Paul von Hindenburg

Hindenburg tilhørte en gammel prøyssisk offisers- og junkerfamilie. Han var general i årene 1903–1911. Etter tyske tilbakeslag i Øst-Preussen under første verdenskrig, i august 1914, ble Hindenburg sjef for den 8. tyske armé som kjempet her, med Erich Ludendorff som stabssjef. De vant avgjørende seirer over russerne ved Tannenberg og De masuriske sjøer. Hindenburg ble sjef for samtlige tyske tropper på Østfronten og generalfeltmarskalk. Fra 1916 var han sjef for den tyske generalstab med Ludendorff som nærmeste medarbeider, og virket fra da av særlig på Vestfronten. Han tok avskjed som offiser i 1919.

I 1925 ble Hindenburg valgt til rikspresident som samlingskandidat for de konservative. Han ville ikke la seg bruke til en restaurasjon av kongehuset og regjerte i samsvar med de skiftende riksdagsflertall. Hindenburg ble gjenvalgt i 1932 med knapt flertall foran Adolf Hitler. Hindenburg nektet å godta Hitler som rikskansler, men gikk med på at han ble visekansler, noe Hitler avslo. Hitler ble 30. januar 1933, ved Frans von Papens påtrykk, tilbudt stillingen som rikskansler, og snart var makten helt gått over til ham. Hindenburg satt som president til sin død.

Hindenburg gav ut sine erindringer Aus meinem Leben i 1920, dansk oversettelse samme år. Briefe, Reden und Berichte ble utgitt i 1934.

• Tysklands historie
• Weimarrepublikken
• Preussen
• Første verdenskrig

• Astore, William J.: Hindenburg : icon of German militarism, 2005, isbn 1-57488-654-1