Platået for den høyreiste kirken rommet også basarhaller for byens matvarehandel. Bygningen fikk større detaljrikdom og materialvariasjon enn det som hadde vært vanlig i Norge.
Arendal fikk ny kirke i 1888, bare 52 år etter at den forrige var bygget. At den gamle var blitt alt for liten for den voksende befolkningen er tydelig på bildet av de to kirkene sammen. De representerer også hver sin stilepoke, klassisismen og nygotikken.
Trefoldighetskirken er en kirke i Arendal kommune i Agder fylke. Den hører til Trefoldighet sokn i Agder og Telemark bispedømme og forvaltes av Arendal kirkelige fellesråd. Trefoldighetskirken stod ferdig i 1888 og ble vigslet samme år. Den hadde Christian Fürst som arkitekt, og kan knyttes til nygotikk i norsk kirkearkitektur.
Hellige trefoldighets kirke
Kirken har vernestatus som «Listeført (etter 1850)».
Trefoldighetskirken avløste en av klassisismens interessante bykirker tegnet av Christian H. Grosch. Etter bare 52 år ble den revet fordi den var altfor liten. Den nye ble reist på Tyholmen, rett ved siden av den gamle som den overtok navnet etter.
Kirken ligger forholdsvis høyt og dominerende i bybildet, på et platå der det langs gaten nedenfor er innbygget basarhaller, som skulle skape ordnede forhold for matvarehandelen i byen.
Trefoldighetskirken representerer det første nedslaget i Norge av den bearbeidede nygotiske kirkeformen som var utviklet av tyske arkitekter for lutherske kirkehus i pakt med Eisenach-regulativet fra 1861.
Søyler og murte buer understøtter galleriene i tverrskipene. Nygotiken behersker alle ledd i innredningen.
Et høyt detaljeringsnivå er gjennomført over alt.
Kirken har langkirkepreg, men grunnplan som et latinsk kors, og er organisert slik at kirkerommet tenderer mot et sentralrom i krysset. Dette er oppnådd med et bredt hovedskip og smale sideskip, mens brede og grunne korsarmer er plassert nær koret.
Korbuen er skråskåret slik at koret åpner seg mot menigheten samtidig som den brede bueformen gir koret en ekstra tydelig markering. Denne utformingen var helt i pakt med de kirkene den tyske arkitekten Johannes Otzen (1839–1911) oppførte på denne tiden.
Arkitektkonkurransen om kirken ble utlyst i 1883 og ble vunnet av den unge norske arkitekten Christian Fürst. På denne tiden var Fürst assistent hos den innflytelsesrike tyske kirkearkitekten Johannes Otzen i Berlin, der man hadde hendene fulle med en rekke store oppdrag forskjellige steder i Tyskland. Fürst skal spesielt ha arbeidet med sin sjefs St. Gertrud kirke i Hamburg fra 1881 til 1885, og det er former derfra som i meget stor grad preget hans vinnerprosjekt for Trefoldighetskirken.
Denne påvirkningen spenner fra hoveddisponering ned til detaljene i svært stor grad, men altså av et forbilde som Fürst selv var sterkt delaktig i. Detaljeringen er som vanlig hos Otzen, ikke lenger preget av den nordtyske teglsteinsgotikken, men heller bearbeidet av gotiske former fra mangekanter i en ny og personlig formfølelse. Den historisk mer korrekte, eller dogmatiske, nygotikken var her forlatt.
Påvirkningen fra Otzen finner man også i materialbruken som domineres av periodens såkalte forblendstein, en type teglstein med særlig glatt overflate utviklet for å stå uten puss. Hjørner og innramminger har profiler murt i forskjellige typer formtegl, og murflatene er ytterligere variert og formene markert med bånd av glasert tegl. Utsatte partier er utført i hugget granitt, noe som bidrar ytterligere til variert materialbruk og linjespill.
God kontakt mellom prekestolen, koret og alle sitteplasser var grunnleggende for utformingen.
Fra Otzens kontor hadde Fürst også med seg sin tyske kollega og tidligere medstudent Egon Schmüser (1860–1925) som bosatte seg i Arendal for godt. Han tegnet store deler av inventaret som også hadde Otzens arbeider som forbilder.
Planene ble endret en del underveis, så den ferdige kirken fjernet seg mer fra forbildet i Hamburg. Blant annet ble galleriene trukket litt frem mellom søylene til en balkongaktig virkning, mens gallerifronten i tverrskipet ble trukket tilbake slik at sentralrommet i krysset ble enda mer markert. Galleriene hviler for øvrig på murte buer etter modell fra Otzen, slik det etter hvert skulle bli vanlig i mange murkirker.
En senere senking og større utvidelse av det opprinnelig lille orgelgalleriet har for øvrig endret rommet en del, men understreker den sentraliserende tendensen. Det ble diskutert om det skulle være murte hvelv, men man endte opp med hvelv i tre understøttet av høye teglmurte buer som i konkurranseutkastet.
Kirken hadde opprinnelig en mindre og meget enkel nygotisk altertavle med et stort kors i portalfeltet. Den ble i 1901 skiftet ut med en større med August Eiebakkes maleri av Himmelfarten, eller «Kristus forlater disiplene». Rett etter ble den nedre delen av vinduet bak altertavlen gjenmurt for å unngå det sterke motlyset, og korveggene fikk en dekorfrise tegnet av Egon Schmüser.
Fargene på innredningen ble endret i 1950-årene, men de konstruktive elementene i upusset rødt tegl er fremdeles de dominerende elementene i det storslåtte rommet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.