brunsj

Brunsj nevnes første gang i 1895, i en artikkel i det engelske magasinet Hunter’s Weekly. Skribenten Guy Beringer beskriver det som et velegnet måltid for de som har vært sent ute lørdag kveld, og som av den grunn ikke orker å stå opp til frokost søndag morgen. Videre beskriver han brunsj som et måltid «som får deg i godt humør, som gjør deg fornøyd med deg selv og de rundt deg, og som feier vekk bekymringene som måtte ha hopet seg opp gjennom uken».

Fenomenet spredte seg etter hvert til andre deler av verden, og ble særlig populært i USA på 1930-tallet og i etterkrigstiden. Da filmstjerner og jetsettere fikk sansen for tradisjonen ga dette brunsjen et anstrøk av glamour, noe som ble ytterligere understreket av at den foretrukne drikke til brunsj var mimosa, en champagnecocktail som ble unnfanget ved Ritz Bar i Paris i 1925.

Brunsj har fått en renessanse og en oppgradering de siste årene. Måltidet er særlig populært blant unge voksne, og mange restauranter har egne brunsjmenyer i helgene. Brunsjen tilpasses de til enhver tid rådende mattrender, men selve grunnideen består, at elementer fra frokosten trekkes inn i en lunsjbuffet.

Brunsj er ikke bare et måltid, men også en sosial arena, som strekker seg over tid. I USA har brunsjen de siste årene vært noe omdiskutert, ikke som følge av hva måltidet inneholder, men mer hva det representerer. Sosioøkonomisk status er en faktor, det knyttes gjerne litt prestisje til brunsj, ikke ulikt våre hjemlige 17. maifrokoster.

Verdt å merke seg er at Kina har en brunsjvariant som kalles dim sum brunch. Den bygger på de samme prinsippene, men menyen består her naturlig nok av småretter fra det kinesiske kjøkken, som buns og dumplings.

• frokost
• norsk mat og matkultur