over den gamle senteret i bykommunen Mo. Området hadde tidligere vært tenkt som bypark. Da produksjonen startet den 19. april 1955 hadde byggingen av anlegget tatt ni år istedenfor planlagte tre år. Også kostnadene hadde økt dramatisk, fra planlagte 207 millioner kroner til mer enn 500 millioner kroner. Grunnen til overskridelsene skyldtes først og fremst at den opprinnelig planlagte kraftkilden – Glomfjord – ble erstattet med en annen – Røssåga. Bytte av kraftkilde førte med seg at jernverket aldri fikk så lav pris på energi som en hadde trodd. På den andre sida åpnet valg av Røssåga for videre utbygging av Norsk Jernverk på et seinere tidspunkt.

Verket hadde gigantiske dimensjoner og besto i all hovedsak av tre store enheter til framstilling av henholdsvis råjern, stål og utvalsing av stålet. Fra 1949 overtok jernverket Norsk Blikkvalseverk i Bergen (nå eid av britiske Corus Group) og i 1964 Rana Gruber.

Oppbyggingen av jernverket og fra 1961 Norsk Koksverk førte til en voldsom tilflytting og urbanisering. I en tjueårsperiode fra midten av 1940-åra til midten av 1960-åra tredoblet folketallet seg i Mo og Nord-Rana. I 1946 var det om lag 8 800 innbyggere i de to kommunene, og ved kommunesammenslåingen i 1964 var folketallet i den nye kommunen om lag 22 500. Kostnadene for bygging av veier, vannforsyning, avløp, elektrisitet med mer ble for det meste finansiert av det lille lokalsamfunnet og av bedriften sjøl. Staten bidro lite.

Boligene var moderne, det vil si at de var lyse og varme, med glatte flater som var lette å holde rent, innlagt vann og toalett. Mange tilflyttede kvinner fra Nord-Norge, som før hadde drevet gård og ivaretatt omfattende omsorgsoppgaver («omsorgsbønder»), kunne nå konsentrere seg om et liv som husmor – mens mannen hadde lønnsarbeid i industrien. Mange så på det som den rene lykken.

Det oppsto tidlig myter om Jernverket skulle være en mønsterbedrift og Mo i Rana som en idealby. Det ble imidlertid aldri fattet noe vedtak om at statsbedriftene skulle være mønsterbedrifter, verken i Arbeiderpartiet eller i Stortinget. Som Berge Furre skriver, skulle de «fyrst og fremst tena pengar, valuta, skaffa arbeidsplassar og nytta ut ressursar. Dei skulle drivas etter vanlege forretningsprinsipp, om lag som private bedrifter».

Det fantes heller ingen ambisjoner om å gjøre Mo i Rana til et sosialdemokratisk mønstersamfunn. Statlig eierskap av jernverket, Arbeiderpartiet i regjering og et langvarig og solid flertall i kommunestyret kan få en til å tro det. Men når det kom til stykket, fantes det ingen konkrete planer om å bygge et slikt mønstersamfunn. På denne måten var lokalsamfunnet ikke så egalitært som en kunne tro, men preget av visse former for ulikhet. Størst var forskjellen mellom kvinner og menn når det gjaldt sysselsetting og lønn. I tillegg var det også store forskjeller mellom inntektene til funksjonærer og arbeidere.

Ulikheten preget også bosettingen. Det var uenighet mellom den lille bykommunen Mo og den store, omliggende landkommunen Nord-Rana om boligbyggingen. Det førte til at denne ble konsentrert på et lite område, med blokkbebyggelse for arbeiderne nærmest verket, hvor det var mest støv og skitt, rekkehus for funksjonærer og eneboliger for direktører og sjefer på Sankthanshaugen. Mo ble på denne måten et langt mer klassedelt samfunn enn andre nordnorske bysamfunn. Men om ikke annet kunne arbeiderfamiliene sette merkelapp på ulikheten ved å kalle Sankthanshaugen for «Snobby Hill» og «Storkarshaugen».

Norsk jernverk var et av landets største industriarbeidsplasser. Det var først og fremst menn som arbeidet på jernverket, først med anleggsarbeid, senere med produksjon «på golvet». Det industrielle arbeidet, gjerne i skift, forutsatte en hjemmeværende kone. Arbeiderkonene var først og fremst husmødre, det vil si at deres rolle var å føde og oppdra barn, holde hjemmet i orden, handle og lage mat. Husmora utførte alt det ulønna arbeid som var nødvendig for at mannen kunne jobbe i industrien – og mye mer. For mange arbeidere var det et statussymbol å ha en hjemmeværende kone. Det viste at mannens inntekt strakk til for å sikre materiell velstand for hele familien. Det betyr ikke at kvinnene ikke arbeidet for lønn. Men i den grad at kvinner arbeidet, var arbeidet deres først og fremst uregelmessig, midlertidig og ikke i industrien, men i tjenestesektoren. Først på 1970-tallet inntok kvinnene fabrikkhallene. Dette kan også illustreres med tall: I 1968 var det sysselsatt 9 082 personer i Rana. Av disse var bare 19 prosent kvinner. I 1980 var det 12 716 sysselsatte, og kvinner utgjorde 37 prosent. Men halvparten av kvinnene hadde halvtidsarbeid eller mindre i 1980, mens det for menn kun var 15 prosent.

