Sør-Afrikas utenrikspolitikk

ANC-regjeringen har siden 1994 ført en aktiv og selvstendig utenrikspolitikk. Fremfor alt har utenrikspolitikken fått et tydelig afrikansk fokus, så vel som styrket kontakt med andre land i sør. Særlig vekt er lagt på å utvikle nære forbindelser med landene i det sørlige Afrika, både på grunn av den felles historien i kamp mot apartheid og for å styrke regional integrasjon. Sentralt i dette samarbeidet er den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Sør-Afrika sluttet seg til i 1994, mens samarbeidet innen Southern African Customs Union (SACU) er videreført. I 1994 ble Sør-Afrika gjenopptatt i Samveldet av nasjoner, samme år ble landet medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), nå Afrikanske Union (AU) – der Sør-Afrika hadde formannskapet i 2003–2004. Sør-Afrika sluttet seg i 1994 også til South Atlantic Peace and Cooperation Zone, og undertegnet en deklarasjon for å gjøre Sør-Atlanteren til en atomvåpenfri sone.

President Thabo Mbeki og Sør-Afrika var i 2001 en av forslagsstillerne til New Partnership for Africa's Development (NEPAD) – et nytt grunnlag for samarbeid om afrikansk utvikling i det nye årtusen, i tråd med en politikk for en afrikansk renessanse fremmet av Mbeki, som bedrev en aktiv utenrikspolitikk og la stor vekt på å styrke afrikanske forbindelser, politisk, økonomisk og kulturelt. I 2004 vedtok AU å plassere sitt panafrikanske parlament i Sør-Afrika, et tegn på landets nye og sterke politiske stilling på kontinentet. Sør-Afrika hadde formannskapet i Bevegelsen av alliansefrie stater i perioden 1998–2002.

Sør-Afrikas forhold til resten av Afrika har også vært preget av Sør-Afrikas sterke vektlegging av konsensus og ønske om samarbeid. Dette har ofte ført til at Sør-Afrika har vært lite villige til å innta standpunkter som kan oppfattes som kontroversielle av andre afrikanske ledere. Samtidig er Sør-Afrikas forhold preget av det sørafrikanske næringslivets sterke rolle som investor og handelspartner på deler av kontinentet. I de senere år har opptøyer og trakassering av afrikanske innvandrere til Sør-Afrika skapt nye problemer for Sør-Afrikas forhold til resten av Afrika.

Sør-Afrika var et av 51 land som i 1945 grunnla FN, men ble i 1974 suspendert på grunn av apartheid-politikken. FN støttet kampen mot apartheid og innførte sanksjoner mot regimet, samtidig som de to frigjøringsorganisasjonene ANC og PAC fikk observatørstatus. I mai 1994 opphevet FNs sikkerhetsråd de siste gjenværende sanksjonene, våpenembargoen, og landet fikk gjenoppta sin deltakelse i FNs organer; den nye regjeringen legger stor vekt på multilateralisme, og deltar aktivt i FNs arbeid. Sør-Afrika var for første gang medlem av FNs sikkerhetsråd i 2007–2008. I overgangsperioden mellom apartheid og demokrati satte FN inn en mindre observatørgruppe, UN Observer Mission in South Africa (UNOMSA), for å bistå i å håndtere den politiske volden i landet.

Som en regional og kontinental stormakt er det stilt forventninger til Sør-Afrika også innen konfliktløsing og fredsinnsats. Tidligere president Nelson Mandela var således aktiv blant annet i forsøk på å finne en løsning på konflikten i Burundi. Senere har Sør-Afrika vært aktive meklere og i konfliktene i Kongo (Zaïre), Elfenbenskysten, Komorene, Lesotho, Madagaskar, Sør-Sudan og Zimbabwe. Sør-Afrika har bidratt sterkt både med militære, politi og sivile i flere av FNs fredsbevarende operasjoner.

I 1997 etablerte Sør-Afrika diplomatiske forbindelser med Kina, på bekostning av Taiwan. Kina har, som i andre deler av Afrika, etablert nære økonomiske forbindelser med Sør-Afrika. Kina er i dag Sør-Afrikas viktigste handelspartner og en stor investor i landet.

