Pierre Schaeffer

Schaeffer ble født inn i en musikerfamilie, men ble oppmuntret til å studere tekniske fag. Etter innledende studier i hjembyen Nancy søkte han seg i 1929 til École Polytechnique i Paris og gjorde ferdig utdanningen sin i 1934 ved École supérieure d'électricité. Han spesialiserte seg i radioteknologi.

I 1936 ble Schaeffer ansatt ved fransk radio. Han begynte etter hvert å interessere seg mer for musikk og kombinerte interessen med sin tekniske kunnskap fra arbeidet som ingeniør. Han ble opptatt av den tradisjonelle musikkens begrensninger, særlig i møtet med nye teknologier.

Interessen førte med seg eksperimentelt arbeid med lydopptak (direktegravert på skjellac-plater) og bruk av radioens lydarkiv. Schaeffer ble overbevist om at alle slags lyder kunne ha sin plass i musikken, ikke bare lyder fra akustiske instrumenter. Dette ble grunnlaget for den konkrete musikken.

I 1944 startet han ved fransk radio forsøksstudioet Studio Essai og en forskningsgruppe som eksperimenterte med det Schaeffer kalte konkret musikk. Gruppa utviklet verktøy for lydbehandling, komposisjon og fremføring, og det vokste fram et miljø for konkret musikk. Studioet ble senere døpt om til Club d’Essai, Groupe de Recherches de Musique Concrète (1951) og i 1958 til Groupe Recherches Musicales. Det er fremdeles aktivt.

Schaeffers konsert med de fem etydene Cinq études de bruits i 1948 var lanseringen av den nye musikken og vakte både begeistring og oppstandelse.

Schaeffers musikkfilosofiske og -teoretiske arbeider handler om utviklingen av den konkrete musikken, dens bruk av innspilt materiale og om hva som fordres for å kunne lytte til alle lyder i musikalsk forstand uten å legge vekt på deres akustiske opprinnelse. Schaeffer kalte dette redusert lytting og snudde med dette komposisjon på hodet: Mens musikken tidligere beveget seg fra det abstrakte partituret til en konkret fremføring, lette Schaeffer frem musikken gjennom lytting til materiale som allerede fantes som lyd. Et sentralt begrep i denne tilnærmingen er akusmatikk, hentet fra antikkens Hellas der filosofen Pytagoras foreleste fra bak en gardin, slik at studentene ikke skulle la seg distrahere av hva de så. Schaeffer føyer seg til rekken av andre teoretikere fra samme tidsperiode som grep etter nye paradigmer, som Marshall McLuhan, Norbert Wiener og John Cage.

Av andre verk kan nevnes Symphonie pour un homme seul, et samarbeid med Pierre Henry i 1950, og operaen Orphée 53 fra 1953.

• Cinq études de bruits (1948)
• Suite pour 14 instruments (1949)
• Variations sur une flûte mexicaine (1949)
• Bidule en ut (1950, samarbeid med Pierre Henry)
• Symphonie pour un homme seul (1950, samarbeid med Pierre Henry)
• Orphée 53 (1953, opera)
• Etude aux sons animés (1958)
• Etude aux allures (1958)
• Etude aux objets (1959)
• Nocturne aux chemins de fer (1959)
• Phèdre (1959)
• Simultané camerounais (1959)
• Phèdre (1961)
• L'aura d'Olga (1962, samarbeid med Claude Arrieu)
• Le trièdre fertile (1975, samarbeid med Bernard Durr)
• Bilude (1979)

• Schaeffer, P. (1952, oversatt 2012) In Search of a Concrete Music. Oakland: University of California Press
• Schaeffer, P. (1966, oversatt 2017) Treatise on musical objects. Oakland: University of California Press

• modernisme
• konkret musikk
• Musikk i Frankrike

• Manning, P. (2013). Electronic and Computer Music. New York: Oxford University Press.
• Young, J (2012) Pierre Schaeffer and the Birth of Musique Concrète.