Slettebakken kirke er en arbeidskirke i den søndre delen av Bergen. Kirken hører til Slettebakken sokn i Bjørgvin bispedømme.
Arkitekten til kirken er Tore Sveram. Slettebakken kirke ble bygget i perioden 1968 til 1970 og innviet i 1970. Kirken har vernestatus som listeført kirke.
Bergen kommune utlyste en arkitektkonkurranse for medlemmer av Bergens arkitektforening i desember 1963, med innlevering i mars 1964. Vinner ble Tore Sveram med forslaget «AD ASTRA». Juryen berømmet prosjektet for dristighet, gode proporsjoner og fast komposisjon, men foreslo samtidig en rekke endringer som ikke ble fulgt, og kirken er oppført stort sett i tråd med konkurranseforslaget.
På toppen av den bratte skrenten har arkitekten introdusert et støpt, rektangulært platå som menighetslokalene og selve kirken reiser seg fra. Dette skaper to flater som møtes i en spiss over alteret, og som sørger for at kirkens silhuett er synlig lang vei. Utkragede betongkonstruksjoner utvider platået og sørger for sammenhengende trafikkareal rundt kirken.
Platået med kirken hviler på en sokkel. I den har arkitekten plassert kontorer, birom, tilfluktsrom og store og små møterom. De har atkomst direkte utenfra via brede, utvendige rettløpstrapper og innvendige spiraltrapper. Takformen «skyter» tilsynelatende gjennom platået og fører terrenget videre i en kontinuerlig bevegelse til kirkens topp, og definerer en spalte mot øst.
Man kommer til kirken fra øst, men inngangen er fra vest, fra kirkebakken på platået, med utsikt over Tveitavannet. For å komme til hovedinngangen går man forbi lave betongmurer mot trapper og rododendronbed, til en svakt stigende rampe på sørsiden, direkte fra terrenget på nordsiden. På kirkebakken snur man 180 grader, går inn under et lavt og noe trangt inngangsparti under det åpne klokketårnet og inn i selve kirkerommet, som åpenbarer seg når man har passert orgelgalleriet.
Kirkehusets grunnplan er sammensatt av tre geometriske figurer. En rettvinklet trekant med alter i storvinkelen utgjør kirkerommet. To like rektangler ligger symmetrisk om midtgangen og rommer menighetssal og kjøkken til høyre, et mindre møterom og dåpssakristi til venstre. Rektanglenes langsider mot kirkerommet har foldevegger. De ligger i kirkerommets lavere og mørkere bakkant og gjør dermed lite ut av seg og forstyrrer ikke opplevelsen av kirkerommets arkitektur, verken i åpen eller lukket tilstand. Rektanglene har flatt tak med oppløft for orgel og vifter.
Kirkerommets tak består av to hyperbolske paraboloider og gir denne vridde formen som består bare av rette linjer. Arkitekten utnyttet de rette linjene i forskalingen, og da den ble fjernet, kom flatens strukturelle og stofflige kvalitet til syne. Den to meter brede glasspalten defineres av den konstruktive hovedbæringen, som består av to store dragere som spenner fra to brede veggskiver ved døren og fremover mot en kraftig 20 meter høy pilar bak alteret. Spalten fortsetter forbi pilaren og ned, slik at den markerer og differensierer de to dobbeltkrumme takflatene som i eksteriøret stiger kraftigere enn glasspalten selv. Taket er utført i en sprøytebetongteknikk hvor armeringsgitteret over forskalingen ble påsprøytet et 11 cm tykt betongsjikt. Taket er isolert utvendig og tekket med kobber.
Gulvet i kirkerommet har tykke, mørke asfaltfliser i sjatteringer fra rødt til brunt. Spaltepanel av tykke lekter i oregon pine er brukt i brystningen på veggene. Også foldedørene og andre dører er utført i oregon pine. Det dobbeltkrumme taket har presise spor av de rette forskalingsbordene som ble lagt på kant som vestlandspanel. De vertikale sporene, som også er rette, beskriver plasseringen av etterspente kabler fra toppen av rammedragerne til bunnen av randdragerne.
Dagslysinnfallet fra glasspalten er styrt mot alteret. Den korte avstand fra døren til alteret gir korte brudemarsjer, men god kontakt mellom liturgen og menigheten. Alterpodiet og alterringen har en stump vinkel mot rommet og følges opp av kirkebenkenes oppstilling i samme vinkel. Midtgangen fører frem til det frittstående bordalteret i aksen, men foran det, og etter hverandre, er døpefonten og prekestolen plassert.
Prekestolen stenger for sikten mot alteret og må dessuten fjernes ved vielser. Arrangementet av de liturgiske møblene er med dette ny på våre breddegrader. Alterplaten og døpefonten er utført i rødbrun kunststein.
Kirkebenkene er holdt i en brunsvart fargetone som toner ned deres nærvær, også når det indirekte lyset over salmebokhyllen er tent. Den indirekte belysningen er gjentatt over foldedørene. Når disse dørene er igjen, reflekterer treverket i dem et varmt lys ut i rommet.
Den konstruktive oppbyggingen bærer i seg grunntanken om kirken som møtestedet mellom Gud og mennesker, mellom himmel og jord, mellom vertikalen og horisontalen som definerer tid og evighet. Takets overbestemte geometri styrer konstruksjonens kontinuerlige overgang fra horisontalen bakerst i vest til vertikalen foran ved alteret mot øst. Glasspalten beskriver veien som en resultant mellom de to retningene, en fortelling om at evigheten begynner her. Alterbildet, en engel i bohuslängranitt, henger på pilaren bak alteret og er laget av Kristian Blystad. Det ble innviet på kirkens 27-årsdag. I 2004 fikk kirken to vaser som er utformet av Pål Vigeland.
Slettebakken kirke har et slektskap med den japanske arkitekturen før metabolistene gjorde den egalitær. Man ser trekk av Kenzo Tanges arbeider for de olympiske leker i Tokyo i 1964 og St. Mary’s Cathedral i Tokyo fra 1963. Tore Sveram sier i Byggekunst at «hovedidéen fra arkitektkonkurransen i 1964 har underveis vært utsatt for sterke påkjenninger, men har overlevet». Kommunen var svært skeptisk til å gjennomføre prosjektet, men menigheten var sterk og støttet arkitekten. Det er å håpe at menigheten vil være sterk også senere, for dette er en kirke som er vel verdt å ta vare på.
Av de kirkene som i form og konstruksjon betoner kirken som tegn i verden, er Slettebakken kirke ytre sett den mest vellykkede og hele. Det er en sammenheng mellom den arkitektoniske idé og den arkitektoniske form i gjennomføringen. Selv uten å ligne på en kirke forstår alle at den er det, selv om korset mangler. Arkitekturen blir et gjensvar og en fortolkning av tro og tanke, ånd og følelse, et moderne svar på en gammel lengsel, et gotisk preg – ikke i form og uttrykk, men i vesen og kraft.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.