Mannens arbeid i det statseide jernverket ga familiene trygghet. Fordi det var orden på arbeidstida og andre forhold, kunne mennene delta i familielivet. Før og utenom jernverket krevde arbeidet et mer omflakkende liv, for eksempel på fisketokt eller anleggsarbeid.

Trygghet for familien og orden på arbeidstida betydde likevel ikke at alt var fryd og gammen. På verket var det mye støy, skitt, varme, trekk og sterke temperatursvingninger. Det var en rekke arbeidsulykker. I gjennomsnitt var det omtrent et arbeidsrelatert dødsfall i året gjennom hele perioden 1952 til 1990. Over tid klekket verksledelsen og arbeiderne ut og innførte et vernesystem, men jernverket var verken tidlig ute eller spesielt systematisk på dette området.

Et annet problem innenfor helse, miljø og sikkerhet (HMS) var skiftarbeidet. Jern- og stålproduksjon krevde at det var drift klokka rundt. Mennene måtte derfor jobbe på kvelden og om natta. Til gjengjeld kunne de ta ut sammenhengende fritid. Denne brukte de enten på fritidssysler og familien eller på familiens prosjekter, særlig husbygging. På denne måten kunne også jernverkets menn bli fraværende fedre – i hvert fall fram til huset sto klar til innflytting.

Da Norsk Jernverk startet opp produksjonen i 1955, hadde vesentlige forutsetninger for norsk økonomi endret seg siden vedtaket for etablering av verket i 1946. Utenrikspolitisk hadde den internasjonale handelen med jern og stål tatt seg langt mer opp enn forventet, og Norge var i langt større grad enn forventet blitt en del av denne. Den kalde krigen og blokkdannelsen etter 1945 (se østblokken og vestblokken) spilte en avgjørende rolle for dette, med milepæler som Marshallhjelpen fra og med 1948, opprettelsen av NATO i 1949, Koreakrigen fra 1950 til 1953 og opprettelsen av Kull- og stålunionen i 1952.

I tillegg kom at Norsk Jernverk i langt større grad enn påtenkt produserte for utlandet. Jernverket solgte opp mot to tredeler av produksjonen på eksportmarkedene. Norge hadde tatt et langt steg bort fra sjølberging på vei mot internasjonal handel, noe som ble forsterket med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap eller Fellesmarkedet i 1957 og senere De europeiske fellesskap (EF) fra 1967. I 1973 trådte Norges industrielle frihandelsavtale med De europeiske fellesskap i kraft. Norsk Jernverk møtte på denne måten en helt annen konkurransesituasjon enn den man hadde sett for seg i 1946.

Allerede i 1950-åra viste det seg at verket var en koloss på leirføtter. Ved siden av de endra utenrikspolitiske rammene, var det også problemer på hjemmebanen. Kraftprisene var blitt høyere enn planlagt, teknologien viste seg ikke å være så effektiv som en hadde trodd og verket slet med enorm gjeld. Grunnen til det siste var at verket var finansiert med lån, ikke med engangstilskudd. Modernisering og effektivisering ble et svar i 1960-åra, samtidig som dette innebar nye kostnader. Verket ble bygget ut med to nye råjernovner og et pelletsverk, og på stålverket ble de to bessemerkonvertorene byttet ut mot tre nye LD-konvertorer. Til slutt gikk verket over til å bruke en ny type koks, levert fra Norsk Koksverk.

Investeringene ga ikke ønsket resultat. Globalt ble det produsert mye mer jern og stål enn det ble forbrukt. Prisene sank. I 1963 var jernverket teknisk sett konkurs. Regjeringa utnevnte et utvalg som tilrådet privatisering ved å slå verket sammen med Christiania Spigerverk. Dette skjedde imidlertid ikke. Sammenslåing av Norsk jernverk og Norsk Koksverk ble drøftet og kom så langt som at begge bedriftene fikk et felles styre. Ytterligere samordning skjedde ikke. Det var en overhengende fare for at de økonomiske problemene ville øke dersom en slo sammen de to problembarna.

