brytning (språk)

I nordisk språkhistorie er brytning en lydovergang som førte til at det oppstod et karakteristisk skille mellom de nordiske språkene og de andre germanske språkene.

Brytninga skjedde ved at a eller u i en trykklett stavelse virket på en kort e i den foregående trykksterke stavelsen. Ved a-brytning ble e til ja, for eksempel ble det urnordiske *hertan til hjarta i norrønt språk (på tysk: Herz). Ved u-brytning ble e til jo, jǫ, for eksempel ble urnordisk *erþu til jǫrð i norrønt (tysk: Erde).

Brytninga skjedde i slutten av den urnordiske perioden. Men brytning ble ikke gjennomført i hele det nordiske språkområdet. Dermed skapte brytninga også dialektskiller i Norden i urnordisk tid.

Det finnes flere brutte former i østnordisk (dansk og svensk) enn i vestnordisk. Det heter for eksempel i dansk stjæle, svensk stjäla, og bokmål stjele, mens norrønt og nynorsk har stele, og islandsk har stela.

Etter tysk lingvistisk språkbruk betegner brytning delvis andre vokalforandringer, for eksempel ich spreche («jeg snakker»), men du sprichst («du snakker»).

• språkvitenskap