Sør-Afrika har alltid vært en stormakt på det afrikanske kontinentet. Det historiske bakteppet har vært landets forankring i europeiske kolonimakter, tett integrering i internasjonal økonomi og stor avhengighet av tilgang på arbeidskraft fra hele det sørlige Afrika. Med industriveksten på 1960- og 1970-tallet ble også Afrika et særlig viktig marked for sørafrikansk industrieksport. Tilgang på utenlandsk kapital, teknologi og markeder for egen eksport har vært viktige hjørnesteiner i utenrikspolitikken. Med avkoloniseringa i Afrika fra slutten av 1950-tallet, økende internasjonale protester og krav om sanksjoner mot apartheid skapte nye utfordringer for Sør-Afrikas utenrikspolitikk. Trygge grenser og kontroll over nabostatene sammen med tiltak for bekjempe sanksjoner og å hindre at ANC skulle få fotfeste i eksil ble prioriteringer under apartheid-epoken.

Sør-Afrika var medlem av det britiske samveldet og med Storbritannias monark som overhode, men valgte å gå ut av dette og erklærte seg som republikk i 1960.

Nabostatene til Sør-Afrika – Botswana, Namibia, Swazliand og Lesotho – var alle økonomisk dominert og knyttet til Sør-Afrika gjennom Southern African Customs Union opprettet i 1910 – verdens eldste tollunion. Etter selvstendighet fra kolonimaktene opprettet andre stater opprettet en egen samarbeidskomite for å støtte frigjøringsbevegelsen og kampen mot apartheid og for å legge grunnlaget for egen økonomisk uavhengighet fra Sør-Afrika. Dette omfattet i starten Zambia og Tanzania, og fra 1975 Angola og Mosambik, mens Zimbabwe ble det siste medlemmet med selvstendigheten i 1980. Bare Malawi sto utenfor disse frontlinjestatene som samarbeidet er omtalt som. I 1980 opprettet frontlinjestatene en egen økonomisk samarbeidsorganisasjon (SADCC) for å fremme økonomisk utvikling uavhengig av Sør-Afrika. Botswana, Swaziland, Lesotho og Malawi sluttet seg også til dette.

Nabolandet Namibia (eller Sørvest-Afrika) var okkupert av Sør-Afrika fra 1914 og styrt som en slags tilleggsprovins fram til 1989. Da gikk Sør-Afrika med på å gi landet selvstendighet og etter en FN-overvåket overgangsperiode vant frigjøringsbevegelsen SWAPO det første frie valget der.

Sør-Rhodesia (dagens Zimbabwe), Angola og Mosambik har alle vært viktige allierte for Sør-Afrika, men med selvstendigheten opphørte dette og landene bel aktive støttespillere for ANC og frigjøringskampen inne i Sør-Afrika. Sør-Afrika svarte med militær aggresjon og omfattende økonomisk destabilisering. Dette var mest omfattende i Angola der Sør-Afrika også invaderte militært og hadde store troppestyrker og spesialsoldater stasjonert inne i landet.

I 1980, ved Zimbabwes selvstendighet, tok Sør-Afrika over kontrollen med den mosambikiske geriljaen RNM (ReNaMo), som opprinnelig ble dannet av rhodesisk etterretning. Sør-Afrika bygde opp RNM til et instrument i kampen mot regjeringen i Mosambik, og bidrog til å kaste landet ut i en svært ødeleggende krig. Sør-Afrika foretok i 1980-årene kommandoangrep mot Mosambik, så vel som inn i Botswana, Lesotho, Zambia og Zimbabwe. Sør-Afrika gjennomførte også likvideringer av ANC-ledere i eksil – både i Afrika og i europeiske land.

Etter apartheids fall i 1994 ble bedring av forholdet til Afrika definert som en hovedprioritet i utenrikspolitikken. Sør-Afrika ble medlem av samarbeidsorganisasjonen for økonomisk utvikling i det sørlige Afrika (SADCC) og tatt opp som medlem av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) – forløperen for dagens Afrikanske Union.

• Sør-Afrikas politiske system
• Sør-Afrikas forsvar
• Sør-Afrikas samtidshistorie