Fra starten av slapp jernverket ut støvpartikler fra jern- og stålproduksjonen. I førstningen var mengdene relativt små, og det var liten oppmerksomhet omkring støvet. Da produksjonen økte i 1950-åra ble utslippene til det ytre miljø et større problem. Men på denne tida var den rådende holdningen at røyk fra fabrikkpipene var et symbol på arbeidsplasser, økonomisk vekst og produktivitet. Utslipp til det ytre miljø var ikke et tema som fikk stor oppmerksomhet verken under planlegging, i anleggstiden eller da Norsk Jernverk startet opp. Det fantes bare noen få tekniske installasjoner for å begrense utslipp, og de hadde liten effekt. Investering i rensetiltak ble sett på som unødvendig. Støv ble heller ikke ansett som noe arbeidsmiljøproblem.

Utslippene økte i takt med produksjonen. I 1960 produserte verket omtrent 650 000 tonn råjern og stål. Det var fire ovner ved råjernverket, og to produksjonslinjer ved stålverket. Den ene linjen omdannet flytende råjern til stål, og den andre smeltet stål fra skrap i elektrostålverket. Fra 1961 la stålverket om fra bessemerprosess til LD-prosess for å effektivisere smeltingen. Temperaturene økte, og den rødbrune røyken som seg ut fra verkets piper inneholdt 90 prosent jernoksid. Den første dagen den såkalte «rødrøyken» la seg over byen var den 10. november 1961. Innbyggerne var ikke forberedt på røyken som flere ganger i timen steg ut fra pipene, gjennom hele døgnet. Folk ble umiddelbart klare over at problemet ville vedvare, og det kom raskt til kraftige reaksjoner mot forurensningen. Kampen mot røyken var seig og langvarig. Blant annet gikk 14 grunneiere til sak mot jernverket og krevde rensing av røykene og erstatning for tapene som verket hadde påført eiendommene deres. Saken gikk opp til Høyesterett, og et flertall av dommerne mente at folk som bodde på et industristed måtte tåle røyk. Den mest kjente aksjonen var den såkalte Husmoraksjonen som fant sted i åra 1968 til 1970. Husmødre samlet inn 1000 underskrifter for å få slutt på den giftige røyken. De mente at det måtte være mulig å ha både trygge arbeidsplasser og et rent miljø.

Ved andre stålverk fantes det renseanlegg, men ikke ved Norsk Jernverk. Generaldirektør Efjestad ville spare penger og mente at renseanlegg var unødvendig. Først i 1962 kom myndighetene på banen. Da ble Røykskaderådet dannet, som senere ble til Statens Forurensningstilsyn (SFT), og enda senere til Miljødirektoratet. Røykskaderådet behandlet konsesjonssøknader fra industribedrifter og andre, knyttet til luftforurensing. Vendepunktet kom da en ny toppsjef ble tilsatt på verket. I takt med at miljøbevissheten økte kontinuerlig i 1970-åra, ble nye, og etter hvert effektive, tiltak mot rødrøyken innført.

Etter årtusenskiftet dukket et nytt miljøproblem opp i Mo i Rana: Svevestøv. Det dreide seg om små støvpartikler som svevde i lufta, skapet irritasjon og luftveisproblemer for innbyggerne. Redusert vedlikehold på stålverksbygget til Fundia Armeringsstål AS førte til at mengden av svevestøvet nådde et høydepunkt i 2006. Målinger viste at støvutslippet fra bygget var seks ganger høyere enn hva bedriften hadde rapportert. Bedriften ble solgt, og de nye eierne, Celsa Armeringsstål, gjennomførte tiltak for å redusere støvutslippene. Viktigst var at eierne bygget om innlastingen i stålovnen og innførte ny teknologi, med tilhørende renseanlegg. Dette reduserte støvutslipp og utslipp av tungmetaller. Lokalpolitisk mobilisering og strenge krav fra myndighetene førte til at svevestøvet i lufta ble halvert fra 2006 til 2009.

I kjølvannet av oljekrisa i 1973 ble den globale jern- og stålindustrien dratt inn i en strukturkrise. Etterspørselen etter jern og stål sank når for eksempel bygging av tankskip ble kansellert eller utsatt, eller når bilindustrien opplevde tilbakegang i etterspørsel. Stålforbruket flatet ut, det var overproduksjon og prisene falt. Samtidig flyttet den globale jern- og stålproduksjonen fra land i det globale nord til land i det globale sør. Ikke bare ble det flere produsenter og konkurrenter, men dessuten hadde de nye produsentene i for eksempel Japan verk med ny og overlegen teknologi, mens verk i land i Øst-Europa hadde moderne verk og billig arbeidskraft. Til slutt kom at stål som materiale på viktige områder ble erstattet med andre materialer (for eksempel kunststoffer), og at dette også gikk ut over etterspørselen etter stål. Endringene var globale: I USA falt etterspørselen etter stål og tallet på sysselsatte i stålindustrien med 50 prosent mellom 1974 og 1984. I samme tidsspennet ble Sovjetsamveldet verdens største produsent av råstål.

