bevegelsesfrihet

For det første vernes retten til å bevege seg fritt innenfor et lands grenser. Denne rettigheten gjelder for alle som oppholder seg lovlig i landet, altså både landets egne statsborgere og utlendinger som har lovlig opphold i landet. Alle som oppholder seg lovlig i Norge har rett til å bevege seg fritt rundt i Norge. Rettigheten gjelder motsetningsvis ikke for utlendinger uten lovlig opphold. Denne rettigheten kan imidlertid begrenses. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan rettigheten begrenses med grunnlag i lov, så lenge dette er nødvendig for å oppfylle nærmere bestemte samfunnshensyn. De samme mulighetene for begrensninger må innfortolkes i Grunnloven § 106.

For det andre vernes retten til å forlate et land, altså et vern mot et utreiseforbud. Denne rettigheten gjelder for enhver, uavhengig av statsborgerskap eller lovligheten av personens opphold i landet. En utlending uten lovlig opphold i et land har fortsatt en rett til å forlate landet. Også denne rettigheten kan begrenses, men her oppstår det en utfordring ved at Grunnlovens regulering er annerledes enn de internasjonale konvensjonene. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen kan denne rettigheten begrenses på samme vilkår som retten til å bevege seg fritt innenfor landets grenser, men etter Grunnloven § 106 kan retten til å forlate landet bare begrenses hvis det er nødvendig av hensyn til effektiv rettsforfølgelse eller avtjening av verneplikt. Det er mulig at Grunnlovens bestemmelse må tolkes i strid med ordlyden på dette punktet (se nærmere nedenfor).

For det tredje vernes retten til å reise inn i et land. Denne retten gjelder bare for et lands egne statsborgere. Rettigheten inneholder også et forbud mot utvisning av et lands egne statsborgere. Utlendinger kan ikke påberope seg et menneskerettslig vern for innreise i et land, selv om de måtte ha lovlig opphold i landet. En slik rett kan følge av vanlig lov, og i Norge bestemmer utlendingsloven § 60 at utlendinger med oppholdstillatelse i Norge har rett til gjentatte innreiser til Norge så lenge oppholdstillatelsen varer. Dette er imidlertid altså ikke en grunnlovsbeskyttet rettighet. Dette er en rettighet som ikke kan begrenses. Bestemmelsen har imidlertid blitt ansett for ikke å være til hinder for at norske statsborgere overføres til soning av fengselsstraff utenlands. Bestemmelsen er heller ikke til hinder for at det oppstilles visse vilkår for innreise, slik som innreisekarantene slik dette ble praktisert under koronapandemien.

Under koronapandemien gjaldt det fra mars til mai 2020 et forbud mot utenlandsreiser for helsepersonell som arbeider med pasientbehandling. Dette handler ikke om rettsforfølgelse eller verneplikt, og ble dermed ikke omfattet av Grunnlovens unntaksregulering. Det kan argumenteres for at dette forbudet var grunnlovsstridig. Samtidig kunne forbudet nokså klart forsvares ut fra Den europeiske menneskerettskonvensjons mer fleksible adgang til å begrense utreiseretten i lys av et lovskrav, et formålskrav og et forholdsmessighetskrav.

Det andre eksempelet finner man i NOU 2024: 13 «Lov og frihet» om negativ sosial kontroll. Lovutvalget diskuterte muligheten for å forby foreldre å ta barn med ut av landet hvis dette er nødvendig for å beskytte barn mot skadelige utenlandsopphold. Dette omfattes heller ikke av unntaksadgangen i § 106, men det kan omfattes av unntaksadgangen etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Lovutvalget la til grunn at den mer omfattende unntaksadgangen i Den europeiske menneskerettskonvensjon må innfortolkes i Grunnloven § 106.

Inntil Høyesterett får anledning til å ta stilling til spørsmålet, er det rettslig sett uavklart om ordlyden i § 106 må tas på ordet eller om det kan innfortolkes en videre unntaksadgang etter mønster av Den europeiske menneskerettskonvensjon.