blyant

Grafitt, som brukes i gråblyant, er et bløtt mineral med metallisk svart-grå farge og strek, og er en krystallisk form for karbon. Grafitt finnes naturlig, men kan også fremstilles kunstig. Grafitten gir lett fra seg en gråfarge, ved å eksempelvis bli presset svakt mot et stykke papir. Grafittstreker er lysekte, men kan lett pusses ut. Rene grafittstenger brekker lett, og sverter lett av. Derfor er det hensiktsmessig med et stødig hylster rundt, dersom de skal brukes som skriveredskap.

Helt fra hulemaleriets og helleristningenes tider har menneskene søkt etter gode tegne- og skriveredskaper. Tradisjonelt ble det brukt pensler og pensellignende redskaper dyppet i flytende farge og/eller blekk. Forkullede trepinner kunne også brukes til å tegne med. Risseredskaper av bein eller metall, kalt stylus, ble brukt i antikken og middelalderen til å risse skrifttegn på vokstavler, keramikk eller hardere underlag.

I middelalderen ble det stort benyttet pensler eller penn og blekk til å skrive og tegne med. Billedkunstnere begynte også å bruke tynne, spisse stumper av bly til å lage skisser med. Bly gir en sølvaktig strek som senere eventuelt kan males over. I renessansen brukte billedkunstnere som Albrecht Dürer og Leonardo da Vinci såkalte sølvstifter til å tegning og skissearbeid. Sølvstift hadde form som ligner en blyant, og var en legering av bly og tinn. Ulempen var at det ikke gikk an å tegne rett på papiret, det måtte først bearbeides med en spesiell grunning. Uttrykket minnet mye om fine, sarte blyantstreker. Dette var likevel ikke mulig å viske bort.

I Europa ble mineralet grafitt oppdaget i Bayern rundt år 1400, mens aztekerne hadde brukt grafitt som merkeredskap i flere hundre år før dette.

I Europa trodde man i flere hundre år etter oppdagelsen at grafitt var en form for bly, for det hadde lignende glans som bly. Derfor ble materialet lenge kalt plumbago, etter det latinske ordet for bly, plumbus. Først i 1779 fant den svenske kjemikeren Karl Willhelm Scheele ut at det såkalte «blyet» som ble brukt i blyanter faktisk ikke var et metall, men var en mineralsk form for karbon. Først da fikk mineralet navnet «grafitt» (etter gresk graphein, som betyr å «skrive»).

På 1500-tallet ble det funnet en uvanlig stor mengde grafitt i et fjell i Cumberland, Barrowdale i England. Det unike med dette funnet, var at denne grafitten var så ren og fast at den lett kunne sages opp til små, hendige stykker. Disse stykkene ble først brukt av lokale bønder til å merke sauer.

I tiden etter funnet av høykvalitetsgrafitt i England, ble mineralet eksportert til flere europeiske land. Der ble det eksperimentert med til å lage grafitt-tegneredskaper for streker med god presisjon. Grafitt ble også funnet i flere andre land, men med mye lavere kvalitet.

Siden grafitt både svertet av på hendene og lett kunne brekke når det var sagd i tynne stenger, måtte de finne en måte å både beskytte materialet. En tidlig måte å gjøre dette på, var å vikle tråd rundt utsagde grafittstenger, og etter som grafitten ble brukt opp, rullet man av stadig mer tråd slik at spissen igjen kom fram. Grafittstenger ble også brukt med holdere av metall, som ligner på moderne blyantforlengere eller blyantholdere (porte-crayons).

Det er usikkert nøyaktig når den første treblyanten ble til, men rundt 1560 skal det ha blitt utviklet en tidlig type tømmermannsblyant i Italia, med en flat grafittstift i et uthulet trestykke. I 1565 ga den sveitsiske naturforskeren Conrad von Gesner ut en bok der han viste en tegning av et blyantlignende skriveredskap: en grafittstift i et sylinderformet trehylster.

I 1662 ble den første fabrikken som produserte masseproduserte treblyanter grunnlagt i Nürnberg, Tyskland, av Friedrich Staedtler (1636–1688). I starten besto blyantene av rene lengder grafitt importert fra England. Men på 1700-tallet, for å drøye det eksklusive grafittmaterialet, ble det utviklet metoder der de blandet grafittpulver med gummi arabicum, harpiks og lim.

Fordelen med denne blandingen var også at massen ble myk og mer formbar, slik at den kunne presses ned i trekanaler, oftest laget av cedertre. To halve sylindere av tre ble limt sammen på langsiden, for å omslutte stiften. I 1761 etablerte også Kaspar Faber (1730–1784) en blyantfabrikk i Tyskland. Her ble det brukt en blanding av svovel og grafitt til blyantstiftene.

Tilgangen på høykvalitetsgrafitt fra England til resten av Europa ble etter hvert svært begrenset på grunn av kriger og handelsblokader. På slutten av 1700-tallet, i Frankrike, fikk kjemikeren, maleren og ballong-førereren Nicolas-Jacques Conté (1755–1805) i oppdrag fra Napoleon 1. Bonaparte om å utvikle et erstatningsmateriale til ren grafitt. Målet var at Frankrike skulle kunne produsere blyanter uten å måtte være avhengige av England.

Conté utviklet i 1794 en blanding av leire og grafittpulver som ble støpt og brent til harde trekanter, og i 1795 tok han patent på produksjonsmetoden til det som regnes som den moderne blyanten. Blyantene ble mer varige og kunne gi jevne streker. Tyske fabrikanter hadde på den tiden allerede funnet opp lignende metoder, så Conté var ikke først ute med ideene. Men det banebrytende med Contés blyant var at blandingen og blandingsforholdet med leire endelig gjorde det mulig å produsere ulike hardhetsgrader av blyant. I 1795 startet Conté en blyantfabrikk i Frankrike.

Oppfinnelsen av den moderne blyanten ble viktig for hele Europa, som opplevde mangel på ren grafitt. Med et produkt basert på pulver av grafitt, ble det mulig å bruke avfallsprodukter og lokal grafitt av dårligere kvalitet. I England fortsatte de med blyantproduksjon av rene grafittlengder i trehylstere helt fram til 1860-årene.