Norsk Jernverks driftsbalanse og gjeld forverret seg dramatisk. Regnskapene viste i 1969 et overskudd på nesten 11 millioner kroner, mens de i 1977 viste et underskudd på mer enn 100 millioner kroner. Samtidig hadde verkets gjeld økt til over en milliard kroner.

Norsk Jernverk ble kraftig omstrukturert i siste halvdel av 1980-årene. Etter at det i 1985 overtok Christiania Spigerverk fra Elkem, ble Spigerverket et heleid datterselskap av Norsk Jernverk, mens Elkem gikk inn med 20 prosent av aksjekapitalen i Norsk Jernverk. I 1988 vedtok Stortinget å avvikle eierskapet til statsindustrien i Rana. For å gjennomføre dette ble flere tiltak iverksatt. Samlet gikk de under navnet «Omstillingen i Rana» fra 1988 til 1992. Tiltakene ble gjennomført i tett samarbeid mellom flere departementer, offentlige etater og Rana kommune.

I Rana Gruber fikk de ansatte overta alle aksjer i 1991. Stålverket videreførte den skrapjernbaserte produksjonen, og det skjedde under flere selskapsnavn, og med ulike eiere:

• Fra 1988 til 1992: («Nye») Norsk Jernverk AS (eid av Norsk Jern Holding)
• Fra 1992 til 1995: Fundia Norsk Jernverk AS (eid av Fundiainteresser AB)
• Fra 1995 til 2000/2001: Fundia Bygg AS
• Fra 2000/2001 til 2006: Fundia Armeringsstål AS
• Fra 2006 til i dag: Celsa Armeringsstål AS (eid av det spanske konsernet Celsa Group).

Dessuten ble valseverket videreført, og det ble også en del av Fundiakonsernet. Virksomheten ble også her drevet under flere selskapsnavn:

• Fra 1988 til 1992: («Nye») Norsk Jernverk AS (eid av Norsk Jern Holding)
• Fra 1992 til 1995: Fundia Norsk Jernverk AS (eid av Fundiainteresser AB)
• Fra 1995 til 2000/2001: Fundia Profiler AS
• Fra 2000/2001 til 2010: Ruukki Profiler AS. Nedlagt i 2010.

Som ledd i omstillingen ble det etablert en rekke nye firma på det tidligere jernverksområdet. Tidligere servicefunksjoner ble skilt ut i nye bedrifter med nye eiere. Norsk Jern Eiendom AS, dagens Mo Industripark AS, ble etablert som sentralt infrastrukturselskap, som tomteeier og leverandør av vann, avløp, elektrisitet, vei med videre.

Som ledd i omstillingen ble det etablert flere offentlige etater med mange arbeidsplasser til erstatning for bortfall ved Norsk Jernverk og Norsk Koksverk. Blant annet ble Nasjonalbibliotek avdelingen Rana, Statens Innkrevingssentral og Arbeidsmarkedsetatens Grønne linjer (telefontjeneste for arbeids- og utdanningssøkere) etablert. I 2022 var det over 100 bedrifter i Mo Industripark med mer enn 2500 ansatte. Det ble også gjort en stor satsing på opplæring som ledd i omstillingen. Unge kvinner var blant de gruppene som ble vinnere under omstillingen, og en rekke nye kvinnearbeidsplasser ble etablert.

• jernverk
• norsk industrihistorie etter 1940
• varmvalset stål

• Digitaltmuseum.no
• Nasjonalbiblioteket
• Rana historielag
• Næs Jernverksmuseum
• innstillingen fra Statens Jernverkskommisjon

• Bjørnhaug, Inger: Vi laga stålet. Jernverksklubben i Mo i Rana, 2005
• Børresen, Anne Kristine: Drømmer av stål : A/S Norsk jernverk fra 1940-årene til 1970-årene, 1995, isbn 82-7765-010-8
• Furre, Berge: Norsk historie 1905-1990. Vårt hundreår, 1992 (sitat s. 219), isbn 8252134874, Finn boken
• Gøthe, Odd Chr.: Norsk jernverk 1946-1988 : fra tro til fall, 1994, isbn 82-516-1544-5
• Hartviksen, Ivar: Jernsaken må løses. Ranaindustriens historie, 2018, isbn 978-82-691092-2-1
• Maurseth, Per m.fl., red.: Jernverk og samfunnsendring: tretten bidrag til historien om jernverket og Mo i Rana, 2003
• Mo Industripark as, «Den røde byen» – et tilbakeblikk, 16. november 2016, besøkt 30. november 2022
• Slottemo, Hildegunn: Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890-2005, 2007, isbn 978-82-92433-06-5