bue (arkitektur)

Den klassiske buekonstruksjonen var av stein, bestående av koniske natur- eller teglsteiner, murt sammen slik at undersidene mot åpningen danner en buet linje. Ved sin egenvekt, sammen med belastningen fra veggen over, vil steinene da holde hverandre på plass, så lenge de nederste ikke har mulighet for å bli trykket ut til siden. Dette sidetrykk kan lettest bli opptatt av tett vegg. Ved en sammenhengende buerekke, en arkade, vil buenes sidetrykk gjensidig bli motvirket, slik at understøttelsen av den felles buefot kan ha form av en søyle.

En bue kan også være dekorativ, uten bærende funksjon (blindbue). Ofte bærer en bue en overliggende vegg eller annen konstruksjon, og muliggjør i murte konstruksjoner at vekten fra disse kan føres ned på støttene. Belastninger på buen fremkaller skråtrykk i støttepunktene; et trykk som kan dekomponeres til en vertikal og en horisontal trykkomponent.

De vanligste bueformene er:

• Rundbuen, den romerske eller romanske, som danner en halvsirkel.
• Hesteskobuen, den mauriske, som danner mer enn en halvsirkel.
• Segmentbuen, som er mindre enn en halvsirkel.
• Spissbuen, den gotiske, som dannes av to buestykker som løper sammen i en spiss.

I tillegg finnes det former av mer sammensatt karakter. Stikkbuen er en bue med helt rett underkant. Før stål- og betongkonstruksjonenes tid, var buer helt nødvendige i ildfaste byggverk.

Bueteknikken er ført videre romlig i konstruksjon av hvelv, en bue kan oppfattes som et meget grunt hvelv. Funksjonsmessig sett har visse buer, uavhengig av formen, navn etter sin funksjon og plassering, for eksempel avlastningsbue, blindbue, forsterkningsbue, gurtbue, korbue eller strebebue. En egen type er rett bue, som er en form for murverk. Det er en horisontal eller ubetydelig forhøyet overmuring over åpning hvor bueprinsippet anvendes. Ofte laget som modifisert rullskift, og brukt som overdekning. Rett bue anvendes også i en flat variant av kappehvelv. Må ikke forveksles med flat bue.

Undersiden av en bue kalles soffitt, oversiden av en fri bue kalles buerygg. En særskilt buetype er hengekjedebuen. Denne buen har samme form oppover som en hengende kjede nedover over samme spenn. Dette gir statiske fordeler med lite horisontalkrefter.

Teknisk sett skilles det mellom murte buer, som er en eldre murverkteknikk, og moderne buekonstruksjoner av tre, stål, betong eller armert betong. Murte buer består av steiner lagt slik at de bærer hverandre gjennom kilvirkning i fugene. Kilvirkningen oppnås ved kilformede, nedad avsmalnende steiner (kilstein), eventuelt hjulpet ved haker i anleggsflatene (hakestein), eller ved avsmalende mørtelfuger mellom rektangulære steiner. Den nederste stein på hver side av en bue heter anfangsstein, den øverste stein i buen kalles sluttstein.

Buen har spilt en stor rolle i byggeteknikken og er et viktig element i de fleste av de store arkitekturepokene. Tidlige eksempler finnes i ziggurater, for eksempel Ur, om lag 2125–2025 fvt. og Choga Zambil, rundt 1200 fvt., og Ishtar-porten i Babylon, som ble reist under Nebukadnesar II, 604–562 fvt.

I mykensk arkitektur ble det brukt «bueforløpere» i form av skråstilte steiner (triangelbue) eller utkragede steiner, kalt utkragning eller falsk bue. På 300-tallet fvt. begynte grekerne i Hellas og sør-Italia å bruke buer, først og fremst i byporter, hvor statisk styrke spilte stor rolle. Eksempler er Oiniadai i Akarnania, Hellas og Porta Rosa i Elia i Lucania, Italia. I monumentalarkitektur forekom buer først noe senere, for eksempel bueportal til agora i Priene, om lag 156 fvt. Også i etruskisk arkitektur ble det brukt buer, for eksempel i byporter fra 300-tallet fvt.

Fra samme århundre utviklet romerne bruk av buer, først i nyttekonstruksjoner som akvedukter, for eksempel Aqua Appia fra 312 fvt., veibroer som Ponte di Nona på Via Praenestina fra 100-tallet fvt., havnelagre som Porticus Emilia i Roma, 193 og 174 fvt. og deretter i monumentalarkitektur som Tabularium, 78 fvt. Dette er et tidlig eksempel på arkadefasade med en romerske oppfinnelse: en kombinasjon av arkivolter og arkitraver, arkitekten var trolig Lucius Cornelius.

• triumfbue

• W. C. Huntington: Building Construction. Materials and Types of Construction, 1929;
• Evert Strokirk: Öppningar i murverk, og Olof Thunström: Overtäckning av muröppningar, begge i: Gregor Paulsson (red.): Mureri, Stockholm 1939, hhv. ss. 140–58 og ss. 186–93;
• J. Holmgren: Mur- og pussarbeid, i: J. Holmgren, 0. Landmark, A. Vesterlid (red.:): Husbygging, II, Oslo 1955, ss. 74–85;
• John B. Ward-Perkins: Roman Architecture, London 1988 ss. 20–36;
• Hans Koepf: Bildwörterbuch der Architektur, Stuttgart 1982, ss. 69–74;
• John Fitchen: Building Construction Before Mechanization, Cambridge, Mass. og London 1990 ss. 71–73;
• Jacques Heyman: The Stone Skeleton, Cambridge 1995, om hengekjedebue s. 7;
• Jacques Heyman: Arches, Vaults and Buttresses, Aldershot 1996.
• Olof Thunström: Rakt valv, i: Gregor Paulsson (red.): Mureri, Stockholm 1939, ss. 189–90;